Jeg har reist et par ganger med klatreentusiaster til typiske feriesteder, og fordi klatrere i motsetning til andre turister er mest opptatt av karabinkroker, fjell og stein, ender de gjerne opp i storslått natur utenfor allfarvei. Slik havner jeg tilfeldigvis på Kalymnos. Og blir umiddelbart skuffet. For Kalymnos er sprukkent og tørt – et karrig fjellandskap. Det er først når jeg henger i et tau med de intense fjellformasjonene foran meg, uendelig himmel over meg og det store havet under meg, at det skjer noe mellom meg og Kalymnos. Det har også noe med steinen å gjøre, den føles fastere og sikrere enn norsk stein, som gjerne er grå, litt våt, og dekket med løsjord og tuster, etter min begrensede erfaring som evig nybegynner i Oslomarka.

Den lille landsbyen Emborios er et godt utgangspunkt for å utforske klatrefeltene med enten bil eller moped. Her er det et lite utvalg gode spisesteder, kjøpmenn, dagligliv og ikke minst velfortjent strand og vann etter en økt på steinen. En ettermiddag kjører vi bare på måfå, og havner i den lille havnebyen Vathi. En solbrun pike med langt mørkt hår og blomstrete kjole blander halvdårlige mojitos i baren. Det gjør ikke noe. Vi trekker de hvite solstolene ut i vannet, og sovner.