Det er tidlig om morgenen, toget har nettopp ankommet Lviv i Ukraina. Det regner og er kaldt. Jeg har ikke lokal valuta, og jernbanestasjonen ‒ staselig, men mørk ‒ ligger et godt stykke fra sentrum. Jeg skal være helt ærlig: Dette påvirker humøret mitt. Men endeløs trasking langs gater har sine fordeler; jeg blir glad av å gå og lærer byen godt å kjenne.

Byens sentrum. Jeg finner et hotell – hyllest til fantastiske Hotel George, som ikke engang er dyrt. Varm dusj, litt mat i skrotten, så ligger byen for mine føtter.

Jeg ble forelsket. Det er så mange motsetninger her. Fryktelig stygge bygninger fra kommunisttiden, slitne hus som en gang har vært vakre, men se der: Bystrøk der oppussingen har kommet godt på vei og der det er blitt både lekkert og hyggelig. Men den er aldri glatt.

Men best er menneskene: Jeg spør, de svarer ikke så mye jeg skjønner, men de er alltid vennlige, vil meg det beste. Eldre menn spiller sjakk i parken foran operaen, kvinner selger blomster, ungdom – ja, hva gjør ungdommen? De er globaliserte og rusler rundt, slik ungdom i storbyer gjør.

Lviv er konsertenes by. Ikke store symfonier i elegante konserthus – jo, det også – men først og fremst gatekonsertene. På hvert hjørne – tillat meg en liten overdrivelse, men slik føles det – står det en musiker, et lite orkester, et kor. Og de kan sine ting!

Det er den store forskjellen.

Lviv er en by jeg gjerne reiser tilbake til. Ja, som jeg skal tilbake til!