Klokken er litt over åtte om morgenen, og på en benk utenfor sentralstasjonen i Praha sitter en mann og dunster lim. Han stirrer stivt framfor seg og enser ikke blikkene fra morgenpassasjerene som strømmer forbi som en jevn puls, ut av skyvedørene, så fort som mulig gjennom den gufne parken, der de fleste av byens knarkere har benket seg, og videre til sine jobber. Han ser ikke dem, og han ser ikke opp når jeg passerer forbi, motsatt retning av strømmen – inn i stasjonsbygningen. En gang var Prahas Hlavní nádra?í et praktverk av en jernbanestasjon. Et sted man kunne oppsøke for estetisk nytelse, ikke narkorus. For å oppleve det må man reise hundre år tilbake i tid, til forrige århundreskifte – da det som var trendy het art nouveau og Praha-bohemene foretrakk absint fremfor lim.
La oss ta en kjapp leksjon i kunstepoker før vi fortsetter med absinten: Art nouveau er det vi i Norge kjenner best som jugendstil. «Ah, Svaneapoteket i Ålesund!» tenker du da – og det er helt riktig. I alle fall nesten. Ved slutten av forrige århundre tok store deler av vestlig kunst en ny og spennende sving; de trakk naturen inn og begynte å tegne myke kurver og organiske linjer. Dette var nye takter – derav navnet art nouveau. For ikke å gjøre dette for vanskelig skal vi la være å blande inn betegnelser som jugend, sezession, modernisme og stile liberty. Art nouveau får være greit. Dekorativ kunst skulle frem til folket, var tanken, og innen art nouveau hadde kirkevinduet ingen nevneverdig høyere rang enn tekoppen. Skjønnheten skulle innramme menneskenes liv, og ettersom den viktigste rammen rundt mannen i gata jo er bygningene, var det naturlig for kunstnerne å fokusere på arkitektur og bygningsdekor. Et av praktbyggene innen tsjekkisk art nouveau ligger altså opp en trapp og innen en dør fra parken der limsnifferen satt. Som kronen på toppen av grelt syttitallsbygg ligger den delen av Prahas hovedstasjon som ble bygget mellom 1901 og 1909, etter tegninger av Josef Fanta. Arkitektens navn har blitt hyllet i navnet på kafeen «Kavarna Fantova», som nå ligger der billettlukene en gang lå. Det er en tvilsom ære.
Den art nouveau-kunstneren som er nevnt med størst bokstaver i guideboken, heter Alfons Mucha. Om du ikke kjenner navnet, kjenner du nok likevel tegningene hans. En gang ved juletider i 1894, mens han studerte i Paris, var nemlig den unge tsjekkiske tegneren innom et trykkeri der de plutselig fikk et hasteoppdrag for den anerkjente skuespillerinnen Sarah Bernhardt.
– En øl til, signaliserer en grovskåren kvinne til servitøren og kaster et oppgitt blikk på den gamle jernbaneklokken. Fem på halv ni. Morgensolen trenger seg inn gjennom et enormt mosaikkvindu, og det glitrer i avflasset maling oppunder den dekorerte kuppelen over oss. Når noen går i dørene til motorveien utenfor, virvles skyer av støv opp i lysstrimene fra vinduet, før det daler ned igjen på klaser av julepynt fra i fjor. Klokkene over de avstengte billettlukene viser hver sin tid. Ingen av dem går. Damen får sin øl og tenner seg en røyk. På bordet midt imot sitter en mann med litt for kort bukse og en diger bag og dupper med hodet. Han kommer til å sovne fra ølen sin. Når han iblant rykker til og åpner øynene, lener han seg over gelenderet han sitter ved og titter ned på nivået under. Art nouveau-arkitektene likte å lage store hull i gulvet, hvilket gjør det mulig for oss her oppe i den tidløse kunstkuppelen å titte ned på de travle menneskene som iler frem og tilbake i sovjetstilhelvete en etasje ned. Iblant ser en av dem opp. Ser opp, måper, stopper opp og tar en piruett med øynene, før hun får morsk tiltale av en medpassasjer og løper med strømmen videre. Med mindre vedkommende er turist, og går til siden for å slå opp i guideboken sin.
Den art nouveau-kunstneren som er nevnt med størst bokstaver i guideboken, heter Alfons Mucha. Om du ikke kjenner navnet, kjenner du nok likevel tegningene hans. En gang ved juletider i 1894, mens han studerte i Paris, var nemlig den unge tsjekkiske tegneren innom et trykkeri der de plutselig fikk et hasteoppdrag for den anerkjente skuespillerinnen Sarah Bernhardt. Hun trengte en plakat til sin forestående oppsetning av Gismonda på Théâtre de la Renaissance, og unge og ukjente Alfons tilbød seg å tegne noe på to uker. Resultatet ble ikke bare godkjent, det ble verdensberømt. Sarah Bernhardt ansatte Mucha som fast plakatkunstner, og dermed var det gjort. Muchas sirlige stil satte standarden for datidens reklameuttrykk. Men selv om blomsterelementer, snirklete bokstaver og intrikate mønstre bredte seg i mange land samtidig, er det ikke dermed sagt at tsjekkisk art nouveau likner på den i Ålesund. I Norge var vi på denne tiden i ferd med å riste oss løs fra svenskene, og i Tsjekkia var mange klare for å frigjøre republikken Tsjekkia fra Østerrike-Ungarns grep. Så selv om flere av de tsjekkiske kunstnerne innen sjangeren hadde studert i Wien, elsket Klimt og sannsynligvis drakk like store mengder absint som alle andre, klarte de å vri og vende på små detaljer, sno litt nasjonalistisk symbolikk innimellom og dermed gjøre stilen til sin. Og den dyktige Mucha lagde ikke bare reklameplakater. Når han ikke malte ulike versjoner av en lekker og tilbakelent Sarah Bernhardt, produserte han også veggmalerier, tapeter, smykker og kirkevinduer. Men det han selv helst fremhevet som sitt livsverk, er en serie enorme oljemalerier om slavernes historie, Slovanská epopej. For Mucha var tsjekker på sin hals. Da opprettelsen av en Tsjekkisk republikk ble et faktum etter første verdenskrig, tok Mucha frem de aller spisseste pennene sine og tegnet frimerker og pengesedler for det nye gamle landet sitt.Første verdenskrig satte samtidig punktum for en stilepoke. Art deco var det nye hippe, og art nouveau var nok «bare såå forrige århundre». Men i Praha ble de arkitektoniske mesterverkene stående, om enn stadig mer malplassert med årene.
– Unnskyld, spør jeg hovmesteren og peker opp gjennom et typisk art nouveau-hull i taket, mot et praktverk av en taklampe. – Den enorme lysekronen i midten der oppe, slår dere den aldri på? – Den der, nei, svarer hovmesteren. Han husker nok at jeg spurte om det samme i går også, så nå begynner han å bli irritert
For prøv nå å se for deg følgende: en harpespillende alv som sitter midt mellom to hylende medlemmer av Village People. Omtrent sånn ser Hotel Evropa ut der det gløder stille av gammel skjønnhet, klemt mellom glorete casinofasader og blinkende reklameskilt på Venseclas plass. Café Evropa er nesten tom så tidlig om morgenen, og radioen spiller Funky Cold Medina et par desibel for høyt. Hver eneste lampe og lysekrone her inne er et lysende smykke. Unntatt én.
– Unnskyld, spør jeg hovmesteren og peker opp gjennom et typisk art nouveau-hull i taket, mot et praktverk av en taklampe. – Den enorme lysekronen i midten der oppe, slår dere den aldri på? – Den der, nei, svarer hovmesteren. Han husker nok at jeg spurte om det samme i går også, så nå begynner han å bli irritert. – Aldri, aldri? maser jeg. – Bare ved helt spesielle anledninger, svarer han. – Bryllup og den slags. – Så du kan ikke skru den på i to sekunder nå, bare for å være snill? – Det kunne jeg kanskje ha gjort, sier hovmesteren. Han er fortsatt oppgitt, men det er kanskje ikke lenger bare på grunn av meg. – Men du skjønner, sier han og sukker, – jeg vet faktisk ikke hvor lysbryteren er.
