Nice. Late skritt langs en strandpromenade mange har vandret før meg. Mange sykler, de er upopulære, noen spaserer sakte, flere løper, noen for fort. Unger, bikkjer, barn på sparkesykler og gamle med gåstol. Promenade des Anglais er en sosial begivenhet. Og den former humøret, det går ikke an å være sur her.
Setter meg på en benk. Det tar ikke lange tiden før jeg blir tilsnakket. Av en dame. Hun taler fransk, men slår over til engelsk da jeg begynner å stotre. Snakker jo litt fransk, men franskkurset jeg kjøpte med gode intensjoner for to år siden, har fremdeles plasten på.
Om jeg ville spise middag med henne?
Et merkelig spørsmål. Var det en kjøpt-og-betalt-dame? Skulle jeg våge? Jeg svarte ja før jeg fikk tenkt mer over det. Impulsivt, spontant, min stil. Hun stakk armen sin under min, og vi gikk til baren på Hotel Negresco, som en prøvende start.
Baren på Negresco er en av de mest behagelige barene jeg vet om. En slags bar-café, klassisk i stilen, en motsetning til mye annet bløtkakeinteriør på dette berømte hotellet. Vi bestilte to pastis, helt i tråd med omgivelsene. Hun snakket, snakket og snakket. Ikke så mye om seg selv, mer om byen, om Frankrike, om billedkunst og musikk. Hun var interessant. Og så røkte vi Gauloises mens gikk videre til et sted å spise. Lett å lede, tenkte jeg om meg selv, som ikke hadde røkt sigaretter siden julesoireen på Fagerborg skole da jeg var 15. Hun kjente byen, fant en enkel, god restaurant. Vi delte en flaske hvitvin, spiste sole de meunière, smørstekt flyndre, og bevilget oss en crème caramel, kaffe og et glass calvados – vi var jo i Frankrike.
Vi betalte hver foir oss, regningen var skrevet ut både i euro og i franske franc! – og gikk hver til vårt. Hyggelig, mystisk dame.
– Lurer på hva hun het, tenkte jeg.
Jeg hadde ennå ikke fått meg noe hotell i Nice.
– Dra heller til Menton, hadde Hun sagt, der er det både hyggeligere og billigere.
En reisers dilemma: Jeg kjenner Nice ganske godt, min egen vennskapsby, så å si. Hadde gledet meg til en dag eller to her. Samtidig: nysgjerrigheten, ønsket om å se noe nytt! Der sto jeg, med hodet fullt av beslutningsvegring.
Nysgjerrigheten vant, så jeg tok lokaltoget den halv time lange turen til sitronbyen Menton. Det var blitt sent, og jeg tok inn på det første og beste hotellet jeg fant. Sovnet på myk dunpute. Tilfreds.
Neste morgen strømmet solskinnet inn i rommet. Jeg åpnet de høye vinduene og skuet ut over et blinkende Middelhav.
Solen former som kjent sinnet, men shortsen skal heller ikke undervurderes. Sammen med sandalene. Det var med ett blitt så forbasket lett å leve.
Helge Baardseth
Det er med togentusiaster, og jeg er en av dem, som med sjøfolk: Det er godt å komme fram, men det er jammen godt å komme seg videre også. Stige om bord på toget, finne sin plass, legge fram boken jeg skal lese, gjøre en riktig brett på kartet slik at jeg har den store oversikten under togturen. Og fram med det lille interrailkartet som viser alle jernbanestrekningene i Europa, slik at jeg, om jeg finner det for godt, på impuls kan forandre mening og reise til en annen by enn den jeg egentlig har bestemt meg for.
Tuslet bort til det gamle matmarkedet. Kortreist mat, avgjort! Kjøpte en pølsesnabb og en fransk Opinel foldekniv. Satte meg ned med en kopp kaffe. Rett overfor meg satt det en mann. Han leste i en brosjyre som gjorde meg interessert: Brukerhåndboken til en Panhard Dyna Z – 1953? Han observerte min interesse, og vi kom i snakk. Small talks leder mange steder. Jeg kunne fortelle om en nabo i Oslo som hadde denne så ganske sjeldne og ikke så pene bilen Panhard i 50-årene. En spesiell bil, delvis fordi den nesten utelukkende var laget av aluminium. Og jeg tok en sjanse og mente at Panhards vei til evigheten startet da Citroën kjøpte seg inn i fabrikken i 1955. Han ble begeistret over et felles synspunkt, lente seg over bordet, klappet meg på ryggen og bestilte mer kaffe. Med en skarp en attåt. Uret i tårnet på den gamle markedshallen hadde ennå ikke slått 8.00.
Merkelig bygning. Ganske flott, egentlig. Musée Jean Cocteau. Hadde hørt navnet, men hvem var han? Et besøk i museet viste meg at han var en allsidig kunstner, en multikunstner. Og det slår meg at kunstneren og arkitekten bak museet, Rudy Rocciotti, passer hverandre som hånd i hanske. Begge interessante – og litt ... aparte. Sansen for Cocteau vokser mens jeg er der, og blir gående rundt i museet nesten hele dagen. Hekter meg på tegningene hans, lysende enkle, likevel kompliserte.
Så går jeg ut i solskinnet, opp bratte smug i gamlebyen, og ned til stranden og sanden. Prøver å trekke ut en stemning, og det er ikke så vanskelig når jeg sammenlikner byen med Nice. Menton er ingen storby, men den er ikke så liten heller. Den ligger nærmere, nesten på, grensen til Italia og blir preget av det litt løsslupne italienske. Det gjør byen godt. Koser meg på strandpromenaden, i smugene, oppe i høyden. Dypper tærne i Middelhavet, drikker sitronlemonade, spiser sitronis og sitronsorbet, kylling i sitron, kjøper et stykke sitronsåpe og en sitronkrem til bruk på bilens frontrute. Men neste morgen forlater jeg sitronbyen.
Intercity til Milano. Det er med togentusiaster, og jeg er en av dem, som med sjøfolk: Det er godt å komme fram, men det er jammen godt å komme seg videre også. Stige om bord på toget, finne sin plass, legge fram boken jeg skal lese, gjøre en riktig brett på kartet slik at jeg har den store oversikten under togturen. Og fram med det lille interrailkartet som viser alle jernbanestrekningene i Europa, slik at jeg, om jeg finner det for godt, på impuls kan forandre mening og reise til en annen by enn den jeg egentlig har bestemt meg for.
Roen finner jeg øyeblikkelig, som alltid når jeg tar tog, så finner jeg plassen min. Bok jeg har plukket opp på hotellet slår an tonen:
– Now every traveller knows that flying about the world is no fun. Every serious traveller know that the charm of a destination is proportional to the time and energy investing in getting there.
Hm.
Landskapet farer forbi, jernbanelinjen følger stranden østover, og snart er vi kommet til Italia. Det er forresten en italiensk by jeg skulle ha besøkt, ja, det er mange italienske byer jeg skulle ha besøkt, men det var denne ene … Blank, jeg får finne en annen. Fire timer etter gir tavlen på jernbanestasjonen i Milano meg svaret: Mantova.
Lokaltog har en stor fordel. Det går sakte, så du får tid til å absorbere de små hendelsene. Bonden som kjører en Lamborghini-traktor. Gutta som spiller fotball, damen som henger opp tøy – han på Vespaen ved jernbaneovergangen, hun som er på vei hjem etter jobb. Alle detaljene som utgjør helheten. Gamle og nye lokomotiver på sidespor – kjempestore, og små skiftelokomotiver. Og der står det jammen to damplokomotiver.
Jeg elsker det, blir aldri lei.
Mantova. Jernbanestasjonen er trist, hotellet på den andre siden av gaten ser trist ut det også. Tunge skyer, men bare yr i luften. Den unge resepsjonisten snakket godt engelsk, og det berømmet jeg ham for. Han svarte at han var fra Cambridge. Kunstpause. Så spurte han om jeg var sulten, for selv om det var sent, kunne han gjerne stelle i stand noe mat. Men jeg ville ut i byen som jeg ikke visste hvor var. Han var imøtekommende, låste inngangsdøren og viste meg et stykke på vei. Mørkt, litt skummelt, nesten. Men ned en gate står en iskrembod med barn som hjemme hadde vært i seng.
Mantova? Operaelskere kjenner den fra operaen Rigoletto: Hertugen av Mantova (Mantua), den slu rundbrenneren, en hovedperson. Men i Mantovas gater er det bare meg.
Helge Baardseth
Det gamle industriområdet Zürich West er byens mer ungdommelige ansikt. Her er gamle fabrikkhaller bygd om til trendy restauranter og butikker. Flott, litt for flott, mangler patina og er likt så mye annet i Europa.
Rundt en sving, så åpner byen seg. Foran meg har jeg en stor og åpen plass med det dominerende Palazzo Ducale. Italiensk renessanse. Tar seg fint ut i svakt lampelys og skinnet fra våt brostein. Åpent også, jeg går inn i store haller og små hager. Det er ingen andre turister her, ikke engang italienere. Andektig.
En fantastisk by, nesten uvirkelig, for hvor er alle andre?
Tidlig neste morgen går jeg ned til sentrum igjen. Mer folk nå. Begeistres av både frodig og streng arkitektur – blir stående og måpe. Overveldet.
Innom markedet. Travle husmødre er på dagens handlerunde. Klemmer forsiktig på tomatene, diskuterer med selgerne. Ellers: Ingen menn i sikte. Båttur på innsjøene som omkranser byen, turer i løvskog. Byggverk fra gylne tider. Og så mange fine sykler! Av den enkle, rette typen med tynne hjul – singlespeed og friske farger. Det var her man skulle vært sykkeltyv.
Jeg blir i byen et par dager, Mantova er en by det er vanskelig å reise fra. Så hyggelig, så vakker.
Lokaltog videre, så skifte til Intercity. Jeg tar det første, tenkte jeg. Havnet i Zürich. Lengre og hyggelig samtale med fremmelig ung mann på 10 og faren som satt i samme kupé som meg. Vi snakket norsk siden de var – norske. Bosatt i Zürich. Felles kjente, selvfølgelig. Norge er et lite land.
Egentlig var jeg litt ergerlig over at toget gikk til Zürich. Kjedelig, tenkte jeg. Jeg fant et lite hotell i gamlebyen, hyggelig og ikke så dyrt som jeg forventet at Sveits skulle være. Men veldig sveitsisk, svært pent og pyntelig.
Det gamle industriområdet Zürich West er byens mer ungdommelige ansikt. Her er gamle fabrikkhaller bygd om til trendy restauranter og butikker. Flott, litt for flott, mangler patina og er likt så mye annet i Europa.
Neste kveld kino på ABC ved elvebredden. Nesten alene i salen. Middag på restaurant Movie ved siden av. Smekkfullt, ikke særlig intimt, men masse liv og røre. Trekker opp i den øvre delen av Gamlebyen. Konservatisme og anarkisme er motsetninger som synes å gå så fint sammen i Sveits. Jeg finner meg til rette i den radikale kafeen Café Zähringer, alternativt så det holder. Det blir mitt stamsted. En ung dame ved bordet mitt kryssforhører meg om norske aviser. Litt aggressiv. Du verden!
Premie i en konkurranse i et varehus i Zürich: En uke med Hurtigruten. Litt stas, syntes jeg. Det er rart med det. Kjøper Neue Zürcher Zeitung. Verdens beste avis? Det mente iallfall den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard. Det mente den unge dame på Zähringer også.
Maastricht – et bevisst valg. Jeg ville dit. Åtte timer på toget i forventning. Jeg skulle ikke så mange ting, heller ikke være der så lenge. Jeg skulle bare besøke en kirke. Ikke fordi jeg er blitt religiøs, ikke for noen kirkekonsert heller, men fordi den dominikanske kirken i byen, sikkert på grunn av mangel på dominikanere, var omgjort til bokhandel. Boekhandel Selexyz Dominicanen, midt i sentrum. En av verdens fineste.
Jeg elsker å rusle rundt i en bokhandel, kan bli der i timevis. For meg er det ikke bare bokens innhold som teller, en bokhandel er for meg som et kunstgalleri; jeg går rundt og ser på omslagene. Kunstverk, i små formater riktig nok, men ikke desto mindre, kunst. Og så kjøper jeg en bok. Det er fint om den er på et språk jeg kan lese, men det er ikke så viktig. Har den et godt omslag, bra papir, en god font å lese (selv om jeg ikke kan lese den), så er den for meg en verdifull suvenir. I kirkens skip er det ikke lenger nattverd, men kaffemaskin og croissant. Der sitter jeg lenge, ser freskoene i taket, nyter.
Jeg bor på et botel. Det er ingen skrivefeil, men et hotell i en båt på elven. Maastricht ligger i Nederland, på grensen til Belgia og Tyskland. Langt inne på fastlandet Europa, men er likevel en havneby. Elver og kanaler, vet du. Om morgenen sitter jeg på dekk med min kaffekopp, nyter synet av lasteprammene som seiler forbi, roens aktivitet på elven.
Sykkelløp midt i sentrum, små elver, trange gater, handel i små forretninger. Litt gammeldags, men likevel dønn moderne.
Her kan jeg godt tenke meg å bo. Tenker jeg, men jeg er en reiser og må videre. Og det er bare seks timer med tog til Hamburg.
Helge Baardseth
Så går jeg til det fantastiske byggverket Chilehaus, et mursteinsbygg fra 1920-årene. Jeg nyter arkitekturen, men først og fremst er jeg kommet dit fordi det i første etasje ligger en butikk som heter Manufactum. Mest tyske varer, kvalitet. Der kjøper jeg mine blyantspissere, vidunderlige små tingester i messing, noen med 3-trinns regulator, alle i skinnetui. 10 av dem takk!
Det er viktig for meg å komme til Hamburg. Jeg oppgraderer meg selv når det gjelder hotell, for det er så lett å gå over gaten fra Hamburg Hauptbahnhof og rett inn i resepsjonen på hotellet Europäischer Hof. 4-stjerners og litt over evne, men slik blir det. Så ofte at de kjenner meg i resepsjonen. Det gir en slags hjemmefølelse.
Jeg drar til Hamburg av to grunner. Nåja, hovedgrunner. Jeg går i en spesiell papirhandel får å kjøpe gult skrivepapir, lader opp med papir. Så går jeg til det fantastiske byggverket Chilehaus, et mursteinsbygg fra 1920-årene. Jeg nyter arkitekturen, men først og fremst er jeg kommet dit fordi det i første etasje ligger en butikk som heter Manufactum. Mest tyske varer, kvalitet. Der kjøper jeg mine blyantspissere, vidunderlige små tingester i messing, noen med 3-trinns regulator, alle i skinnetui. 10 av dem takk!
Forbruket mitt av blyantspissere er ikke så stort, men til gode venner som for eksempel fyller 60 år og som har alt, er en blyantspisser en glimrende presang. Og så supplerer jeg med løse blader til min egen spisser før jeg drar opp til Lange Reihe, en landsby inne i en storby. Der besøker jeg Stefan Fink Schreibgeräte og kjøper blekk i grønt og burgunder. Vi har alle vårt.
Etter dette, som nærmest kan betraktes som et ritual, er jeg klar for byen. Da går jeg i museene, tar en båttur på Alster, drar ned i havneområdet, ser på verdens største modellbane, like fascinerende hver gang. Hjem på hotellet, skifter skjorte og pusser sko for et besøk i Vier Jahreszeitens Wohnhalle, et herlig snobbested. Så mye mer blir det ikke, men det er nok.
Klar til siste etappe.
Det går på skinner. Avgang Intercity fra Hamburg til København 7.25. Frokost i Hamburg, Kveldsnytt i Oslo. Men først luft i håret på jernbaneferge mellom Puttgarden og Rødbyhavn. Et fint avbrekk. Deretter igjen dette herlige, litt monotone jernbanelivet.
«Helle Helle. Ned til hundene». En gjenglemt bok på et bord på en fortauskafé i Hamburg. Jeg snappet den opp …
Leser den, fanges av den. God bok og lett i antall gram. Engasjerer meg. Jeg synes jeg kjenner hovedpersonen, byen hun bor i.
Toget rykker til før det stopper helt.
«Det er fredag, og jeg har lovet Ibber å ta meg av hundene. Han har syklet inn i rundkjøringen og tatt bussen til Næstved», leser jeg. Jeg ser ut. Blikket fanger stasjonens navn. Næstved. Pussig sammentreff. Og litt skummelt.
Skal jeg ta sekken og hoppe av toget, gå en litterær tur i hovedpersonen Bentes fotspor? Treffe de oppdiktede personene som sikkert har sine modeller nettopp i denne byen. Fristende, men før jeg bestemmer meg, setter toget seg i bevegelse. Spilt sjanse.
Og jeg tenker: slik er det med å reise langsomt – togets små hendelser.
