Det forestilte Reisen begynner hjemme i stua til mor. Jeg surfer nettet, googler Kumbh Mela. Jeg leser nettaviser fra hele verden. Dette lærer jeg:
Magh Mela, en indisk religiøs festival, holdes årlig i måneden Magh. Hvert tredje år er det en større festival i fire indiske byer, den går på rundgang mellom byene. Hver sjette syklus holdes Ardh Kumbh Mela (Halv-Kumbh Mela.) Så er det den enorme Kumbh Mela-festivalen hvert tolvte år, når de fire byene har arrangert hver sin festival etter tur. Og så, hver tolvte Kumbh – altså hvert 144. år – feires Maha Kumbh Mela (Kjempe-Kumbh Mela.) Å være til stede på en festival som arrangeres hvert halvannet århundre, inngir jo en viss ærefrykt.
Mer statistikk fra nettavisene: Festivalen varer i seks uker. Det er verdenshistoriens største samling av mennesker, først trodde man at omtrent 60 eller 70 millioner skulle ut i vannet der elven Yamuna og Ganges (og den mytiske Saraswati-elven) møtes. Men det kommer flere enn man hadde trodd – tallet har blitt regulert opp til rundt 100 millioner. De viktigste badedagene listes opp, de faller mellom 7. januar og 26. februar.
Og så, i en britisk avis, står det at det hvert år dumpes 1,5 milliarder liter kloakk i Ganges.
Det er jo mye å ta tak i her, mange tall som er ubegripelig store. Hvor mye er egentlig halvannen milliard liter? Eller hundre millioner mennesker? Hvor mange arrangementer planlegges 150 år i forveien? Jeg kommer ikke på noen i farten.
Alf Berg
Så tråkker jeg ut, og vips – så føles Kumbh Mela helt virkelig. Det er mange her. 16 mennesker skal trampes i hjel her tre uker senere, når hovedstadsekspressen ankommer på festivalens aller travleste dag.
Det inkarnerte Det fine med å reise til Indias religiøse festivaler er dette: Du kan lese om dem på nettet alt du orker. Men er ikke pressen i vår tid stort sett opptatt av det absolutte, av tall og størrelser. De rapporterer om kjendiser, katastrofer og sensasjoner. Absolutt polaritet, og ganske overfladisk. Men det står lite i avisene om følelser, om subtile og subjektive opplevelser av hvordan verden ser ut. Om hvordan mennesker tenker og har det på andre steder enn vårt eget. Så når du kommer fram, blir du likevel overrasket. Kanskje blir du sjokkert. For folk gjør så mye rart her, de sier så mye og oppfører seg på en måte som ligger et godt stykke unna vår oppfatning om hva som er rasjonelt.
Jeg ankommer med tog fra Delhi. Kontrasten mellom kupeen og perrongen er stor. Det er ryddig og gemyttlig inne i vognen. I åtte timer har jeg ligget og døset i en varm sovepose på øverste sovebenk, beskyttet mot den kalde vinterluften som blåser fra vinduet gjennom vognen.
Så tråkker jeg ut, og vips – så føles Kumbh Mela helt virkelig. Det er mange her. 16 mennesker skal trampes i hjel her tre uker senere, når hovedstadsekspressen ankommer på festivalens aller travleste dag. (Noen måneder etter festivalens slutt forteller en inder meg lakonisk at festival-opplegget var perfekt gjennomført i år, det døde «bare» 16 stykker. Jeg er usikker på om statistikken stemmer. Når 100 millioner mennesker skal bade i en elv med siltgrunn, fra et land hvor halvparten ikke kan svømme, må det gå galt en gang imellom. Men samtidig: 16 av 100 millioner er da ikke så ille?)
Det tar meg en halvtime å skaffe en auto-rickshaw på stasjonen. Så tar det halvannen time å komme fram til teltleiren min, seks kilometer unna. Jeg deler telt med fire andre, blant annet kanskje verdens mest gretne sadhu (indisk hellig mann) – som attpåtil har pålagt seg mauna, et stillhetsløfte. Han svarer ikke når man snakker til ham. Bare grynter og snur seg rundt. Han sover når de andre er våkne og er våken når vi sover. Han blir sinna når noen tråkker for nær blomsterbedet hans, han åpner teltet når andre lukker det og omvendt.
Ellers er teltområdet mitt et nokså pussig sted. Det ligger midt i leirområdets sektor 13, og er fullt av europeere og amerikanere. En brasiliansk (!) mann ble opplyst for rundt et tiår siden. Han tilhører saccha (sannhets)-tradisjonen, som har ashram flere steder i India, de viktigste i Varanasi, Allahabad og Rishikesh. I tiden etter at han så lyset, har han samlet disipler fra hele verden. Det er visst rundt 40 nasjoner representert rundt ham. Jeg tror det er dette som kalles globalisering.
Mye logisk Hvordan beskriver man Kumbh Mela? Det er ikke så greit. For hva er dette her egentlig? Noen kaller det en festival. Men at så mange mennesker reiser til samme sted fordi de mener det er en god idé sånn rent karmisk – utgjør det en festival? Og det er så mange grunner til å reise hit: Noen er på familietur. Noen er her bare for å se på galskapen. Noen er munker, mange er sadhuer, noen har bare tatt seg en uke fri fra jobben. Noen er turister. De fleste er her på grunn av sin tro. Noen mener de har en plikt til å besøke festivalen, andre føler at den karmiske gevinsten er så stor at de ikke kunne la være. Noen føler at besøket er et viktig skritt for dem, andre at det er et viktig skritt for menneskeheten.
Sitter du midt i det indiske trossystemet (det som britene kalte hinduisme), så er du gjerne opptatt av tidsaldre, yugaer og æraer. Tiden går, og lite består. Mye handler om astrologi, for når himmellegemene beveger seg, påvirker det menneskets massebevissthet. Etter noen dager hos den brasilianske guru, setter jeg meg ned sammen med en av disiplene hans. Han er fransk, han heter Mikael, jeg tipper tidlig i trettiårene. Han forklarer hva som er i emning her:
‒ Hvorfor er denne samlingen viktig, spør jeg.
‒ Åh, den er viktig, sier Mikael. Han smiler.
‒ Hvorfor?
‒ Menneskeheten står ved et vannskille med hensyn til bevissthet, vi lever i en tid med store massepsykologiske endringer. Vi kaller det parivartan, det er et navn på den planetære epoken verden nå går gjennom. Ting skjer på jorden nå som inntreffer svært sjelden. Eller, ting endrer seg fortere enn de pleier.
‒ Hva da?
‒ Balanse er viktig. Vår verden har vært dominert av det maskuline i tusenvis av år. En orientering mot konflikt, provokasjon og dominans har vært akseptert som normalt i lang, lang tid. Vi tror dette er i ferd med å endre seg. Vi ser en tilnærming mot det feminine, mot det hellige feminine, og det feminine i det hellige.
Alf Berg
Som all annen religion er dette trossystemet fatalistisk, men elastisk. Eller sagt på en annen måte: Guds skaperverk er perfekt og endelig, men de store linjene i utviklingen til skaperverket kan påvirkes.
Mikael går litt mer i dybden, han snakker hinduens tanker om at det manifesterte i verden er «født» av den hellige mor, mens den underliggende skaperkraften, potensialet for alt som finnes, er maskulint. I Hindu-mytologi framstilles det gjerne i polariteten mellom Shiva og Shakti. (Gjør et google-søk, de er litt av et par, Shiva og Shakti.)
‒ Skal vi klare oss på den planeten her, må vi omfavne naturen, leve i samsvar med den. Ikke utfordre og erobre den. Verden blir stadig mer åpen for disse tankene nå.
Som all annen religion er dette trossystemet fatalistisk, men elastisk. Eller sagt på en annen måte: Guds skaperverk er perfekt og endelig, men de store linjene i utviklingen til skaperverket kan påvirkes. Det er noe av dette kumbh-melaen handler om, forklarer Mikael, og det er derfor den er så enorm: Dreiningen mot de feminine verdiene skjer akkurat nå, men prosessen kan påvirkes og påskyndes. Og det er jo viktig, forklarer han, for det er en planet i krise. For eksempel kan man få opp farten på massebevisstheten ved at 100 millioner bader i Yamuna og Ganges med ærbødighet ogoverbevisning. Eller, forteller Mikael, ved at tusenvis av prester, munker og menigmenn har deltatt i en av tidenes største gayatri mahayagya. De har hver for seg, og i fellesskap, sunget verdens kanskje eldste mantra, gayatri-mantraet, i månedsvis, for å dytte utviklingen framover.
Mikael sverger på at det virker.
Mye sprøtt au På Hamar synes vi det er så fint når Tønseth gartneri tenner lyset senhøstes. De må få julestjernene ferdige til jul, og det oransje lyset fra drivhusene blør ut i det kalde yret over Ottestad og lyser opp en bit av himmelen. Det ser så stort og ... viktig ut. Men når man står på sørsiden av Yamuna og ser på lyset over festivalområdet, skjønner man at Ottestad likevel ikke er så stort. Lyset fra leiren sprer seg over halve synsfeltet foran deg. Og lydene når deg også, selv om du står en kilometer unna, på den andre bredden. Et hav av lyd, et par millioner stemmer. Det er litt som å stå hundre meter fra en strand der lyden av bølgene blir til ett sammenhengende sus. Og akkurat som bølgene som slår mot stranden, er det absolutt kaos, og absolutt orden – samtidig. Det er usminket, det er møkkete og lukter urin. Etter regnet frarådes det å bade i elven, for ekskrementene fra stråhyttene langs bredden renner ut i vannet. Men likevel: Alt fungerer, og alle har det bra. Det er ekstremt trangt, klaustrofobisk. Og alle koser seg. For det er her de vil være, om ikke her de må være. Det er deres skjebne.
En dag sitter jeg i festivalens fjerde sektor inne på en Hare Krishna-camp. Jeg tar bilder av matstasjonen deres, dit de hellige mennene kommer for å få litt ris og linsesuppe når det røyner på. Det er vått på bakken – og på buksa mi. Hare Krishna-gutta har kastet ut noen strå på bakken for å suge opp fuktighet, men jeg blir våt uansett. Jeg har sovet dårlig, det er kaldt i været, det er en drøy time å gå hjem. Jeg er sulten, og jeg brygger på en halsbetennelse. Men de som blir matet her inne, som sitter tre meter foran meg – sadhuer med lange dreads og et tynt lag av gråbrun møkk over hele kroppen – de sitter og peker på meg og flirer. De er tynnere enn meg, de er mer møkkete enn meg, de er ganske sikkert både våtere og kaldere. Men de har det bedre, det er helt sikkert. De småflirer av rikingen, som tror han har det vondt. Vi utveksler til og med noen ord om det, på svært haltende hindi. Og så flirer jeg også, og så er det ikke så ille lenger.
Alf Berg
Om noe, så er kristendommen (som har formet min kultur) en hyllest til lyset, en tilbedelse av alt som er godt, en kult som dyrker det positive. Jesus er offerlammet, så vi er allerede tilgitt. Skål, og velkommen til festen. Regningen kommer senere.
Harvard-psykologen Richard Alpert har snakket om dette – det absurde i å innse at fattigfolket som ventet på å dø ved likbålene i den hellige byen Varanasi, så på ham med medynk, fordi han som vestlig turist etter alt å dømme måtte leve gjennom ganske mange flere inkarnasjoner før han slapp å ta den karmiske runddansen lenger.
Denne påminnelsen får jeg noen ganger: de som lever fra hånd til munn, forstår kanskje at lidelse er en del av pakka, at smerte til og med er uunngåelig. Av og til er de sultne, sånn er det bare. For dette er et liv de har valgt. Men deres evne til å akseptere det vanskelige er også en del av et verdisystem som er forskjellig fra mitt:
Om noe, så er kristendommen (som har formet min kultur) en hyllest til lyset, en tilbedelse av alt som er godt, en kult som dyrker det positive. Jesus er offerlammet, så vi er allerede tilgitt. Skål, og velkommen til festen. Regningen kommer senere.
Men for den indiske vedanta-filosofien er livet sammensatt: Hinduismen har sin egen treenighet, Brahma, Vishnu og Shiva. Skapelse, eksistens og så tilintetgjørelse. Alle tings livsløp. Det ligger i filosofien at alt som oppstår også skal smuldre vekk. Ikke bare aksepterer de destruksjonen. Fordi ødeleggelse er skaperverkets siste fase, hylles den. Også Shiva er en gud. Også Kali får sin respekt. (For guds skyld, gjør et google-søk på Kali, det er litt av ei dame.) Livet kan ikke alltid være godt. Før vår kommer vinter. Og vinteren er nødvendigvis kald og våt og ekkel. Jeg tenker helst ikke på det, men mine sadhu-venner virker som de har akseptert det.
Tur i skogen? Jeg går en rundtur i sektor fire. Det er dette som er episenteret på festivalområdet. Her har mange av guruene hovedsete, enten de har 10 eller 10 000 disipler. Folk står på hodet, mange er kav nakne, inne i smugene mellom teltene holder de skumle naga-sadhuene til. Det er ikke så lett å forstå hva de tenker på, men neppe det samme som meg. Nakne, askekledde, askesemenn med morske blikk og total selvobservasjon. De ser i hvert fall ikke ut som de er særlig opptatt av andre enn seg selv. På sektor fire holder «kumbh-kjendisene» til, de det er bilde av på internett. Menn uten armer og ben, med utvekster og andre fysiske anomalier. Menn som har holdt hånden over hodet så lenge at den har visnet. Et tegn på åndens triumf over kjødet, kanskje. Det er bakgater her som ser ut som pressebyråer. Fotografene fra AP og Reuters og gudene vet hvem står i kø for å ta lettsolgte bilder som de kan laste opp fra hotellet en time senere. Et selsomt møte mellom kulturer.
Men fint for meg. Jeg har levd lenge nok med Mikael og vennene hans til at jeg har lært den mest grunnleggende sadhu-kutyme. Når jeg har tatt bilde av en blid, naken, grå mann, så legger jeg meg i bakken og kysser føttene hans. Han tapper meg i pannen. Jeg får til og med smake på litt av asken i bålet hans.
Dette imponerer jo både ham og sadhu-vennene hans fælt. Så da sitter jeg der og drikker te med fire skogsmunker fra Maharashtra. Min venn kaller seg Khandeshwari Babaji. Jeg må komme på besøk, sier han. Ta en uke eller to i skogen, høre på dyrene, bare ro og harmoni, og leve. Det høres fryktelig hyggelig ut, men samtidig fryktelig. Så sender Babaji hasjpipa si rundt. Og etterpå høres alt litt mindre fryktelig ut.
Jeg kommer meg hjem til teltleiren igjen. Jeg sover godt. Jeg står opp og går på gurubesøk. Jeg blir litt mer glad i å leve underveis. Og jeg hopper i Ganges også, så ikke skyld på meg hvis verden går under. Mela er i det hele tatt en ganske stor opplevelse. Og best av alt: Magh måned kommer hvert år, en gang mellom januar og mars. God tur!
