http://www.vagabond.no/wp-content/uploads/CrescoGold_2013__962x100_3_fb1.jpg

Kategorisert i Norge, Reportasjer

Helgelandskysten: salt sommer

Helgelandskysten - et padleparadis. Foto: Trygve Sunde Koldrup

Helgelandskysten - et padleparadis. Tekst og foto: Trygve Sunde Koldrup

- Jeg tror dette er det mest fantastiske jeg har vært med på.
Faren min sitter i en gul havkajakk utenfor Vega på Helgelandskysten. Det lukter tang og saltvann. Himmelen er blå og langt ned i det glassklare sjøvannet er havbunnen lysegrønn. På fjelltoppene over oss ligger det fremdeles snø. Faren min åpner sjelden munnen uten at det er helt nødvendig. Andre steder kan det gå lenge mellom hver gang han sier noe. Nå er det annerledes.
Fra orkesterplassen i vannskorpa gjentar han hele tiden hvor fantastisk han har det.
I et annet gult plastskrog, i en kajakk som kryper tett inntil holmene, sitter moren min. Hun smiler. Av foreldrene mine, er det som regel hun som står for pratingen. Det er hun som lettest lar seg begeistre, som skravler og som vi andre må bestandig må avbryte.
Nå er det lenge siden hun har sagt noe.
Det eneste som høres er måkene og lyden av noen årer som regelmessig dras gjennom det blanke havspeilet. Innimellom slår små bølger mot det tynne skroget.
– Dette er et gyllent øyeblikk, sier hun plutselig.
Så overtar måkene igjen. Bølgene blir borte. Havet blikkstille.
Og moren min fortsetter å smile.

Det Perfekte Padleparadiset

Dersom noen hadde bedt deg om å lage en liste med seks krav til et drømmested for havpadling, ville lista sannsynligvis sett omtrent sånn ut:
Et tusentalls øyer som skjermer for bølger og vind.
Lange, hvite strender for enkel ilandstigning.
Masse fisk.
Teltplasser med verdens vakreste utsikt.
Lyse, lange dager.
Små fiskevær med muligheter for innendørs overnatting og proviantering.
Skulle du fått lov til å føre opp et punkt til, måtte det bli varmt vann.
Men fordi ingen kan få alt de ber om, lærer du å sette pris på å bade i femten graders kaldt saltvann.
Da tilfredstiller Helgelandskysten alle kravene til Det Perfekte Padleparadiset.

Fars favoritt

Vi tar pause ved Nes, et lite fiskevær på nordsiden av Vega. Øygruppa nordvest for Brønnøysund er et av syv steder i Norge som står på UNESCOs verdensarvliste. Flere tusen år gammel ærfugldrift var hovedgrunnen til at Vega i 2004 havnet i det prestisjetunge selskapet. Turismen fikk et lite oppsving, men likevel ikke mer enn at det rundt oss står hus med avskallet maling og på en landhandel ved brygga står fremdeles navnet på en butikk-kjede som ikke lenger eksisterer andre steder enn her.
Moren min lener seg inntil den værbitte husveggen og spiser is. Hun smiler fremdeles.
Langt borte høres duren fra en gammel båtmotor og på andre siden av sundet flyr en havørn.
På en primus i vannkanten har faren min laget lunsj. Ved siden av han sitter søsteren min og gjør klar dorgesnøret til neste padleøkt.
– Jeg tror dette er den beste dagen jeg har hatt noensinne, sier han når vi padler videre.
Han nærmer seg seksti og han har mye å sette pris på. At han aldri har hatt det så fint som nå, sier derfor alt om hvor bra man kan ha det i en gul havkajakk langs Helgelandskysten.

Ensom skjønnhet

Ytterst på Vega drar vi kajakkene opp på en hvit sandstrand. Det kunne vært et sydhavsparadis. I stedet er det en liten øy i Nord-Norge. I fire dager skal vi padle nordover. Under skroget har vi ti sjøkart og mellom alt det blå på de plastpakkede kartene er det tolvtusen lysebrune flekker. Det er holmer, skjær og forblåste øysamfunn.
Mellom mange av dem er det så grunt at kajakkene våre er de eneste framkomstmiddelene som ikke går på grunn. Kun et par steder må vi padle over korte strekk med åpent hav. På noen av de lave øyene står forlatte, ensomme hus uten le for vinterstormene Som regel er det et ikke mer enn et hus på hver holme. Så følger noen kilometer med padling til det som må ha vært nærmeste nabo.
– Det må ha vært et ensomt liv, men jeg håper de skjønte at de hadde verdens vakreste utsikt, sier faren min når vi glir forbi et av husene i havgapet.
Målet vårt er Sandnessjøen, men det spiller ingen rolle om vi kommer helt fram.
På veien har vi satt ring rundt Skogsholmen, Brasøya, Husvær og Sandvær ytterst i havgapet. Det er så mange steder å stoppe på veien at vi regner med å ta hurtigbåten et stykke. Den går ikke hver dag, men med litt flaks klarer vi å møte opp på riktig øy til riktig tid på riktig dag.
– Hvis vi vil hjem da, sier moren min. Hun smiler fremdeles og tenker at det kanskje ikke er så viktig å rekke flyet.
Helgelandskysten krever et hav av tid.

Neste gang vi skal opp, vil vi bli her for alltid.

Tekst og foto: Trygve Sunde Kolderup

Del dette innlegget med dine venner:

Skriv en kommentar

Våre reisebilder - Se alle bildene

Vaksineoversikt:

UDs reiseråd:

I salg nå

En klassiker er tilbake:

Bli vår venn: