Bææ! Vi sitter fast. Ikke i en trafikkork, men midt i en saueflokk. Dyrene vil ikke flytte seg, men tripper langsomt langs veien, jaget av en hissig hund som løper fram og tilbake for å holde flokken samlet.
Gjeteren – en moderne variant med Range Rover – venter litt lenger framme langs veien, der dyrene skal inn i en innhegning. De mer rutinerte bilførerne tuter og pløyer seg uten å nøle fram gjennom saueflokken. Vi er mer forsiktige. Til slutt skriker gjeteren en lekse til sauene slik at det oppstår en luke. Så han vinker oss forbi. Vi er på vei igjen.
Vi har kjørt tvers over Sardinia, fra Alghero i sør, langs vestkysten mot den vakre middelalderbyen Bosa, og deretter innover i landet over et gyllengult heilandskap med forblåste korkeiker oppe på høyplatået. Nå er vi ikke så langt fra øyas østkyst, men fremdeles har vi ikke sett så mye som et glimt av havet. Da vi nærmer oss byen Nuoro, reiser det seg tvert imot et grått fjellmassiv foran oss.
Vi innledet sardiniabesøket med å utforske strendene i nord. Vakre La Pelosa på den nordvestligste delen av øya ble ganske snart favoritten vår. Med silkemyk sand, en flott utsikt mot halvøya Asinara og en fargeskala pluss minus turkis på vannet, var det vanskelig å komme seg ut av fluktstolen.
Sardinia er for mange synonymt med deilige strender, men det er ikke langs kysten man finner det «ekte» Sardinia. Tradisjonelt sett har ikke sardinierne noe forhold til havet i det hele tatt. «Det har aldri kommet noe godt fra havet», heter det i et ofte sitert sardinsk ordspråk. Det er i de utilgjengelige områdene i øyas indre at den sardinske kulturen har utviklet sin egenart og i årenes løp har vist seg å være mest livskraftig.
– Jeg tror det kommer av at byene her er små og isolerte, sammenliknet med kysten. Det har vært liten innflytelse utenfra. Folk herfra har meget sterke bånd til sine omgivelser, jorden de dyrker og landsbyene de er vokst opp i, sier Ester Tigro, en veterinærstudent fra Macomer som jeg treffer i Nuoro.
Det er søndag i Nuoro, og i de gamle gjeterkvartalene i San Pietro går svartkledde damer opp den lange bakken mot kirken for å delta i høymessen. Sardigna no est Italia står det skrevet med rødt på en vegg. Sardinia er ikke Italia. Et av slagordene til den sardinske separatistbevegelsen. Men i dag er det få som vil at Sardinia skal bli en uavhengig stat, mener Ester Tigro.
– Det er mer en påminnelse om at Sardinia faktisk er forskjellig fra Italia, en slags deklarasjon på vår identitet, sier hun.
Det er søndag i Nuoro, og i de gamle gjeterkvartalene i San Pietro går svartkledde damer opp den lange bakken mot kirken for å delta i høymessen. Sardigna no est Italia står det skrevet med rødt på en vegg. Sardinia er ikke Italia. Et av slagordene til den sardinske separatistbevegelsen.
Sardinia er den lille kusinen fra landet, med en bardus oppførsel som kan virke litt fornøyelig, men som har en stolthet og som kan være uregjerlig og litt skremmende.
Sardinia er den lille kusinen fra landet, med en bardus oppførsel som kan virke litt fornøyelig, men som har en stolthet og som kan være uregjerlig og litt skremmende. Barbaria ble området rundt Nuoro kalt av romerne. De prøvde gang på gang å erobre denne delen av Sardinia. Det var et barbarisk miljø der, mente de, med innbyggere som ikke var noe annet enn noen usiviliserte røvere. Navnet lever videre også i dag: Barbagia.
I Barbagias fjellandsbyer snakker den eldre generasjonen fremdeles sardinsk. Og har man hellet med seg, kan man høre deres helt spesielle sangstil, tenores, som ikke er så ulikt sauenes trestemmige breking, men mye renere og vakrere.
– De unge er ikke så interessert i tradisjonene selv om det er enkelte som engasjerer seg sterkt for at de skal bevares, sier Ester, som tilhører den yngre generasjonen som ikke lærte seg sardinsk som barn.
– Jeg forstår det de sier, men jeg kan ikke snakke språket selv. Når man tenker på at Nuoro ikke er mer enn en forvokst fjellandsby, er det vanskelig å tenke seg at byen har fostret så mye kulturelt gods som den faktisk har gjort.
I dag er ikke Grazia Deleddas bøker lenger på salgstoppen, men fortellingene hun skrev om livet sitt i Barbagia, førte til at hun fikk Nobelprisen i litteratur i 1926. Og Salvatore Satta, også han fra Nuoro, ble en av Italias mest kjente diktere. Enkelte mener at den nålevende italienske kriminalforfatteren Marcello Fois baserer sin advokatskikkelse Bustianu på nettopp Satta. Bøkene til Fois er gode skildringer fra traktene rundt Nuoro fra tiden rundt slutten av 1800-tallet.
Også den britiske forfatteren D.H. Lawrence ble lokket til Barbagia, en reise han skildrer i klassikeren Sea and Sardinia. På den tiden var Barbagia mer utilgjengelig enn i dag. Lawrence var like fascinert av de stolte sardinierne og naturen, som han var frustrert over skrøpelige hotellrom i øde huler.
Men området var også kjent for mer ikke-intellektuell virksomhet. Fraværet av en sterk stat har gjort at man har laget sine egne lover i Barbagia. Sauegjetere som havnet i klammeri med loven, gjemte seg i fjellene og ble lovløse banditter. Vendetta – blodhevn – var den vedtatte måten å skape rettferdighet på. Familiefeider, faidas, har pågått gjennom flere hundre år og krever fremdeles sine ofre, selv om det nå ikke skjer så ofte som før i tiden.
Men Orgosolo er også kjent for flere tusen fresker som er malt på husveggene i byens sentrum, fra begynnelsen av 1970-årene og fram til i dag. Jeg følger de bratte smugene opp mot hovedgaten, der de fleste freskene er. Budskapet er ofte politisk og minner om svunne tider da man dro paralleller mellom situasjonen på fattige Sardinia og den i Chile og i Vietnam.
– Det er mange myter om Barbagia. Man slåss for familiens ære, og det er det fremdeles ikke slutt på. Men i våre dager er det ikke så mye vold, ikke mer enn mange andre steder i verden, sier Ester, som så mange andre ønsker å tone ned områdets dårlige rykte.
Da jeg kjører nedover de buktende veiene ut fra Nuoro, hele tiden med fjellene som en taggete, grå drakerygg foran meg, er det vanskelig å skjønne at denne bygda kan ha inspirert til noe annet enn vakker poesi. Jeg stanser bilen for å oppleve den totale stillheten. Til og med naturen har tatt siesta. En flokk sauer har søkt skygge under en korkeik. Ved veikanten vokser det tørre tistler og bjørnebær, og langs fjellsiden ett og annet oliventre. Det er vakkert, men samtidig karrig og ugjestmildt.
Er det noen by som personifiserer Ville Vesten-myten i Barbagia, er det Orgosolo. Fra 1901 til 1954 skjedde det i gjennomsnitt ett mord annen hver måned her.
Skiltet som hilser velkommen til landsbyen, er gjennompepret av kulehull, slik de fleste andre skilt er i disse traktene. Sannsynligvis bare noen rampestreker gjort av noen tenåringer altfor bevisste ryktet som omgir Barbagia, et rykte som man til en viss grad fremdeles lever på.
Men Orgosolo er også kjent for flere tusen fresker som er malt på husveggene i byens sentrum, fra begynnelsen av 1970-årene og fram til i dag. Jeg følger de bratte smugene opp mot hovedgaten, der de fleste freskene er. Budskapet er ofte politisk og minner om svunne tider da man dro paralleller mellom situasjonen på fattige Sardinia og den i Chile og i Vietnam. Men det er også nye temaer, som 11. september, fargerikt foreviget.
Jeg vandrer rundt i den stekende ettermiddagsolen. Det er siestatid og stillheten er nesten skummel. Det ser ut som om det bare er de eldre mennene som har droppet ettermiddagsluren. Inne på en bar spiller et par karer et slag kort. Jeg lurer på om noen av dem er Graziano Mesina. Den gamle bandelederen burde være i pensjonsalderen nå, og skal ifølge opplysninger jeg har fått bo hos sin søster i Orgosolo.
På 60-tallet levde han et virkelig gangsta life oppe i fjellene, like populær blant folket som hatet av myndighetene. Etter å ha vært involvert i en familiefeide, der han drepte et medlem fra den andre familien, ble Mesina en fredløs banditt, en Robin Hood-skikkelse som med stor kløkt unngikk sine forfølgere. Han gikk ut og inn av fengselet, men klarte på en eller annen måte alltid å flykte.
I 1968 ble han tatt til fange igjen, og ble funnet skyldig i to kidnappinger, og en del annet. Han ble frigitt først etter at han meklet i en mye omtalt kidnappingsak i 1992.For mange utenforstående er det vanskelig å forstå den støtten Mesina fikk fra mange sardiniere, og det er også vanskelig å skjønne dette innslaget i den sardinske kulturen, der æresmord er en selvfølgelig handlig fra en forurettet. Kanskje må man se det i lyset av historien? I disse fattige og isolerte traktene var familien, og æren, det eneste man hadde å sette sitt håp til. De gamle sardinske ordspråkene taler sitt eget språk: Chie perdonat a s’inimigu, dai manu de s’inimigu morit («Den som tilgir sin fiende dør for hans hånd.»), Iscura sa domo ue b’intrat sa justizia («Ulykkelig er det hjem som blir rammet av loven.»).
Nobelprisvinneren Grazia Deledda, født i Nuoro, rakk å bli tenåring før hun så havet for første gang. Det sier litt om hvor isolert livet må ha vært i landsbyene i Babagia før i tiden. For meg tar det ikke mer enn en halvtime fra jeg forlater Orgosolo, til den blanke Oroseibukta åpner seg bak en fjellkam – som et postkort.
Jeg er igjen kommet til kysten, men denne gang på den andre siden av øya. Rundt badestedet Cala Gonone stuper fjellet rett ned i havet, og her finner man de beste strendene gjemt blant klippene, tilgjengelig kun med båt, eller via slitsomme turer til fots. Dagen etter tar jeg båten til en av de mest kjente strendene, Cala Luna. Oroseibukta ligger blank som et speil, og båten er full av badelystne italienere. Høye fjell reiser seg rundt oss. I fjellene er det gjennom årtusener gravet ut svarte grotteåpninger.
Cala Luna («måneviken») er en halvmåneformet sandstrand omkranset av fjell og med en flott en lagune. Vannet er krystallklart og innbyr til snorkling. Ved vannkanten småprater italienske damer mens barna leker. Jeg møter Miriam Greub fra Sveits. Hun oppdaget Sardinia sammen med kjæresten sin for ti år siden. Forholdet til kjæresten tok riktignok slutt, men kjærligheten til Sardinia varte.
– Det er kombinasjonen av innland og kyst jeg synes er så spesielt med Sardinia. Det er et stolt folk, og du kan føle historien hvor du enn går, og så er du jo alltid i nærheten av strendene. Men du må ha tid for virkelig å lære Sardinia å kjenne. Tid og kjærlighet.
