São Tomé. Smak på det. Litt kaffe, litt kakao, definitiv noe vanilje. São Tomé - en øy på Afrikas vestkyst. Det kommer i snitt tyve turister til São Tomé i uken. Denne uken er det én. Jeg.

Jeg forstår portugiserne godt. Kanskje litt drøyt å beholde øya i seks århundrer, men likevel, hvem vil vel uten videre gi fra seg denne sukkerklumpen av en øy.

Sao Tomé. Foto: Anders Wyller

- Here on São Tomé you’ll find poverty, not misery! Bibi er tredve år og dansk. Hun bor på São Tomé og driver et tur/trekkingkontor sammen med mannen, Louis. Vi sitter på en kafé og drikker øl. Lokal. Creole. I løpet av min tid på São Tomé er det hun og Louis som åpner døren inn til den saotomesiske verden for meg. De er fine mennesker. De viser meg en øy, en Nemoistisk verden, en fornemmelse av noe hemmelig, en verden skjult for andre.

- Det er viktig at du skjønner forskjellen. Du vil se mye enkelhet, mange som har svært lite. Men ingen nød… og ingen bitterhet!

Bibi snakker fort og med mye energi. Hun er engasjert i São Tomé. Fremtiden. Turismen. Økoturismen. São Tomé er pr. i dag et emne. Et rått, uraffinert emne. Øya står foran et stort valg. Investorer utenfra står og sikler på Paradiset. Dette ubesudlete. Dette uskyldige, dette rene, vakre, livskraftige, den grønne tropiske jungelen som omgir hele øya, de øde strendene som skriker på bungalower og innpåslitne strandselgere. Investorer med kunnskap og ekspertise om hvordan man skal elte denne øya om til et nytt Mauritius, med luksusgettoer skreddersydd for McKinzseykonsulentene og deres familier - og de har penger. Penger til å gjøre hva de vil. Selv om São Tomé ikke vil.

- Vet du hva? I februar kom det et cruiseskip med 300 daggjester til øya. Alle ville ha individuelle opplegg. Vi måtte skaffe 80 minibusser, 80 sjåfører, 80 guider, 80 kart i løpet av to døgn! Kaos. Du kan jo tenke selv tenke deg… Komplett kaos! Og dagen etter - borte! Som et jordskjelv.

Forfall. Ved første spasertur gjennom São Tomé - slår det meg: forfall, et gedigent forfall. For en vei de må gå, for en kneik de må over, de som ønsker å gjøre São Tomé tilgjengelig for den godt vante turist. Malingen flasser. Rustne skip i havnebassenget. En funkis nattklubb med utebasseng vitner om et overklasseliv en gang. Valgplakater er malt på hver eneste husfasade. Søppel i gatene. Bilvrak. Folk i filler. Død forlystelsespark, med et fly stående som et patetisk forsøk i å lage moro for unga. Skjønt forfall… Materielt forfall, allright, men det blir likevel litt corny å snakke om forfall. Det menneskelige forfallet er i hvertfall fraværende. Selve livet, det menneskelig liv, gleden og kjærligheten, den finner du her. På São Tomé. Å ha det vakkert rundt seg er ikke så viktig, vakkert inni seg, derimot… Det menneskelige livet blomstrer, det er i harmoni, med natur og seg selv. De gamle kolonihusene er uviktig for de fleste saotomesere. De bor i dem mer av gammel vane enn av et ønske om materiell velstand. Ikke rart malingen flasser. Stemningen er god. Folk er blide. Ikke for det, de er ikke interessert i meg, de har sine liv, driver med sitt. Mitt liv er kanskje fjernere for dem, enn deres for meg.

Sykkel er alltid best. Lei deg en sykkel. Jeg får låne en av Louis. Jeg vil

til stranden. De fantastiske strendene. Jeg vil se folk. Hvor de bor. Jeg vil se de fra sykkel. Suser forbi, i et sekund møter øynene til kvinnene i elvene der de vasker tøy, smiler til barna som springer rundt i gjørma under husene sammen med høner og griser, hilser på mennene på sagbruket. Kjempetrær, men kjempekrefter. Lukter svetten. Ser slitet. Livet. Jeg sykler gjennom sentrum. Todebeing! Jeg er blitt en vinker. Jeg vinker og smiler. Folk vinker og smiler tilbake. Det gjør godt. Å hilse. Jeg ville jo aldri finne på å gjøre det ellers. Og det funker. Det funker som fasan. Ut på landet. Følger veien nordover, skal til Mikolo. Det er hett. Sola ser jeg ikke. Men kjenner den. Rett over hodet. Opp en lang bakke, “2 mil”, sa Louis. To mil, herregud, som jeg ljuger; I god form, sykler hver dag til jobben… jeg er dødssliten, er sannheten, passerer unger i lyseblå skjorter på vei hjem fra skolen, kiosker, små skur eller boder, med kald drikke, skoler med unger i vinduene. Det synger i det høye gresset. Det beveger seg av usynlig hender. Flyktende lyder. Grønt, grønt, grønt. Hus på påler. En tynn ledning, går fra hovedledningen inn til husene. Ledning like tykk som den fra sykkeldynamoen til lykten. Neppe godkjent hjemme.

Videre. Opp. Svetten driver. Og der ble jeg en kilo lettere, der en til… Jeg har dundre meg syklet i et par timer nå, var det ikke inn til høyre ved Conde… Mikolo!?, jeg spør jenta med skolevesken på hodet. Hun peker bakover, samme vei jeg kom fra… Hæ!??? Kan dere ikke bare sette opp et skilt, da - sykler tilbake. Jeg vinker, kvinnen former leppene sine til et… nei, hva er det du innbiller deg, der inn til venstre ved skolen, nedover en lang, smal, men snorrett vei. Veien til Mikolo.

Mikolo, Mikolo. Her kommer jeg. Mikolo er en liten fiskerlandsby. Låser sykkelen til en palme. Ut på stranden, der er den. Hav, hav. Men hva er dette. Ai, dette har jeg sett før, stranden er uendelig og deilig, men du må gå langt, langt vekk fra landsbyen Mikolo. Som mange fiskerlandsbyer i øysamfunn, enten du nå befinner deg i Indonesia eller i Afrika, så er det ikke uvanlig at avføringen klemmes ut på stranden, i påvente av bølger og høyvann. Med andre ord, se deg for…

Palmene danner et gjerde mot jungelen og frodige fjelltopper bakenfor. Tåke på toppene. Flott. Jeg tar et bad. Vannet er nesten for varmt. Nesten ikke forfriskende. Jeg får vasket av meg svetten. Dupper i bølgene. Legger meg på det mikroskopiske håndkleet jeg pakket. Stranden er laaaaang. Jeg er alene. Hallo! Strandselgere! hvor er dere, kom til meg, plag meg, selg meg noe, lur meg, snakk til meg, Ho-ho!?

Jeg rusler tilbake til Mikolo. Jeg spiser en banan. De er små, søte. Setter meg på sykkelen. Det står en klynge med kvinner ved sykkelen min. Prater til meg. Over alt blir jeg møtt med vennlighet. Men stemningen her er annerledes. Kanskje den er fiendtlig, vet ikke. “Dinare, dinare”, penger, penger. Hm. Det begynner å regne. Tropisk regn. Folk løper unna. Jeg bryr meg ikke. Setter meg på sykkelen. Heissann - sykkelen har punktert. Klokka er 1530 og to mil til byen. Hm. Ikke bra. Det er langt å gå. Orker jeg det? Det bøtter ned. En gutt peker på bakhjulet mitt. Han stopper. Trekker meg i armen. Forteller med armene at han skal finne hjelp. Takk, takk, snille menneske. Han peker på restauranten, eller landsbyens møteplass. En kvinne står og skriker. Mennene spiller kort og drikker øl. Kvinnen kjefter. En annen kvinne med et sovende barn på ryggen. Sover med åpen munn, så vakkert.

Her kommer sykkelreparatøren. Han har med seg et kulepennhylster og en gaffel. Han snur sykkelen. Vrenger av dekket. Henter en bøtte med vann. Henter pumpa. Jeg peker. Den mangler selve pumpestykket. Han fisker frem fra baklommen, pakker ut av et lite futteral, denne siste, ørlille biten og pumper opp dekket. Det bobler i bøtta. Hullet er funnet. Han trekker meg med bort til et skur, en slags kiosk. Kjøper superlim. Damen har superlim. Går tilbake. 40 gutter og menn står og ser på. Sykkelreparatøren spiller hovedrollen nå. The Star. Han gjør bra arbeid. Behandler gummien drevent, proft. Pumper opp! Klar. En av gutta prøvesykler. Det funker. Jeg betaler og vinker og forsvinner ut av Mikolo til hurrarop. Sentrum neste. Nja. Ikke helt ennå. Dekket er flatt etter ca. 400 meter. OK, da er det bare å gå. Noen bil her, nei. Opp til Conde. Men på São Tomé, hva betyr vel tid her, om jeg kommer frem i morra så spiller vel ikke det noen rolle. Det lukter plutselig godt. Jeg blir tørst av lukten. Sitrus. Kanskje appelsin. Langt der fremme kommer det et par skolegutter gående. Kanskje 50-70 meter. Jeg passerer dem. Den ene gutten driver å skreller en appelsin. Det var den jeg luktet. Tenk. 50-70 meter. Jeg passerer et hus. Nei, jeg nekter, dette er ikke et hus, det er en kasse. En kasse på påler. Det sitter en liten jentunge og griner. Hun sitter med det ene beinet nede i søla. Hun sitter fast. Mor henger opp tøy ved siden av. Det vokser roser foran grisebingen.

Jeg når Condé etter 1 1/2 time. Her kommer det også en god hjelper. Jeg er trøtt. Jeg vil ikke mer pumping. Han har en venn. Han peker ivrig og smiler. OK, vi går bortover veien, der kommer kameraten, han smetter inn og kommer tilbake med verdens største, rustne pumpe. Niks. Ikke mer pumping, ikke mer venting på at noen skal fikse. Jeg vil til leiligheten min, iskald Creole, hvitt brød… Jeg takker, men vifter. Guttene kommer løpende. Velvilligheten selv. De vil hjelpe. Og der, takk Gud den allmektige skaper, en lastebil. Gutta får den til å stanse. 10 mann på lasteplanet tar sykkelen mellom seg. Jeg får sitte i førerhuset sammen med sjefen og kona hans. Inn til byen. Det er deilig med bil.

Todebeing! Todebeing! Hei på deg! Språk. Portugisisk. På São Tomé er det lurt å kunne portugisisk. Jeg kan ikke portugisisk. Å reise alene kan være en ensom ting, men å reise uten å kunne kommunisere med noen, uten å uttale ord, utveksle inntrykk, opplevelser… kan være… krevende. Man kan bli grepet av tungsinn. Det er her Kurz kommer inn. Kurz i Joseph Conrads berømte roman “Mørkets Hjerte”. Kurz-følelsen. Kurz-følelsen som trekker deg ned til ditt dypeste, svarteste jeg. Kurz’en som ligger skjult i oss alle. De onde, slemme tankene som kan komme smygende. Tanker om Overmenneske, for eksempel.

Portugiserne hadde, som alle kolonister, en fremtredende følelse av Overmenneske. Ikke akkurat; bord dekk deg, men heller, du slave, dekk bordet for meg. Portugiserne landet med båt på denne øya i 1470, gjorde den raskt til sin eiendom, sendte settlere, kriminelle og andre utvekster hit, hentet slaver fra Angola og Mocambique, noe som etter hvert førte til en svært sammensatt befolkning, kreolsk. Bygde opp en slaveøkonomi basert på eksport av sukker, kaffe og kakao. São Tomé ble dessuten raskt en mellomstasjon, en klargjøringsstasjon for slavene, som ble hentet fra fastlandet, fra Kongo, før den store overfarten til Amerika.

Portugiserne drev i praksis slaveri mye lenger enn sine kolonikolleger, kalte det etter hvert riktignok for noe så ullent som “kontraktsarbeidere” men i praksis slavedrift, altså.

Det ulmet.

Lenge.

Og etter annen verdenskrig begynte kampen for frigjøringen for alvor. Under streiken i 1953 ble 1 000 plantasjearbeidere drept i en massakre utført av portugisiske tropper. Men på bakgrunn av revolusjonen i Portugal 1974, takket koloniherrene i 1975 for seg; beklager at vi gjennom seks århundrer ikke akkurat har kvalifiserte til noen fair play pokal, men dere har fått veier, øh, vei, dere har fått strøm, vi har bygget skoler og kirker, men, allright, nå er øya deres, lykke til!

- Etter en uke var det ikke strøm på øya. Ingen visste hvordan man skulle betjene en generator. Sier Louis. Han er 47 år. Saotomeser. Har i 25 år levd et helt annet liv. Et liv som ditt og mitt. Faren hans hadde litt penger og sendte gutten til Portugal. Skole. Utdannelse. Maskiningeniør. Giftet seg og fikk barn. Eget konsulentfirma. Tjente store penger. Men, ting gikk skeis. - Louis, kom hjem - til São Tomé. Vi kan gjøre business, du og jeg. Sier far. Louis reiser hjem, men kjenner at omstillingen, jobben i malerbutikken, ikke er helt enkel. Det går sju år i en slags limbo før han treffer Bibi, som studerer portugisisk og er på São Tomé. Gifter seg. Får Nina. Starter Equatour. Satser på og engasjerer seg i turisme.

São Tomé er i dag et demokrati. Et slags. Litt småkorrupt, kanskje, men langt på vei mer demokratisk enn andre afrikanske stater. Etter valget i 2001 ble det plutselig en voldsom pågang i malerforretningen til Louis. Folk hadde fått penger. Folk ville male husene sine så klart. Nå når de hadde fått penger. For å stemme. På den eller den kandidaten. You’ll scratch my back, i’ll scratch yours…

Vemodig vakkert. Foto: Anders Wyller

Det er kveld. Vi er på “Containeren” nede på strandpromenaden i byen. “Containeren” fordi de har kjøkkenet i en av disse containerne det godt kunne stått Fred Olsen på. Jeg spiser marlinfisk. Feit. Grillet - god, i sitronsaus. Louis bærer Nina på fanget. Han stanser, lytter. Så utbryter han: Anders, i’ll give you your life’s biggest adrenalinkick. Så blir han borte. Kommer tilbake litt molefonken.

- Jeg trodde det var AirGabon fra Libreville som skulle lande. Men det var bare et av disse småflyene fra São Tomé Airlines. Ikke noe moro. Ikke noe vits i å dra ut på flyplassen likevel. Skål, isteden!

Tja, hva gjør man, når man ikke har kino, ikke tivoli, ikke TV - ut på flyplassen, selvfølgelig, hvor man legger seg flat i enden av rullebanen og kjenner suset av landingshjula fra TAPs Airbus som kommer fra Lisboa en gang hver åttende dag. Og husk! Ta med ungene!

Trekking! Jeg elsker trekking. Louis henter meg med bil klokka 0600. Vi har en åtte timers fottur foran oss. Han skal sjekke resultatet av noen broprosjeketer han er involvert i, et samarbeid med ECOFAC, en fransk miljøorganisasjon som har kontor på São Tomé. Vi kjører gjennom landsbyer. Griser løper for livet. Unger smiler og vinker. São Tomé er vulkansk, men med en Kiplingsk frodighet. Bare gå og gå! Ut i søla, gjennom kratt, opp bakker, over elver, balansere på steiner, over svimlende broer, inn i frodigheten, ser øya fra toppene, som en reise i et salathode, irr grønt! fyller ballongene med klorofyll nok til å overleve hverdagen i Oslo, blir pisket av slemme kvister, får

juling av naturen, til og med myggen, Myggen, aiai, for noen mygg, digre, flyvende boreplattformer - i love it! Guiden min, Marco, rydder veien med macheten. Jeg spør ham om macheten, smir han jernet selv. Han flirer. Selvfølgelig ikke. Made in England. Gudbedre. Det fins altså en liten familiebedrift som har spesialisert seg på macheter i dronningens land, snakk om nisje! Marco tegner og forteller; de største trærne vokser ca 30 cm i måneden, trær som lindrer smerte for kvinner når de føder, trær som utgjør en del av den topphemmelige oppskriften på Coca Cola. Vi når toppen av krateret  og skal ned og ut på… en slags innsjø. Lagoa Amelia, etter prinsessen som aldri fikk sin elskede og som hev seg på hesten sin og rømte, det endte i tragedie, hun og hesten sklei utfor kraterkanten og forsvant i dypet. Krateret har en diameter på ca 70-80 meter. Det fantastiske, og underlige, med Lagoa Amelia er at det opp gjennom årene har grodd sånn til av vekster at det etter hvert har dannet seg et teppe av planter over vannet slik at du kan gå på det. Et tjukt teppe av gress, som en myr, fuktig, som en hinne, en snerk, over krateret. Når vi står ut på der og roper, det er bare jeg som gjør det, selvfølgelig, forstyrrer skogens ro, for å sjekke ekkoeffekten, tosk - så bli det som en gigantisk trampoline. Når Louis hopper opp og ned, beveger hele teppet seg, og jeg gynger med… Rart. Marco stikker kjeppen ned i myra, og den forsvinner… Si meg, har det aldri kommet en gruppe forskere og boret et hull i teppet, tatt på seg dykkerutstyr og sjekket hva som befinner seg under, hvor dypt det er osv.? Niks. Ahhhrg. Kan dere ikke bare gjøre det da, skriv og  fortell meg om dere fant prinsessen, eller et Saotomesisk sjøuhyre alá Loch Ness…

Sao Toméisk storm. Foto: Anders Wyller.

Kurz… Kurz! Jeg vet du er der. Et eller annet sted… i et av rommene, du svever rundt i lyset fra oljelampen her et sted. Kurz, din jævel… du skremmer livet av meg… akkurat her, alene i denne fordums velstandsbolig er jeg redd for å bli som deg… grepet av ensomhet, desillusjoni, tungsinn… Natt på Bombaing. Den gamle Villaen på Plantasjen. Viften i taket snurrer rundt, ujevnt. Her har mange stirret i taket før meg. Men det er lenge siden. Jeg har lagt meg i en av sengene i et av de enkle, men store soverommene i den gamle plantasjevillaen, Bombaing. Hit kom Indoportugisere, portugisere fra India, på slutten av 1800-tallet - den siste velstandsperioden til São Tomé, og slo seg ned her og drev en selvforsynt plantasje, dyrket  kaffe, kakao, vanilje, sukkerrør - og Mangostangen - nydelig, vokser bare på São Tomé. Om kveldene snurret rulletten, kasino - her oppe! -  lange kjoler knitret i stuene, menn i kjole og hvitt skimtes i tett røyk fra importerte sigarer, svak, fornem musikk fra His Masters Voice. Og vips, knips! så er det over. Så er alt over. Det er det som er så fascinerende… de som hadde alt den ene dagen, så blåst inn i historiepermene den neste… Det er litt skummelt å være her. Ondskapen og grådigheten gjaller i veggene. Jeg er alene. Og det har jeg vært før. Men ikke så alene. Kurz… hold deg unna. Jeg trenger ikke deg nå. Kom lys. Bli dag.

Bibi er forbannet. For å si det mildt. Hun har hatt møte med turistministeriet som sammen med en fransk ekspert på turisme har utarbeidet en rapport om São Tomés turistiske fremtide. Stor, åpen høring med lokal-TV til stede og forskjellige folk fra turistbransjen.

- Herregud, jeg fikk rapporten i går, på fransk! Hvem kan vel fransk her! Jeg spurte ministeren om de i det hele tatt var interessert i at vi skulle lese den. Ahhrg! Målet deres var 25 000 turister i løpet av fem år. Jeg sa at istedenfor å snakke om å bygge fancy hoteller på de aller flotteste strendene, hva skal dere gjøre med utryddelse av malariaen, hva med vann, (eget bryggeri, men ikke egen vannprodusent) med veiene, hva med søppelen i gatene, hva er planene for jungel og strender? Jeg fikk ingen svar.

Om kvelden, på Tropicana bar og internettkafé ser vi turistministeren uttale seg på TV. Bibi og Louis spørsmål er sensurert bort.

Trafikkakrobatikk. Foto: Katrine Ziesler

Hva slags turisme vil du ha, Bibi:

- Vi har mellom 1 000 og 2 000 turister i året. Målet må være en kontrollert turisme, maks 5 000 om året. Små grupper. Bevisste turister som drømmer om det vi har å tilby i dag. Natur, fiske, seiltur, dykking, trekking etc.

- Vi saotomesere mangler kunnskap og erfaring. Louis skjenker kraftig Dao-vin i glasset mitt. Fruktflaggermusene flakser rundt i trærne om kvelden. De er svære. Fæle. Verandaen vender ut mot gaten med de lave, karakteristiske kolonihusene. En bil. En moped. Lyder. Menneskers liv. Tett på. - Men noe er i ferd med å skje. Neste generasjon er i ferd med å utdanne seg i Portugal, Spania, Frankrike… Når de kommer hjem vil de ha med seg det vi trenger for å bygge opp en infrastruktur, en infrastruktur som er nødvendig for å kunne ta i mot Verden, kunnskap til å bygge opp, forvalte og ha styrke til å stå i mot, sier Louis.

Men vil de komme hjem, vil den nye generasjonen vende tilbake og leve livene sine på São Tomé når de først har sett og smakt på vår verden, med vårt tempo, våre inntrykk?

Oljeeventyret funkler i det fjerne. Det er gjort funn av olje utenfor farvannene til São Tomé. Men igjen, saotomeserne har jo ingen kunnskap om dette. Så hva gjør man? Nigeria er meget interessert i et samarbeid; de står for hele produksjonsbiten, utstyret og selve utvinningen, mot en fair fordeling av overskuddet.

- Men Nigeria kom med følgende forslag: Hva synes dere om 99% til oss og 1% til dere? Det er slike problemer vi sliter med her på São Tomé. Vi har ingen erfaring med denne type utfordringer. Vi vet ikke hvordan vi skal håndtere det. Louis gnir seg i øynene og setter brillene tilbake på nesen, tar en stor slurk av vinen, og sukker oppgitt. Nina krabber under bordet og leter etter smukken.

Det er strender på São Tomé. De fineste. Endeløse. De er akkurat slik du drømmer om. Du trenger bare en firehjulstrekker for å komme dit. Eller båt. Heldigvis.