De har blitt kalt en parentes i Atlanterhavet.
På kartet ser de ut som en skrukkete ingefærrot.
I virkeligheten er de bratte og bakkete, runde og ruvende, grønne og gjestfrie.
Og prikkete.
Prikkene viser seg å være sauer med krøllete horn, 80.000 i tallet, som står stablet oppetter åssidene.
– Færøyske får har enten har to korte venstrebein eller to korte høyrebein alt ettersom hvilken vei de er laget for å titte, sier sjåføren Tony og ser etter latter i bakspeilet. – De danske kuene derimot har for stive hofter, så de må holde seg på flata.
Det sies at danskene aldri offisielt overtok Færøyene fra Norge. Dersom Norge hadde slått i bordet og bedt om landet sitt tilbake da unionen ble oppløst, hadde danskene stått igjen med en svak sak. Men selv om øyene på grunn av sin strategiske beliggenhet midt i Atlanteren har gitt Danmark rabatter på NATO-kontingenten, har nok landet vært en større utgiftspost enn inntektskilde. Bare antallet avanserte tunneler tilsier det.
– Vi er glade i tunneller her på øyene! Sier Tony og smiler bredt. I en av røverhistoriene hans treffer vi en ire med leiebil som fikk beskjed om å følge veien rett frem fra flyplassen på Vágar og ta fergen over til Streymoy der Tórshavn ligger. Dette var i 2003, rett før den undersjøiske tunellen mellom Vágar og Streymoy sto ferdig, og da iren fikk beskjed om å kjøre rett fram, kjørte han rett fram. At han så passerte en veisperring og begynte å kjøre inn i en bratt og merkelig humpete tunnel slo ham som noe pussig, men han fortsatte rett frem han, ned og opp, til han filleristet og fin kom ut ved en fergekai. Etter rett-frem-veien skulle han jo ta ferge hadde han blitt fortalt, så han kjøpte billett og kjørte ombord. Totalt uvitende om at han nettopp hadde innvidd et av verdens mest avanserte tunnelprosjekter.
Det er nok kombinasjonen av 300 regnværsdager i året og dampende hav som frembringer den irrgrønne fargen på gresset, samtidig som saltet dreper ethvert forsøk på trevekst.
De 18 Færøyene har totalt 14 tunneler og tre lyskryss.
– Ett av trafikklysene passerer vi nå, og ett kan du skimte der oppe, guider Tony idet vi ruller gjennom Tórshavns stille gater. – Oppsann, vi kjørte visst på rødt, sier han og tar seg ironisk til pannen. – Men det er fint med trafikklys. Fint er det. Så lærer færingene hvordan slike ser ut i tilfelle de skal kjøre bil andre steder.
Vi passerer verdens våteste campingplass på høyre side, mens enda mer vann fosser ned fjellsiden til venstre. Det er nok kombinasjonen av 300 regnværsdager i året og dampende hav som frembringer den irrgrønne fargen på gresset, samtidig som saltet dreper ethvert forsøk på trevekst. Når solen gløtter frem fra skyer som sleper seg oppetter åssidene, blir marken så grønn at det nesten gjør vondt i et nordisk hjerte, som plutselig banker frem litt ramsalt vikingblod ingen visste lå gjemt i kaffelattefórede årer. Visst finnes et merkbart slektskap mellom nordmenn og færinger.
– Jeg lærte å danse til Ønskekonserten, sier Arnold Eyvindsson og drømmer seg tilbake til barndommen på Suduroy, der Norsk Rikskringkastings radiosignaler gikk rett hjem. Han strekker armene ut til siden og tar et par fjærlette dansetrinn i sola på flytebrygga i Tórshavn. Arnold er pensjonert spesialpedagog og har (som søringer flest, hevder han) mange ord og store fakter. Bak ham står to lokale fiskere og rister smilende på hodet mens de klargjør sin knøttlille fiskebåt for en husketur på havet utenfor.
Selv når det er t-skjortevarmt og man plirer med smale øyne mot sola, sørger en kjølig bris for å gi oss akkurat den lille gåsehuden som må til for å huske at også glitrende grønne medaljer har en bakside. Ikke helt ulikt en vakker kirke med vonde trebenker som hindrer tilhørere i å sovne under andakten. For på Færøyene regjerer baptistenes strenge Gud, og i mange år regjerte de selvsamme baptistene politikken. Det ga seg blant annet utslag i en av Europas strengeste alkohollovgivninger.
Frem til 1992 ble spritsalg på Færøyene nøye kontrollert med kvoter og ølklubber, og ingen vanlige serveringssteder hadde skjenkebevilling.
– Men så gikk det plutselig an å kjøpe drikke til maten. Da ble det fort til at man kjøpte en bolle, stappet den i lomma og koste deg med en lille en, innrømmer Arnold med et lurt smil og ser bort mot byens første uteservering. Den åpnet i fjor.
Selv hevder han å stå med ett bein i hver leir, og være på lag med både misjonsfolket og de andre.
Slik nøytralitet er ikke alle forunt.
For når alle kjenner alle, er det lett å merke om noen er annerledes. Bygdedyret lever i beste velgående blant 50.000 innbyggere på de ellers så idylliske øyene. Homofile som vokser opp her har det med å rømme til Danmark så tidlig de kan, og aldri se seg tilbake.– Men jeg tror det er bedre i dag enn det var før i tida, sier Arnold. – De unge er ikke så rigide som de gamle var.
– Vi mangler omtrent 2000 kvinner, sier Arnold. – Du får si fra om det hjemme i Norge. 2000 kvinner. Bare å komme.
Og unge blir det faktisk stadig flere av. Selv om man skulle tro at kosmopolittiske færinger flest ville ofre litt nasjonal stolthet til fordel for det danske fastlandets mange fordeler og muligheter, er faktum at gjennomsnittsalderen på Færøyene er i ferd med å gå ned. Unge flytter ut for å ta utdannelse, men når de er ferdige reiser stadig flere tilbake. Kjønnsfordelingen er likevel noe ujevn.
– Vi mangler omtrent 2000 kvinner, sier Arnold. – Du får si fra om det hjemme i Norge. 2000 kvinner. Bare å komme.
Og dersom det lave innbyggertallet virker skremmende, er det viktig å påpeke at dette også har sine fordeler.
– Ensomhet eksisterer ikke her, sier han.
Og kanskje er det slik med parenteser. De både utelukker og omfavner på en gang.
Noen dager senere, etter å ha sett mer grønt, mer vann, mer (og flere) vær og mer vakkert enn noensinne, sitter jeg på flyplassen på Vágar. Ved siden av meg sitter en gammel danske med stor mage og rød nese og skuer ut mot den smale flystripen.
Han har besøkt sin søster her og vært i begravelse. Det var flere hundre mennesker til stede i kirken.
Slik er det på et sted der alle kjenner alle og man er så få at det merkes når en person blir borte.
– Barna klistret blomstermerker på kisten og samtlige gjester tok min søster i hånden og ga meg et knus, sier den eldre mannen med blanke øyne og ser alvorlig opp.
– Jeg har aldri fått så mange knus i mitt liv.
