Det skjer ikke all verdens i den jevne småby i Umbria en vanlig junidag.
Vesle Spello, et par timers togtur unna Roma, soler sine bratte brosteinsbakker i aftenlyset. Tre eldre damer har samlet seg i et gatekryss og setter sin ivrige debatt på pause idet jeg passerer. De nikker vennlig og måler meg og min trillekoffert opp og ned over krykkeskaftene, før samtalen fortsetter der den slapp. En knøttliten Fiat knatrer forbi, og jeg klarer akkurat å lese klistremerkebudskapet på støtfangeren før den forsvinner rundt et hjørne. «Spello e bello». Jeg retter meg opp, tørker svetten og trekker inn lun luft og blomsterduft. Blomsterkasse etter blomsterkasse hilser fargerikt velkommen fra steintrapper og vinduskarmer, og jeg må gi støtfangeren rett. Spello er vakkert. Og bratt. Jeg tar fatt på en bakke til.
Umbria er ikke stedet man drar for adrenalinrus og høyt tempo. Her er livet stort sett en rolig affære. Men skal det først gjøres noe, skal det gjøres helhjertet. Her skaptes Frans av Assisi, som ikke bare trodde på Gud, men som valgte å ofre de fleste jordiske goder for å bevise sin hengivenhet. En umbrisk sommelier kan fortelle om vin slik andre mennesker kun kan snakke om sine egne barn. Kjører du bil her, trykker du klampen i bånn selv i de krappeste svingene, og nåde den blomsterkasse i Spello som prøver seg med en enslig, halvtørr geranium.
Øvre del av basilikaen inneholder veggmalerier signert flere av historiens største italienske malere, og er en oppvisning i nygotisk kunst.
Ved toppen av Spellos bratte bakker ligger belønningen i form av et utkikkspunkt og en kompliment.
– Bello, no? Sier en mann og peker mot Assisi som ruver i det fjerne.
– Multo bello, svarer jeg.
– Å du snakker perfekt italiensk, signorina, svarer han.
– Det gjør jeg nok, svarer jeg og spør om han er fra byen. Det er han.
– Så hvilken by er mest bello – Assisi eller Spello?
Han må tenke litt.
– Spello har mer sjel kanskje. Men Assisi har jo Frans.
Dagen etter vandrer jeg inn i Assisis kirke, setter meg på en hard benk, og mens kvinnen foran meg sitter med bøyd hode og lukkede øyne, ser jeg opp. Over meg har jeg en stjernehimmel. Øvre del av basilikaen inneholder veggmalerier signert flere av historiens største italienske malere, og er en oppvisning i nygotisk kunst.
«Silencio per favore!» sier plutselig en stemme fra oven, og turguidene demper sin ivrige skvaldring et øyeblikk. Men de glemmer seg raskt igjen – det er så mye å fortelle om den godeste Frans. For visst var han god. Frans av Assisi hadde fans i de fleste leirer.
Han var overklassegutten som plutselig fikk det for seg å kvitte seg med alle de fjonge moteklærne han likte å gå med og si fra seg det gode liv. Han hevdet hardnakket at alle mennesker, både kristne, kriminelle, rike, fattige og ikke-religiøse var likeverdige. Det var ikke opplagte tanker på korstogenes tid.
Frans' holdninger fant klangbunn hos flere, og fransiskanerordenen ble raskt verdens største munkeorden.
Rundt smijernsgitteret som er bygget over krypten der Frans av Assisis relikvier oppbevares, sitter knelende munker med pannen lent mot smijernet, i dyp bønn. To av dem har solbriller på. Kanskje er de tilreisende pilegrimer som anser dette for å være et så lysende sted at de må verne øynene. Kanskje er de blinde. Fra kirkerommet bak meg strømmer svak korsang og blander seg med knipsingen av kameraer, summingen av turistguidenes stemmer og munkenes mumlende bønn.
I sollyset utenfor står munken Marcelo med en bibel under armen. Han har vært munk i fem år nå. Fem år med fattigdom, sølibat og et liv viet Gud – hvilket de tre knutene på beltet han har rundt livet symboliserer. På gebrokkent engelsk forklarer han meg at stedet katedralen er bygget, var noe ganske annet før Frans' inntreden.
Da het denne bakketoppen Colle d'Inferno – Helveteskollen. Det var et syndenes sted, og det var her byens kriminelle ble henrettet og gravlagt. Den hellige Frans syntes det var et passende sted å selv bli begravet, og to år etter hans død ble kirkebygget påbegynt. I dag kalles kollen Paradiskollen i stedet.
Etter en lang dag med Frans og turister i Assisi tøffer jeg tilbake til vesle Spello, byen som har fått mer enn sin andel potteplanter, og som dufter så kraftig av blomster at selv en erfaren pollenallergiker nesten settes ut av spill.
Herfra kan du se ut over Umbrias flate sletter og skimte bebyggete bakketopper i begge øyekroker. Det er nesten hipp som happ hvilken av Umbrias bakkebyer du velger deg. Ta Spello, Foligno, Assisi, Narni eller Todi – basisingrediensene er de samme: lyse stein- og murhus som klamrer seg til en kolle, vakre gamle kirker, smale gater, pittoreske smug, eldgammel historie og brostein. Mellom byene ruller lokaltog og grønne åser fulle av vinranker og oliventrær.
Etter en lang dag med Frans og turister i Assisi tøffer jeg tilbake til vesle Spello, byen som har fått mer enn sin andel potteplanter, og som dufter så kraftig av blomster at selv en erfaren pollenallergiker nesten settes ut av spill.Det årlige høydepunktet her er blomsterfestivalen La Infioriata, som går av stabelen i juni. Da males gatene med kronblader i finurlige mønstre, og plaketter deles ut for blant annet «beste vinduskarm» og «beste blomstervegg».
– Bella – It's you! Sit down! Have a glass of wine! Roberto Angelini står midt i Spellos hovedgate og slår ut med armene som om vi er gamle kjente. Jeg studerte menyen utenfor restauranten hans i to minutter i går kveld.
– Restaurant og enoteca retter han og kommer ut av sin opplyste hule med et enormt vinglass til meg. På bordet står allerede fire åpnede flasker – rester fra en gruppe på 10 som hadde vinsmakekurs her i dag. Roberto griper en flaske Montefalco («fra nabolaget, vet du») og heller i. Han kan alt om å skjenke vin, men er ukjent med begrepet «takk, det er nok».
– My English is not so good, sier han da og smiler lurt. Amerikaneren ved bordet ved siden av kommenterer at jeg har fått et klokkeglass. Hva et klokkeglass er? Han tar kniven sin og dunker den i siden på min rause vinporsjon. Det gjaller høyt mellom husveggene med en overraskende dyp klang.
– Som en kirkeklokke, hva? Amerikaneren er meget fornøyd med sin oppdagelse. Roberto trekker på skuldrene og setter nok en tallerken med ost foran ham. Det er slike ting som gjør at amerikaneren ikke klarer å forlate dette stedet. Han og kona har vært her i 3 uker nå. Her finner de både ro og lidenskap, sanselighet og salighet. De ser ingen grunn til å dra.
Det er bare 36år siden seks unge forskere oppdaget en hemmelig dør i San Domenicos kloster. Bak den skjulte det seg en underjordisk kirke fra 1200-tallet, med veggmalerier intakt.
Men jeg har sett et magisk navn til på kartet, og jeg klarer ikke la det ligge. Kanskje var det noe liknende som skjedde med forfatteren C.S. Lewis da han etter sigende oppdaget byen Narni på et gammelt kart over Italia. Den gang skrev man Narnia, og Lewis hadde store tanker om hva slags sted som skjulte seg bak et slikt navn. Han dro visst aldri dit selv, men det hindrer ikke Narnis turistkontor i å peke på sammenhengen – hvor enn spuriøs – mellom den italienske småbyen og den verdensberømte Legenden om Narnia.
– Se på hovedpersonen, sier de. – I bøkene og filmene heter hun Lucy, hos oss het hun Lucia og levde på 1500-tallet. Begge var de små piker som så ting andre ikke så. Mens det hos Lucy i bøkene dreier seg om skumle dronninger og snakkende løver, var Narnis Lucia mest opptatt av Gud. Hun så jomfru Maria allerede som femåring. Det er ikke umulig at Lewis kan ha latt seg inspirere av historien om Lucia Brocadelli av Narni, men det han ikke visste, var at også virkelighetens Narnia hadde hemmelige verdener skjult bak sine vegger og gulv. Det ble nemlig ikke oppdaget før seint på 70-tallet.
Det er ikke et menneske å se i Narnis gater en lørdag formiddag. Kraftig vind suser opp gjennom steinsmugene og får vindusskoddene til å klapre. En sliten metallkarusell snurrer rundt av seg selv på lekeplassen ved den ruvende steinkirken San Domenico, der inngangen til Narnis underjordiske verden er å finne. Klokken tre vris nøkkelen om i låsen, og jeg kan gå ned til besøkssenteret. Det er bare 36 år siden seks unge forskere oppdaget en hemmelig dør i San Domenicos kloster. Bak den skjulte det seg en underjordisk kirke fra 1200-tallet, med veggmalerier intakt. Videre fant de en smal, mørk gang, og ved enden av den, et av den katolske inkvisisjonens hemmelige tribunaler.Flere titalls tusen mennesker ble anklaget for alt fra heksekunst til blasfemi foran disse religiøse domstolene fra de ble opprettet på slutten av 1600-tallet, men det finnes ikke så mange godt bevarte bevis på den katolske kirkes hårreisende metoder. Under klosteret i Narni finnes både torturkammer og en fengselscelle der noen har hatt grusomt god tid, og risset ord og symboler inn i hver centimeter av vegger og tak.
Det er kort avstand mellom himmel og helvete i denne delen av Italia, og det er sjelden langt mellom høyt og lavt. Noen kilometer unna Narni, provinshovedstaden Perugia, gir det bakker så bratte at enkelte av dem har fått montert rulletrapper.
– Man får klinkekulerumpe av å bo her, bedyrer Rubina, en ung, lyshåret advokat. Hun er født og oppvokst i Perugia og har dermed i tillegg til veltrent ende, en medfødt evne til bakkestart og bruk av høye heler på brostein. For selv om gatene her har småbybredde, har husene de ekstra etasjene og kvinnene de ekstra centimeterne som må til for å skape urban stemning. Og mens småby-Umbria er en øvelse i gester og kroppsspråk for den som ikke snakker italiensk, snakker Perugia flytende hva det skulle være. Universitetet her tiltrekker seg studenter fra hele verden, og når solen titter frem, setter utlendingene seg sammen med lokalbefolkningen på byens steintrapper, utekafeer og barer, og titter på hverandre. Deretter drar de hjemom og skifter – for unge perugianere betyr det hjem til mamma, for man flytter fortsatt ikke hjemmefra før man er gift – og når solen går ned over den storslagne utsikten fra Perugias gamleby, samles de igjen for å drikke drinker og spise oliven og skinke og ost etter ost. Og titte litt til.
– Vi er nok ganske forfengelige, innrømmer Rubinas kompis, Dario. Han liker pene skjorter og lekre biler, det er ikke til å komme fra, men selv om det er viktig å se og bli sett, er det noe usnobbete og trivelig over perugianere flest. Det virker som om byens innbyggere klarer å balansere stil og hjertelag på en måte som gjør at man føler seg velkommen.
En liten tass på snaue to år har begynt å ta seg frem mellom barbordene der folket inntar ettermiddagens første prosecco. De små Armani-jeansene hans sagger på nedre bleiekant og mørke krøller kiler t-skjortekraven bak. Han titter opp på meg og blunker idet han stavrer forbi, og et øyeblikk lurer jeg på om han skal til å spytte ut smokken og slenge en «Bella!» min vei, før en mamma i smalt skjørt og brune pumps setter en stopper for flørten. Om denne byens kvinner er født med høyhælte sko, er Umbrias gutter født med en sjekkereplikk i munnviken.
