Japan: På virkelighetsflukt i Tokyo
I Japan elsker man å skeie ut fra den konforme og travle hverdag, og nå er det temarestauranter som er i skuddet. Oppfinnsomheten er stor – med utgangspunkt i alt fra fortellingen om Alice i Eventyrland til det berømte fengslet Alcatraz. Vagabond dro på virkelighetsflukt i Tokyo.
Inngangen er blokkert av en stor jerndør. Etter å ha lett litt finner vi et slags callinganlegg, og etter et par bryske japanske kommentarer fra anlegget glir døren opp. Da blir vi plutselig stående ansikt til ansikt med en bredt smilende japansk jente i kritthvit sykepleieruniform. Uten et ord leder hun oss til en lege i grønt, som også smiler og «skriver» oss inn, og gir oss en liksomsprøyte med en enorm kanyle – og låser oss sammen to og to med håndjern.
Vi er på Alcatraz, en av Tokyos mange og meget populære temarestauranter. Stedet er en kopi av det berømte San Francisco-fengslets sykeavdeling, og de neste to timene er vi å regne som innlagte. Vi blir ført ned ganger med celler på begge sider, noen steder i to etasjer, og «bordet» vårt er selvfølgelig også bak gitter. Det er faktisk snakk om en isolasjonscelle, for det er bare en og en halv meter til taket, og vi får bare noen tynne matter å sitte på.
Vi bestiller drinker før maten, og de blir levert til cellen vår av en av de mer bryske mannlige vaktene. Jeg får et glass «Doping», et slags smalt syltetøyglass med vodka, sprit og et skummelt plastikkgebiss flytende midt i, og de to andre får servert sine aperitiffer i plasmaposer! Vi nyter de kalde drinkene mens vi beveger oss rundt på de ukomfortable putene og holder øye med de nakne sykepleierbeina som med jevne mellomrom går forbi vårt lille, lave avlukke.
Når maten kommer, rekker vi så vidt å komme i gang med å spise før lyset slukkes og en høy gjennomtrengende sirene starter. I ly av mørket og den generelle forvirring blir en kar fra selskapet plutselig hevet ut av cellen av to voldsomme vakter.
Når maten kommer, rekker vi så vidt å komme i gang med å spise før lyset slukkes og en høy gjennomtrengende sirene starter. I ly av mørket og den generelle forvirring blir en kar fra selskapet plutselig hevet ut av cellen av to voldsomme vakter. De presser ham ned på en opplyst brisk i midten av restauranten/sykeavdelingen. Her utfører de et show som tilsynelatende handler om at de utfører et dypt uetisk medisinsk eksperiment på ham. Før han blir sluppet fri, får han til publikums udelte begeistring, injisert et antiserum i baken med enda en av de enorme kanylene fra inngangen. Deretter blir han andpusten, men med et stort smil ført tilbake til sin celle, hvor han sammen med oss spiser de anbrakte rettene. Da er det tid for å gå på oppdagelsesferd i den enorme barmenyen. Alcatraz er nemlig like mye en bar som det er en restaurant, og stedet lukker av samme grunn først klokken fire om natten fredag, lørdag og søndag. Vi holder bare ut til midnatt før vi foretrekker friheten og får strukket på beina. Det er hardt arbeid å sitte i fengsel.
Etter middagen blir stedet langsomt omdannet til bar, og så er det for alvor mulighet til utforske barmenyen. Den er formet som en kiste. Vi drakk blant annet en «Small Devil» (jordbærkrem og cassis) og en «Joan d’Arc» (vodka, ginger ale og bringebærlikør), men unngikk den mest opplagte av dem alle: en Bloody Mary.
Da er det mer avslappende å gå i kirken. I en by som Tokyo, hvor den kjødelige materialismen når uante høyder og hvor de teknologiske framskrittene går så fort at det kan være vanskelig å følge med, lærer man snart å sette pris på de få spirituelle åndehullene. Christon Café er ikke akkurat det, men det kan man lett ledes til å tro når man som oss stikker innom en stille og rolig ettermiddag.
En stor Jomfru Maria-statue hilser oss velkommen få meter fra den travle Shibuagaten, og vi beveger oss forventningsfullt ned i dypet. Da vi runder det siste hjørnet, åpner en enorm, gotisk sanseeksplosjon seg for oss. Det første vi fester blikket på er en kolossal, overdådig lysekrone. Derfra søker blikket videre til vakre mosaikkvinduer, madonnaikoner i alle størrelser, dystre øgler i menneskekropper oppe under loftet, djevelfigurer og selvfølgelig, et hav av kristuser. Christon Café er rett og slett noe så blasfemisk som en restaurant med kristendom som tema. Kjedens innehavere, som også står bak en rekke andre temarestauranter i Tokyo, har vært på rov i Paris, Barcelona og Roma. Derfra har de tatt med seg hjem en imponerende mengde med kristent gods, også antikke originaler.
Interiøret i Christon Café er med andre ord ikke mindre enn fantastisk gjennomført, men hva med stedets meny – som selvfølgelig er formet som et krusifiks? Kan det også få englene til å synge? Ganske pent, synes vi. Det å kalle vårruller med pekingand eller laks og spinatsalaten for himmelske er kanskje å gå et skritt for langt, men de var virkelig gode, og én rett var simpelthen svaret på våre bønner: Reker i urtemajones i et gitter av panert potet. Resten av menyen består av tilsvarende moderne japansk og asiatisk cuisine, pluss en liten gave til eventuelle syndere: en «God-hand-made hamburger». Etter middagen blir stedet langsomt omdannet til bar, og så er det for alvor mulighet til utforske barmenyen. Den er formet som en kiste. Vi drakk blant annet en «Small Devil» (jordbærkrem og cassis) og en «Joan d’Arc» (vodka, ginger ale og bringebærlikør), men unngikk den mest opplagte av dem alle: en Bloody Mary.
Menyen er en blanding av vest og øst – fra pizza til sushi. I stedet for selv sette dem sammen er det både morsomt og billigst å kjøpe en meny med tre, fem eller sju retter, som her selvfølgelig kalles for «kapitler».
Er fengsler og katolisisme litt for virkelighetsnært, kan du alltid søke tilflukt i et vaskeekte eventyr. Kan du for eksempel huske eventyret om Alice som møter en snakkende kanin og følger etter den ned i hulen der hun ender opp i et mystisk land hvor alt kan skje? Hele denne historien om «Alice i Eventyrland» danner rammen om en fantastisk restaurant midt i det fasjonable Ginza-området i Tokyo.
Utenfra likner Taiyo-bygningen, hvor restauranten ligger, et helt vanlig høyhus innpakket i neonskilt. Men når du stiger ut av heisen i femte etasje, befinner du deg, som Alice, plutselig i en helt annen verden. De søte kelnerne, som alle selvfølgelig er kledd ut som heltinnen i eventyret, byr velkommen på et litt keitete engelsk og viser deretter veien til bordet. Vi går ned en gang med blå, tunge fløyelsgardiner, forbi en forvokst klokke (husker du?) og små avlukker med private selskaper. Til slutt ender vi i en stor, fantastisk spisesal hvor temaet er den gale Hattemannens Teselskap.
Menyen er en blanding av vest og øst – fra pizza til sushi. I stedet for selv sette dem sammen er det både morsomt og billigst å kjøpe en meny med tre, fem eller sju retter, som her selvfølgelig kalles for «kapitler». Vi velger den midterste og ser fram til 1. kapittel: en grønn kålorm formet av maki-sushi-ruller med avokado ytterst og halve oliven som øyne, er nesten så fin at vi ikke orker å spise den. Det lekende kjøkken fortsetter gjennom hele menyen og kulminerer med en ferskenkompott på et lag med sitrongelatin med et «ansikt» av kremfløte, bringebær, blåbær og stjernefrukt med diadem (!).
Drikkevarene er selvfølgelig en vesentlig del av fortellingen. Cocktailmenyen består av små spillekort som man åpner for å se – noe navnet utenpå antyder. De fleste drinkene heter det samme som ute i den virkelige verden, men de blir servert på bordbrikker, som igjen har form som spillekort. Og så smaker drinkene så godt!
Mens vi nyter de leskende dråper, oppdager vi plutselig at bakgrunnsmusikken har skiftet over i det lett gjenkjennelige tema fra Disneys tegnefilm. Vi faller i staver, og da vi kommer til oss selv behøver vi ikke engang nevne det: Vi er klar til å komme tilbake til den pulserende, høyteknologiske Tokyo-virkeligheten!
Fakta: Andre temarestauranter i Tokyo
Bacs Cafe i Roppongi er drevet av et bilrekvisitafirma, bare så det er sagt. Temaet er biler. Du sitter ved rattet mens racerkjørerkelnere kommer med drinker.
Er du mer interessert i flygende tepper, er Le Aladdin kanskje stedet. Denne restauranten/baren i Shinjuku er den inkarnerte arabiske drøm med store tepper, vakkert ornamentert messingfade og lekre silkegardiner. Og så er der selvfølgelig det beste fra Arabias menyer.
Bong Bar Sheesha er som navnet antyder, en bar dedikert til vannpiperøykingens kunst. Stedet er vakkert innredet med tepper. De nesten en meter høye vannpipene er en nytelse i seg selv.
Vowz Bar er mer i den nasjonale ånd. Her er Buddha og buddhismen nemlig i sentrum – men ikke mer enn at du godt kan drikke deg på en snurr. Bartenderne har selvfølgelig prestekappen på – og de er jo i forveien vant til at høre på folks trettende bekjennelser.
Et annet populært tema-vannhull i Roppongi er Abbey Road. Ja, du har vel gjettet det: Dette stedet er en hyllest til bandet over dem alle, Beatles. Baren er hjemsted for «The Parrots», det første bandet i Asia som ble invitert med til den årlige Beatles-kongressen i Liverpool, og de spiller hver aften.
I det fine kvarteret Ginza skiller kafeen Yunoji seg unektelig ut. Stedet er innrettet som et offentlig bad med en mengde dusjer og vannkraner, uten vann. Til gjengjeld er ølet billig.
Er man som vesterlending blitt litt engstelig over det totale fravær av vold og kriminalitet i Japan, kan man puste litt ut på Hollow Point, en bar dedikert skytevåpen. De henger på veggen (godt naglet fast) side om side med plakater av våpenikoner som Dirty Harry, og litt lenger inn kan gjestene – en av gangen – få lov til å skyte blink med luftpistoler. Oh yes. Hva Vampire Café driver med, sier seg selv. Dette redselshuset i Ginza har rødt som den dominerende fargen, et morsomt vampyrshow og flott interiør.
Og endelig er det den erkejapanske Ninja-restauranten. Kelnerne i den mørke restauranten, perfekt for snikmord, er selvfølgelig kledd som ninjaer – og så kan noen av dem trylle ...
