Hawaii: Livet på annerledeskysten
Man må ikke være surfer for å falle pladask for Oahus berømte bølgemekka North Shore. Det holder å drømme om et Hawaii uten høyblokker, med sjel. North Shore tar deg imot med en vennlig shaka.
Blomster og regnbuer figurerer i stort format på på Coffee Gallery. I kaffesjappa i Haleiwa sentrum er kaffen organisk, wifi-en gratis, og på veggen ved siden av sukkerhylla henger en lapp som averterer for «Yoga på hesterygg».
– Et sjarmerende hippie-Amerika vi kan like, tenker vi fornøyd og slår oss ned ved bordet ved siden av en eldre herre i cowboyhatt. Han snakker høylytt i mobiltelefonen. «Disse demokratene», fnyser han inn i røret. «Hvis vi ikke passer oss, kommer de til å ta fra oss retten til å bære våpen!» sier han og tar en sint slurk fra et blomstrete krus med organisk, rettferdig kaffe.
Ok. Så er vi ikke helt i Bohemia. Men Oahus North Shore er i det minste i en del av USA der folk tilsynelatende er enige om noen viktige ting: 1. at vennlighet og aloha-spirit belønnes med en 'shaka', en knyttneve med strak tommel og pekefinger, 2. at sandaler passer til alt og 3. at skilpadder er ålreite dyr.
Idet vi svinger ut fra kafeen, blir vi møtt av aloha-spirit på fire hjul. En Ford-truck med en eldre dame bak rattet slipper oss høflig foran seg ut på hovedveien. Vi holder prøvende opp en shaka og får umiddelbart en tilsvarende gest tilbake. Mer skal det ikke til før vi bestemmer oss for å bli verdens vennligste bilførere. På Hawaiis brede landevei skal vi samle shakaer fra alle vi møter.
Med omtrent 4000 innbyggere er Haleiwa det nærmeste man kan kalle en by på Oahus nordkyst. Det tar under en time å kjøre hit fra Honolulu, men stemningen er lysår unna hovedstadens mylder og skyskrapere.
Med omtrent 4000 innbyggere er Haleiwa det nærmeste man kan kalle en by på Oahus nordkyst. Det tar under en time å kjøre hit fra Honolulu, men stemningen er lysår unna hovedstadens mylder og skyskrapere. «The world's coolest village» har lille Haleiwa blitt kalt – en samling lave bygninger i plantasje-stil, som huser restauranter og surfesjapper langs hovedpulsåren Kamehameha Highway.
Her starter et av verdens vakreste strandstrekk, med uslåelige kombinasjoner av hvit strand, turkist vann og palmetrær, og bølger som tiltrekker seg surfeproffer fra hele verden vinterstid. Waimea Bay, Sunset Beach, Pipeline, Laniakea. Som perler på en snor ligger verdensberømte surfebreaks, snorklesteder, skilpaddehangouts og silkemyk sand skvulpende i glitrende stillehav. Det er lavsesong, og bølgene er badevennlige nå, men likevel er det surfebrett på taket av annenhver bil på Kam Highway.
Det tar ikke mange dagene å skjønne at surfing her er som skigåing i Norge. Det er ikke noe eksotisk og hipt over det, det er en folkesport.
– Vi er jo oppvokst med bølger i bakgården, sier Ikaika Kaulukukui (21) og forteller at det er mange North Shore-familier der alle – fra småbarn til bestefar – surfer. Akkurat som nordmenn pakker termos og appelsiner og tar familien med på skitur, tar familiene her med seg piknikkurven og tilbringer søndagen på surfetur på stranda.
– Selv drev jeg utelukkende med bodyboard i mange år før jeg begynte å surfe, sier Ikaika. Nå har han deltidsjobb i en av utleiesjappene i Haleiwa. Han plasserer ustabile, vinterbleke utlendinger og fastlandsboende på Stand-Up-Paddle-brett (SUP) og hyrer ut sykler til dem som vil utforske strandveien for egen maskin. Selv tar han bussen og har egentlig bare forsøkt seg på SUP en håndfull ganger. Stand Up Paddle-brett på flatt vann slik vi har tenkt å bryne oss på i dag, er muligens på linje med å gå en runde på flata med telemarkski. Litt kjedelig.
På den vesle Anahulu-elva vi putler oppover på dirrende brett, er sjansene for å se hai minimale. Her er det langt mer vennligsinnede skapninger som svever rundt i det grønne under oss
Kjedelig er perfekt for oss. Å fokusere på å holde seg på beina og ta stavtak med en pinne er et konsept vi kan skjønne. SUP på denne måten krever ikke timing og spenst, bare kontinuerlig innsats fra noen kjernemuskler vi ikke visste vi hadde.
Det sies at strandgutta på Waikiki brukte longboards og padleårer allerede på 60-tallet, for å komme seg ut i bølgene på tørt vis for å ta bilder av turister på surfekurs. Derfor kalles SUP også «Beach Boy surfing». I dag kan SUP-ere risikere utskjelling hvis de våger seg ut til de populære breaksene. Med stort brett og padleåre er det lettere å ta bølgene, og SUP-ere er gjerne uglesett blant vanlige surfere. Med mindre det kommer en hai. Da er det helt ok å ha noen i nærheten som faktisk har oversikt og kan si fra.
På den vesle Anahulu-elva vi putler oppover på dirrende brett, er sjansene for å se hai minimale. Her er det langt mer vennligsinnede skapninger som svever rundt i det grønne under oss. Digre havskilpadder, såkalte Honu, er en like selvsagt ingrediens på North Shore som surfebrett og shave-ice. Grupper med frivillige jobber iherdig for å beskytte de store dyra fra jegere og innpåslitne turister, og trenden med stadig synkende skilpaddetall er i ferd med å snu.
Med skjelvende knær og bred beinføring flytter jeg blikket fra fokuspunktet noen meter foran meg, til en stor grønnbrun skygge rett ved siden av meg. En diger grønn skilpadde, inntar et måltid av deilig grønske så nærme at jeg ikke tør å padle i frykt for å skremme ham – eller i verste fall dunke til ham. Sakte flytter jeg balansepunktet nedover og rekker akkurat ned i knestående for å se nærmere da den fantastiske skapningen der nede tygger ferdig og sparker fra. Med eldgammel eleganse passerer han rett under brettet mitt, på vei mot en ny porsjon sjøgress et stykke lenger borte.
Men når kvelden senker seg over North Shore, og skolebarn og surfere går til sengs for å kunne stå opp ved soloppgang, viser verdens kuleste lille landsby at den er som småbyer flest.
Den ettermiddagen, mens vi strekker ut støle lårmuskler på Sunset Beach og beundrer surfere med noe mer smidige bevegelser enn våre oppreiste forsøk, ser jeg ham igjen, min Honu-kompis. I hvert fall en som likner. For når ettermiddagssolen står lavt inn mot Sunset Beach, blir bølgene belyst bakfra og står opp som gjennomsiktige blader før de knekker og bruser innover stranda. Og i en av dem dras en skilpadde med opp. Som en perfekt silhuett omhyllet av turkist glass henger den der noen sekunder. Surferen ved hans side padler alt han har, hopper på brettet sitt og rir bølgen i land, mens skilpadden forsvinner i en sky av hvitt skum. Skilpadde i solnedgang, smiler vi og tar en slurk til av longboard-ølen mens himmelen blir stadig mer oransje.
Men når kvelden senker seg over North Shore, og skolebarn og surfere går til sengs for å kunne stå opp ved soloppgang, viser verdens kuleste lille landsby at den er som småbyer flest. På tirsdager er det karaoke på Breaker's bar i Haleiwa. En brun bule med paraplydrinker på menyen og en begavet jentetrio på fremste bord. De har nettopp levert en hel ballade full av vakre harmonier og høstet massiv applaus fra guttegjengen i baren. En av dem har armen i fatle og velger å hyle sin hyllest i stedet.
Nestemann på lista er Mike, og mikken sendes bort til en eldre herre med stiv hofte. Han er så brun at han nesten ser lilla ut i den dunkle belysningen, og tennene gnistrer i hvitt. Han har Body Glove t-skjorte og Tom Selleck-sveis, og han ligger konsekvent en halv takt og to toner unna originalen når han fremfører sin Sinatra-låt. Men budskapet er midt i blinken. «I do it my way», synger den brunbarkede surfeveteranen, og bryr seg døyten om at han synger surt. Og vi tenker at det er nettopp den holdningen som gjør både Mike og North Shore til noe helt spesielt. Her gjør folk som de vil, men de gjør det fordi de faktisk vil – ikke fordi det er kult. De bor i paradis, sånn er det bare. Noen må gjøre det også.
