Argentina: Casualidad - besøk en spøkelsesby
Nord i Argentina kan du besøke byen Casualidad som i 1978 ble tømt for folk og smadret av landets egne soldater.
Casualidad ser ut som en Lego-by ramponert i et øyeblikks raseri av den typen som synes å ramme smågutter etter at de har sittet over Legoen en stund. De unge byggherrene har laget et eventyrlig fantasirike med hemmelige underganger og farlige monstre, men plutselig blir de slått av et navnløst raseri. Med hånden feier de over ende hus og veier de har brukt timevis på å bygge. Slik ser Casualidad ut. For å komme hit leier du en firhjulstrekker i provinshovedstaden Salta cirka 400 kilometer unna, helst med guide og sjåfør. Casualidad ligger helt på grensa til Chile, langs umerkede ”veier” som noen ganger snør vekk. Det er ikke mange turoperatører i området, men én av de desidert beste finner du hos Socompa. Selv trodde vi at en smadret by ville være mindre spøkelsesaktig enn om husene fremdeles sto, men der tok vi kraftig feil. Restene etter husvegger og levd liv får det til å gå kaldt nedover ryggen.
I dag har bare spøkelsene permanent adresse i Casualidad. På 70-tallet var Casualidad 3 800 meter over havet en moderne by i ingenmannsland, milevis fra nærmeste nabo. Svovelgruva på nærmeste fjelltopp – ufattelige 5 100 meter over havet – ga grunnlag for den isolerte bosettingen på mellom 2000 og 3000 mennesker. Byen hadde både kirke og kasino, i tillegg til fabrikkanlegg. Det var elektrisitet, vann, telefon, hotell, kafeteria, skole og til og med 67 kilometer asfalt som forbandt byen med jernbanen. Helt til det argentinske militærregimet i 1978 gikk inn og utraderte sin egen by fra kartet. Hvor uforståelig det enn virker, hadde regimet en grunn: Nabolandet Chile. På denne tiden nådde forholdet mellom de to landene frysepunktet. Store områder langs grensa var minelagt, og er det fremdeles. I frykt for at chilenerne skulle komme over grensa og finne husly i byen, slo soldatene ned alle bygningene. – Soldatene kom inn i byen. Vi fikk noen få timer på oss før vi ble fraktet ned til provinshovedstaden Salta. Det var totalt kaos. Soldatene stengte gruva og smadret husene våre, forteller Fredde Victor Flores-Nuñez (43).
Ny drift i gruva virker en smule urealistisk. Arbeidsforholdene 5 100 meter over havet er umenneskelige. Den tynne, kalde lufta er som en knyttneve i ansiktet, og nå er det tross alt sommer; hvordan må det ikke være på vinteren? Bare det å sette den ene foten foran den andre tapper kroppen for krefter.
Det er ikke et spøkelse vi har truffet i ruinene, men en tidligere innbygger. Flores-Nuñez ser ut som en revolusjonær der han står i poncho og løfter hatten. Han er leder for en busslast med folk som for første gang er tilbake på barndommens trakter etter at gruvebyen ble jevnet med jorda for 28 år siden. Det er helt tilfeldig at vi møter dem, utenfor kirka faktisk, den eneste bygningen soldatene ikke turte å røre, trolig i frykt for Guds vrede.– Dette er en sterk dag for oss. Endelig vaier flaggene atter en gang i Casualidad. Det var det første vi gjorde da vi kom; heiste det argentinske flagget og provinsflagget til Salta, forteller reisefølget, og legger til:– Vi kjemper for ny drift i gruva, og for at byen skal bli bygd opp igjen.
Ny drift i gruva virker en smule urealistisk. Arbeidsforholdene 5 100 meter over havet er umenneskelige. Den tynne, kalde lufta er som en knyttneve i ansiktet, og nå er det tross alt sommer; hvordan må det ikke være på vinteren? Bare det å sette den ene foten foran den andre tapper kroppen for krefter. Det er ikke høydesyke – en svært alvorlig tilstand hvor hjernen vokser og presser mot kraniet – men en normal reaksjon på oksygenmangelen. I tillegg ligger infrastrukturen nede med brukket rygg. Taubanen, som en gang transporterte svovel fra gruva og ned til fabrikkanlegget i byen, er borte. En gul stripe langs bakken er det eneste som er igjen. Jernbanen til og fra Salta frakter i dag bare gods. Det går ingen kollektivtrafikk og knapt veier over det karrige høyfjellet. Hvorfor vil noen flytte tilbake hit?– 15 venner av meg har hengt seg fordi de ikke hadde penger til sko eller mat til barna, forteller Flores-Nuñez. – Menneskene som ble tvangsflyttet fra Casualidad for 28 år siden, går for en stor del arbeidsløse i byen Salta.
Argentina er et enormt land. Selv må vi velge bort det sørlige Pategonia, deriblant Ildlandet, siste stopp før et iskaldt Antarktis. Nord-Argentina består av dampende pampas og det utenomjordiske, tørre landskapet i Andesfjellene. Det er et backpacker-paradis.
Det tar litt tid før ordene synker inn. For utenforstående kan det virke urealistisk å kjempe for ny drift i gruva, men for de tidligere innbyggerne i Casualidad er det snakk om å velge mellom to onder: Et hardt liv i Salta, eller et hardt liv i Casualidad. Og da er det klart at minnet om barndomsbyen veier tungt på vektskåla. Argentina er et enormt land. Selv må vi velge bort det sørlige Pategonia, deriblant Ildlandet, siste stopp før et iskaldt Antarktis. Nord-Argentina består av dampende pampas og det utenomjordiske, tørre landskapet i Andesfjellene. Det er et backpacker-paradis. Her finner du billige overnattingssteder med hengekøyer og tilgang på kjøkken. Basalt, tenker du kanskje, men reiser du på lavbudsjett, er det nettopp slike små glimt av luksus som gjør dagen god. Er du for eksempel slik som undertegnede; at du synes det er vanskelig å spise en halv okse til frokost, middag og kvelds – undertegnedes bestemte inntrykk av argentinske matvaner – så er det himmelen å få tilgang til kjøkken hvor du kan mikse sammen en pastarett. Og kan du attpåtil runde av måltidet med en middagslur i hengekøya, er lykken komplett. Og det er den veldig mange steder i Argentina.
Casualidad ligger ved føttene av de enorme vulkanene som reiser seg i Andesfjellene. Fjelltoppene tårner opp på alle kanter. Der svovelgruva var i drift i 40 år, ser det ut som om noen har sugd vekk halve fjellet med en gigantisk støvsuger. Høyfjellet er et sårbart sted, et fotatrykk eller en epleskrott varer i åresvis fordi det er så lite nedbør. Derfor bør du velge en turoperatør som bryr seg. Fabrizio Ghilardi er en slik guide. Det er han som står bak socompa.com. Opplegget hans er så lite kommersielt som det kan få blitt. Du må tåle en skarp irettesettelse hvis du holder på å kaste en epleskrott ut vinduet, men du slipper å gå i kø blant andre turister; trolig er du den eneste som besøker stedet denne uka.
Det er mangelen på detaljer som tar pusten fra deg. Fargeflatene er store, og vinden drar skyene ut som penselstrøk. Du kan se på hver detalj i en liten evighet, før en ny dukker opp og fanger oppmerksomheten. Det blir tid til tankene, som ellers i livet har en lei tendens til å bli stående og banke på.
