Tel Aviv: Strandliv, bauhaus og gode vibrasjoner
I overkant 100 år gammel varter Tel Aviv opp med behagelige, duvende vibrasjoner. En milelang strand, en betydelig bauhausdominant arkitektur, et godt smug-, restaurant- og uteliv. Joda, Tel Aviv skuffer ikke den sydende understrømmen av meldinger om et heftig reisemål. Og klimaet? Sommer hele året.
Jeg stiller egentlig befriende uforberedt til synserobring av en ny by. Uten guidebok og med et overfladisk kart jeg fikk i resepsjonen. Det er slik en ny by skal inntas, avventende, åpen, formålsløst.
Lurt å mørne føttene langs en visuelt smekker, funksjonell og godt snekret strandpromenade. Alle byer bør ha en slik strandpromenade – det er en så fin og varsom introduksjon til en brølende storby – som turist trenger man nettopp dette, en betraktersone. Tel Aviv har en fin en sådan, Tayelet. Spaserer langs denne nesten mil lange promenaden. Fra Old Jaffa og helt opp til Tel Aviv Port har jeg på venstre siden havet, til høyre en rand med harry hoteller som står som synlige bevis på 80-tallets arkitektonisk begåtte grusomheter, og som skjuler den bakenforliggende intakte gedigne bauhausbyen i bydelen White City.
I Tel Aviv Port har man oppgradert det slitte havneområdet til noe hyggelig og brukandes i form av gode kafeer, restauranter og butikker. Det er et stykke å rusle, men underveis er det bra liv å se på. Havet der ute, blått og duvende, mennesker daffer og sløyer'n i sanden. Noen trener, noen har piknik, noen sitter og lunsjer på en av de mange kafeene, noen sykler, mange surfer, noen strandjegere plager damene og de får så øra flagrer, akkurat som varselflaggene som blafrer som tøytrafikklys i strandkanten – Nå er det lurt å holde seg på land! Nå kan du bade! Selvfølgelig noen som må kjøre på rødt – det går som det må gå – baywatcherne må ut å redde. Dumme, dumme turister.Oktober er en fin tid i Tel Aviv. Sommeren henger fast, sola har skrudd ned flammen et par hakk, en liten bris kiler og gjør byvandring tålbar. Et Hercules-fly dundrer lavt innover sandstripa, så et til. Byen må fortsatt forholde seg til pågående konflikter både i og utenfor Israel.
Tel Aviv – betyr noe sånt som vårens høyde (kolle), og er en ung by, snaut hundre år etter at den ble grunnlagt av 60 familier på stranden utenfor gamlebyen Jaffa i 1909 – egentlig som et mer moderne nabolag til Gamlebyen. Folka var stivpyntet der de satt på stranden og delte byen mellom seg ved loddtrekning med skjell som lodd. Litt rart egentlig, dette – Old Jaffa som er over 4000 år gammel og en viktig havneby i alle tider – rart ikke den ekspanderte og at Tel Aviv isteden ble hetende Jaffa. Nå vel. Det har jo vært litt historisk rusk av ulike epoker og folk og kriger som har preget Old Jaffa. Tel Aviv skulle vel bære løfter om en ny tid for et nytt folk.Riktignok var tyrkerne her og skjøv folket ut av den ferske byen under første verdenskrig, men når krigen omsider endte, startet en blomstrende tid for Tel Aviv med vekst av folk og hus. Tilflyttende tyskjødiske arkitekter som flyktet fra det gryende naziriket, brakte med seg Le Corbusiers bauhausarkitektur, og i løpet av et snaut tiår 1931–39 ble det bygd intet mindre enn 3000 slike modernistiske lavhus. Denne stilen fortsatte helt opp til 1950-tallet, og over 5000 er i dag på Unescos verdensarvliste. Heldigvis.Hele bydelen White City er preget av denne arkitekturen og er historisk spennende, om enn muligens ikke så vakker: Kalde, slitte, utlevde bygninger som tørster etter oppgradering og forskjønnelse. Og det skjer! Israel er i en særdeles god økonomisk periode, og gikk så å si fri for skrubbsår under finanskrisen i 2009.
Anders Wyller
Hele bydelen White City er preget av denne arkitekturen og er historisk spennende, om enn muligens ikke så vakker: Kalde, slitte, utlevde bygninger som tørster etter oppgradering og forskjønnelse.
Hun har en revolver på lur. Ingen tvil om det. Grønn uniform, svart beret, gevær over skulderen. Og Prada solbriller. Og hun er ikke alene. Hun står på den smekkfulle Jerusalem-bussen – skal hjem på perm sammen med en drøss andre vernepliktige jenter. Det slår deg litt på kjaken, synet av unge mennesker i uniform med pistol i beltet og gevær på skulderen. Så naturlig, og så underliggende buldrende, rasende. Det gjør noe med meg å se unge mennesker i en form for soleklar lojal kollektivisme. Vi mot røkla, vi mot verden! Byen er sakte i ferd med å reise seg fra tyngende overskrifter om krig og terror. Du er gjest, verten får i så fall pense inn på temaet selv.
Om kvelden er det gyllent varmt lys som senker seg i kunstneriske Neve Tzedek, kanskje den hyggeligste og virkelig godlivssummende delen av byen. Smågalleriene er åpne, småbutikkene likeså, fortausrestauranter er inntatt av blid summing og glassklirr – fargerike blomster kler nyrestaurerte bygninger – her er lekenhet, liv, mennesker, blide imøtekommende.Og ned, midt i all denne typisk vesteuropeiske nytelsestradisjon, kommer i full veibanes bredde et tyvetalls rulleskøyteentusiaster – kvinner og menn godt oppe i åra – nedover slake, men smale Shabazi Street. Så vilt og egentlig latterlig og corny, men også så herlig uhøytidelig.
God natt, Tel Aviv. Jeg tar et glass vin på takterrassen. Varm vind, tusen lys, biler som rullende lommelykter innover smug, ut på store avenyer. Havet duver i måneskinn. Byen er tolerant og frisinnet, en blanding av europeisk progressivitet og arabiske tradisjoner – en herlig livsbejaende mikstur. Og byen sover neppe.
Anders Wyller
Om kvelden er det gyllent varmt lys som senker seg i kunstneriske Neve Tzedek, kanskje den hyggeligste og virkelig godlivssummende delen av byen. Smågalleriene er åpne, småbutikkene likeså, fortausrestauranter er inntatt av blid summing og glassklirr
