Vi fyller sansene med Ungarsk vann, lar oss virvle vekk og går under jorden i Budapest.

Fuktig gatekunst flommer utover fortauene i Budapest. Foto: Katrine Ziesler

Ikke før har jeg kapret meg en plass i det brusende boblebadet som troner midt i Széchenyis knallblå utebasseng, før den buldrende lyden stilner og boblene forsvinner. Alle de andre boblebadernes blikk rettes mot meg, som om det var min magiske rumpe som gjorde utslaget. Jeg ser beskjemmet ned og lurer på hva jeg har gjort. Da jeg ser opp igjen suser en fyldig dame i lilla badedrakt forbi  meg med hodet holdt høyt og et smil som svinger fra øre til øre. Hun forsvinner i full fart bak ryggen min før hun passerer foran igjen. To ganger rekker hun å sirkle rundt kanten av det blikkstille boblebadet før jeg forstår at boblene har skiftet kurs og at den smale kanalen damen følger har blitt til en rasktrennende vannstrøm.

Széchenyibadets hundre år gamle solgule bygninger blander seg med vinterbleke overkropper, fargesprakende bikinier, blomsterkasser, sjakkbrikker, fossefall og hutrende håndklebarn og blir til et kaleidoskop mens jeg spinner rundt i en vannkarusell. Jeg trodde dette badet var et sted der mennesker satt med lukkende øyne og mediterte mens illeluktende vann helbredet dem. I stedet finner jeg altså et badeland i fornem forkledning.

Budapests bad er ofte åpne til sent på kveld - avslutt gjerne sightseeingdagen her. Foto: Katrine Ziesler

Mer enn 120 varme, mineralrike kilder bobler under Budapest og fyller byens mange bad med varmt og, etter sigende, helsebringene vann. De første som skjønte å gjøre nytte av de termiske ressursene var tyrkerne som hersket her på 1500-tallet. De bygde bad over hele byen og la grunnlaget for dagens hotelleierne som bygger stadig mer fornemme velværeanlegg og trekker spa-turister fra hele verden . Men fortsatt er de offentlige anleggene blant de beste i byen, og Széchenyi, beliggende i Pests grønne bypark er en favoritt både blant tilreisende og fastboende.
På kjøligere dager enn denne kan du sitte i det aller varmeste utebassenget og se på bebrillede menn som står med vann til livet og spiller sjakk, mens duskregnet faller. Etter hvert er det bare et lite område omtrent midt på kroppen som er 36,9 grader - toppen er kald og tærne koker.

Når mørket faller over Budapest lyser arkitekturen opp. Foto: Katrine Ziesler

Todelt by

Budapest besto opprinnelig av to byer, Buda og Pest, som i 1873 ble slått sammen til en. Treffende nok betyr Pest “ovn” og navnet Buda kan relateres til Voda, det slaviske ordet for “vann”. Og selv om flere av de store badene ligger i Pest, er det nettopp på Buda-siden av delelinjen Donau at vannet virkelig har satt sine spor.

Ved toppen av Andrássygaten peker en gul elefant vei til metrostoppet. Verdens nest eldste undergrunnsbane følger Pests hovedgate helt til den andre siden av elven. Men før vi kommer dit bytter jeg til en skranglete trikk som krysser en av de sju broene over til Buda. Og høyt der oppe, tronende på åskammen, ligger Buda slott og glitrer i solnedgangen. En brosteinsgate svinser i sik-sak opp mot slottet og jeg småløper for å rekke siste rest av dagslys og utsikt før jeg skal la meg lede ned i et stummende mørkt hull. Det imponerende Habsburgske slottet er nemlig mer enn det du ser på overflaten.

Gå under jorden

Inn en dør og ned en trapp, på slottshøyden i Budapest ligger inngangen til en stor labyring. Foto: K. Ziesler

Et diskrét smijernsskilt ved inngangsdøren er det eneste som skiller Úri utca 9 ut fra resten av småhusene i den vesle gatestumpen på slottshøyden. Jeg hadde fint kunnet løpt forbi, hadde det ikke vært for en skikkelse med kamerabag som forsvinner inn døren. Jeg følger etter. Bak døråpningen skjuler det seg en bratt trapp som snor seg nedover i dypet. Eimen av parafin blir stadig sterkere, og til slutt er jeg nede i en lunt belyst stenhule. Parafinlukten kommer fra fjøslykter vi kveldsbesøkende får utdelt før vi sendes videre inn i mørket. For her, under et helt vanlig hus i en brosteinsgate, ligger inngangen til en 4000 kvadratmeter stor labyrint som vikler seg ut under det store, eldgamle slottet.

Det enorme nettverket av dryppsteinshuler ble oppdaget en gang på 1200-tallet, allerede før det første slottet ble bygget. Siden da har slottsfolk gravet ytterligere ganger og brukt dem som både tilfluktsrom og rømningsveier. Hulene har fungert som bomberom under annen verdenskrig, og under kommunistregimet ble all informasjon om labyrintens eksistens naturlig nok dysset ned.  Jeg trenger ikke vite mer enn det for å grøsse litt på ryggen. Luften her inne er fuktig og klam, og lysstrimene og turiststemmene jeg hørte i sted forsvant nå nettopp. Jeg er alene med min egen puls, omgitt av et stummende mørke og en snikende følelse av at 1000 års spøkelser stirrer for meg fra krokene. Jeg aner ikke hvilken vei som er frem eller tilbake. Lykten kjennes urovekkende lett i hånden og jeg har sett for mange skrekkfilmer til å gå tom for parafin nå. Jeg passerer stillestående stensilhuetter og velger å ikke se opp, helt til jeg skimter en ekstra stor en og nysgjerrigheten vinner over mørkredselen. Det er noe kjent med den formen. Jeg tar mot til meg og hever lykten. Steinkolossen er støpeformen til en enorm Coca Cola-flaske. Det var ikke det jeg hadde sett for meg. Jeg fortsetter enda litt lenger inne finner jeg en opplyst rødvinsfontene. En rødvinsfontene, ja.

På dagtid er Budavári Labirintus en spennende kombinasjon av moderne og tidvis ganske humoristiske kunstinstallasjoner og eldgammel historie. For drøye 60 kroner får du  kaffekopp, en audioguide og en stemningsfull vandring i dempet belysning, men med en egen stappmørk avdeling der de som vil kan utforske egen mørkredsel. På nattestid skrus alt lys av og labyrintvandringen blir en famlende ferd blant mørke vegger, ikke minst i egen hjerne.

Unik drikk

- Så du ruslet rundt i katakombene der oppe alene? Bartenderen Gabi himler med øynene og bikker øyeblikkelig på tappekranen. Så smiler han og jeg aner et glimt av galskap i øyekroken hans. - Jeg vet nøyaktig hva du trenger, sier han og ber kona Mariann finne frem to frosne shotglass. Hun smiler også lurt. Jeg smiler ikke foreløpig, men de trivelige innehaverene på den vesle baren Sixtus i Pests pulserende distrikt VII er kjent for å vite hva klientellet trenger, så jeg protesterer ikke. Foreløpig. Men jeg hever begge øyebrynene når en flaske formet som en håndgranat hentes ned fra hylla bak baren. Unikum. Jeg skal åpenbart lokkes ned i nok et kaninhull.

Sjekk opp ungarske menn på bar, eller kjøp noen på et marked. Foto: Katrine Ziesler.

Ungarns nasjonalsprit fikk visstnok navnet sitt fra en Habsburgsk keiser hvis første reaksjon da han omsider klarte å svelge den svarte snapsen var “Das is ein… Unikum”. Den sorte, tyktflytende vesken smaker av hoggorm og kjetting og er enklest å svelge som oppfølger til en barsk porsjon goulash eller i det minste et par tre øl. Etter noen minutter kommer den unike følelsen snikende.
- Kjenn at ryggraden retter seg, sier bartenderen. - Snart kommer dansefoten du aldri visste du hadde til å begynne å sprelle, sier en annen gjest. - De overdriver, betrygger Mariann og sender sin mann et blikk. - Men det er ikke uvanlig at mennesker blir litt unike etter noen shot av dette. Enten føler du selv deg unik, eller så blir ellers ordinære mennesker rundt deg plutselig veldig interessante. Den tykke mannen nederst i baren knegger og hever glasset sitt i min retning.
Et shot seinere får kvelden et underlig, vidunderlig grønnprikkete skjær. Jeg lar det være med to. Allerede nå begynner den tykke ved bardisken å likne en av de to kulerunde karakterene Alice møter i Wonderland. Ettter det tredje shotet sies det at utlendinger plutselig kan snakke ungarsk flytende, kløner treffer med alle pilene i dart og hvis du er heldig blir baren en loop du kan svømme rundt. Gabi holder opp granatflasken og ser spørrende på meg. Jeg rister fornuftig på hodet. Nok skrullete ungarsk væske for en dag. Et kattaktig smil vider seg ut under bartenderens plirende øyne, og slik det ser ut gjennom mine unike briller, krøller det smilet seg helt fra øre til øre.