Menu Meny

India: Himmelen over Ladakh

Himmelen er blåere i Ladakh. Luften er renere, og fjellene høyere. Du føler deg så plutselig liten og sårbar. Og vips! – så føler du deg sprell levende.

Er himmelen virkelig blåere i Ladakh, eller er det bare noe jeg innbiller meg? Flere uker etter at jeg begynner å gå opp og ned langs Indus-elven lurer jeg fortsatt, og det virker ikke som noen som bor her er i stand til å svare meg. Folk nikker og smiler, men smilene skjuler en tilfreds likegyldighet, dette er ikke noe de tenker mye på. De har jo bodd her støtt, de vet ikke om annet. Men himmelen ser blåere, renere, mørkere ut, når jeg ligger ute på bakken og ser opp på skyene. Den ser til og med blåere ut på bildene jeg tar. Og slettene er så brede, halve synsinntrykket ditt er til enhver tid en massiv, blå himmel med små, runde Simpsons-skyer på.

Om dagen kjører jeg opp og ned langs elven, ser på de enorme, brede fjellene. Jeg blir solbrent og dehydrert og koser meg, og lurer på hvor alt dette storslåtte kommer fra, både geologisk og metafysisk.

Alf Berg

Etter et par dager setter jeg meg på min Bajaj Pulsar 150 cc og kjører vestover. Jeg studerte en gang geomorfologi på Blindern. Jeg strøk i det meste, men ovverrasker meg selv i Ladakh. Den umotiverte student plukker tydeligvis også opp små-kuriosa underveis. For ti år senere, idet jeg putrer ut av Leh på motorsykkelen, tenker jeg: Jammen var det bra at jeg ikke fulgte med på de forelesningene da jeg var ung og dum.

Guds frie

Når man reiser til Ladakh kommer man først til hovedstaden Leh. Å være turist i Leh får deg til å føle deg like imponert som skamfull. Det er neppe noe annet sted i India hvor kontrasten mellom det slitsomme, heseblesende nye betong-India på den ene siden, og det fredfullt spektakulære på den andre, er tydeligere enn i Leh. Byen er grå og sliten, kronglete, trang og møkkete. Militærforlegninger og hippiefreaks i krass, uskjønn forening. I tillegg får du vondt i hodet, det ligger så høyt. (Her kommer en innrømmelse jeg har lurt på om jeg skulle legge ved denne artikkelen:) Da jeg kom ut av dusjen første dag i Leh, oppdaget jeg at jeg ble sliten og kortpustet av å tørke meg med et frottéhåndkle. Sånt er pinlig, selv når du står alene på et tregulv i et enmannsrom.
Men du skal jo ikke til Leh, men videre, sånn at du kan være sammen med det mest storslagne Gud har skapt.

Etter et par dager setter jeg meg på min Bajaj Pulsar 150 cc og kjører vestover. Jeg studerte en gang geomorfologi på Blindern. Jeg strøk i det meste, men ovverrasker meg selv i Ladakh. Den umotiverte student plukker tydeligvis også opp små-kuriosa underveis. For ti år senere, idet jeg putrer ut av Leh på motorsykkelen, tenker jeg: Jammen var det bra at jeg ikke fulgte med på de forelesningene da jeg var ung og dum. For hadde jeg visst noe om hvordan disse formasjonene langs Indus-elven hadde blir skapt, så hadde jeg vel blitt sprø. De enorme fjellene er noen steder alpine, andre fjell bukler seg langs dalen som bølgene i en marmor-kake. Mellom de alpine fjellene faller thalus-formasjoner ned mot Indus-elven, men de likner ikke på noe jeg har sett før. De kan kanskje minne om norsk geomorfologi, men de er så veldig mye større. Flere kilometer lange, og bratte er de ikke. Kanskje 10 grader? Hvor lang tid tar det å lage sånt? Hundre tusen år? Hundre millioner år? Hundre tusen millioner år?

Veiene er bra å kjøre på, og der de ikke er bra, er det folksomt – fattigfolk importert fra Bihar, som står og spar grus til nye, brede veier. Arbeiderne smiler og vinker. Jeg vinker tilbake med mysende øyne mot solen. Det serveres sterke inntrykk på løpende bånd. Fattigfolk som knekker ryggen på meningsløst tungt arbeid – skyldfølelse blander seg med takknemligheten for å være en rik, hvit nordmann. Overhengende fjellvegger som står rett over hodet på meg, jeg kjører inn og ut av sol og skygge mens vinden strømmer gjennom håret. Sykkelen krenger i buer på den ferske asfalten. En gang i mellom kommer jeg litt for nært stupet, det er 200 meter rett ned til elven. Det kiler i magen. Veimyndighetene har satt opp betong-skilt med oppfordringer av typen: "Driving fast? No – Let your life last."

Langs veien møter jeg de evinnelige 80-årige kvinnelige bærerne, de med en trehylle på ryggen og en tøy-reim over brystet. De bøyer hodet framover sånn at de kan frakte to kubikk med gresstrå hjem fra jordet til tørking før vinteren kommer. Etter en kort stopp langs veien spør jeg om en av dem vil sitte på. Hun smiler skjelmskt og sier noe kort på det vakre språket sitt mens hun vinker meg videre, og klapper meg bestemoderlig på skulderen. Det er pinlig. Spørsmålet melder seg, som så mange ganger før: Hvor kommer denne tilfredsheten fra? Hvorfor er det ingen ting somhaster for disse menneskene. Hvorfor har de ikke rastløsheten min? Hva er det de har inne i hodet sitt som jeg mangler? Var oldeforeldrene mine sånn – de som hugget skog for hånd og ikke visste hva en TV var?

Alf Berg

Han var en skikkelig luring, viser det seg. Da han fortsatt var en ung mann, ble han valgt til leder i den sør-indiske kulten "Star of the east." Det høres jo fryktelig ut, et navn som skaper assosiasjoner til en mellomstor gruppe mennesker i Oklahoma som møtes til rituell sang bak lukkede dører, helt til de en dag finner ut at de er best tjent med å helle i seg en bøtte med cyanid.

Det usyntetiske livet

Fire timer senere kommer noe som likner et svar til meg. Når solen går ned begynner jeg å lese Krishnamurtis filosofi. Jiddu Krishnamurti var en usedvanlig intelligent inder. Jeg vet ikke om han noen gang besøkte Ladakh. Men det spiller ikke så stor rolle, poenget er at han spurte seg det samme som nesten alle andre mennesker – hva er vitsen. Vitsen med livet og døden og den slags. Han snakket også en del om resonnans mellom menneske og natur, og det virker nokså sentralt i Ladakh, fødestedet til den tibetanske, tantriske filosofien. Jiddu fant noen svar også, etter å ha tenkt seg om et liv. Om kvelden ligger jeg på en madrass på et kaldt jordgulv i fjellbyen Likir, med fire lag ull over meg. Den ubegripelig blide og gjestfrie familien som jeg bor hos, har jobbet tolv timer ute på jordet sammen med kuene sine. De har kommet inn med støle rygger og sprukne hender – og lagde straks i stand kokte bønner, poteter og blomkål fra bakhagen til turisten på madrassen (og til dessert: den grønnjævlige, salte yak-smørteen som man må ha vokst opp i Himalaya for å forstå behovet for.)
Bare foreldrene er hjemme, vi kan ikke si stort til hverandre. De snakker nesten ikke hindi, men ladakhi. Men de forstår at jeg synes måltidet er godt, jeg peker på det og smiler bredere enn man gjør av tilfredshet, vi bruker i det hele tatt tiden til å smile mye. Strømmen i huset stenges av klokken ni om kvelden, så når det blir mørkt ligger jeg på madrassen igjen. Den er stappet med høy (det eneste møblet i rommet) med en diodelykt i panna og leser. Og Krishnamurti forklarer meg hemmeligheten for å finne lykken.

Han var en skikkelig luring, viser det seg. Da han fortsatt var en ung mann, ble han valgt til leder i den sør-indiske kulten "Star of the east." Det høres jo fryktelig ut, et navn som skaper assosiasjoner til en mellomstor gruppe mennesker i Oklahoma som møtes til rituell sang bak lukkede dører, helt til de en dag finner ut at de er best tjent med å helle i seg en bøtte med cyanid.

Men sånn gikk det ikke med verken Krishnamurti eller "Star of the east." Det første han gjorde da han ble valgt til leder for sekten, var nemlig å oppløse den. Medlemmene ble både triste og sinte og skuffet, dette var jo deres kirke, deres religion. Krishnamurti forklarte: Alle livssyn og religioner (kristendom, islam, jødedom, og ja – buddhisme, hinduisme og tao også) er dogmatiske institusjoner. Det er jo noen andre enn deg selv som har skapt dogmene du tror på og metodene som du underlegger deg. All religionsutøvelse handler om en følelse av enhet med noe større, om mystisisme, den ubeskrivelige opplevelsen av det man føler inni seg etter ti timer med transe-suggesjon, bønn, rituell dans, følelsen som er så flyktig og rar at den ikke kan beskrives med ord. At ett menneske skal fortelle et annet hvordan det skal finne "Gud", blir derfor meningsløst, sier Krishnamurti – selv om svært mange lever godt av det. Det beste vi kan gjøre er å lukke igjen øynene, se litt innover, søke roen. Prøve å legge til rette for rammebetingelsene som må til for å finne ut hva vitsen er på egen hånd. I denne prosessen, blir jakten på det usyntetiske livet viktig. Å oppsøke våre røtter, så og si. Naturen. Å søke seg vekk fra symbolske og konkrete sperrer som er kulturskapte. Og det er nettopp dette folk i Ladakh vet noe om, tenker jeg. De presterer ikke, de tenker ikke i suksess-definisjoner. De bare lever.

Det som Krishnamurti forteller meg mens jeg er i Ladakh, er en skikkelig ekkel pille å svelge: Jeg lever det syntetiske livet. Mitt fotograf-liv handler ikke om å stille umiddelbare behov, å søke balanse. Det handler om deadlines, om søken etter anerkjennelse og nettverksbygging. Mens alt arbeid i Ladakh-området er en intuitiv prosess.

Når en bonde i Ladakh åpner kornbanken sin om våren, er kuene alt ute på marken. De rauter fornøyd i den kjølige vårsolen. Sånn starter en hel sesongs arbeid for å skaffe mat til vinteren. Bonden pløyer furer i jorda, skuffer kornene ut av lageret og putter dem ned i den kalde, grå jorda. Omtrent på samme tid vasser jeg gjennom våt snø i Oslos gater, på vei til et pitch med et reklamebyrå. Kanskje skal jeg ta et bilde for et byrå, som skal selge bildet videre til noen som skal selge en såpe til noen som trenger å vaske seg. Jeg kjenner ikke hun som skal vaske seg med den såpen, jeg vil aldri møte henne, jeg vil aldri få noen følelse av hvordan livet hennes er bedre når hun kommer ut av dusjen, eller om akkurat den såpen hun brukte gjorde hennes dag bedre (og hvis jeg skulle møte henne, ville hun neppe føle at hun skyldte han som tok bildet til reklamekampanjen for såpestykket en stor takk.) Reklamebildet har ingen umiddelbar nytteverdi. Det eneste jeg sitter igjen med når jeg er ferdig, er pixler og penger.

Når bonden har sådd, jobber han med irrigasjon. Det er varmere i luften om sommeren, så å legge rørsystemene inn mot terassejordene er tungt arbeid, trestammerørene som tilbrakte vinteren i kjelleren er sprøere enn i fjor, og de rørene som lå ute er hullete. Mens han spikker nye rør og graver dem ned i bekkefaret, svetter han på ryggen. Jeg svetter ikke, for jeg sitter foran PCen på kontoret mitt og skriver lettbente ordspill og halvtygd filosofi.
Når han høster inn kornet, når dagene blir kortere og mørkere, er hele familien til bonden i arbeid. Frosten kommer fort i Ladakh når sommeren er slutt. Store og små er med i arbeidet. De gjør jobben sammen. Og jeg? Det er mer enn litt sannsynlig at jeg fortsatt sitter alene på kontoret, titter ut på den tidlige skumringen, og ønsker at jeg var et annet sted hvor det kanskje er litt varmere.

Og kanskje er det derfor de tåler å jobbe så mye i Ladakh, tenker jeg. De føler seg hjemme, de føler at de hører til. De har ikke et mål hinsides det umiddelbare. Kanskje blir motgang lettere å tåle da, for de vanskelige tidene er det naturen som byr på, den samme naturen som velsigner familien med alt det de trenger for å leve. Jeg bestemmer meg for å smile enda bredere til vertsfamilien når jeg våkner neste morgen.

Alf Berg

Hun sitter og kaster i segen omelett (og selvsagt harsk smør-te) før hun må storme ut på landsbyvisitt. For selv om det er en uke siden bryllupet, pågår signingsferden fortsatt. I et par ukers tid skal "alle" besøkes av henne og ektemannen – onkler og tanter, besteforeldre og oldeforeldre, og alle deres fettere og kusiners familier, og deres fettere og kusiner – de skal alle velsigne det nye brudeparet.

Bryllup som svir

Når jeg våkner er batteriet i diodelykten selvfølgelig flatt, jeg banner stille med dårlig ånde. Mens jeg gnir søvnen ut av øynene, stikker jeg hodet ned i det iskalde vaskevannsfatet som står ved siden av madrassen. Jeg tar på meg de samme, gråflekkede klærne som dagen før (det virker som det er skikken her) og rusler inn til frokost. Der er det kaos. Datteren i familien, Rigzin, giftet seg forrige torsdag. Hun er fortsatt ikledd bryllupskostymet sitt, en nydelig grå kjole med mikroskopiske sting. Tunge søljer henger rundt halsen hennes. Rundt livet et tykt belte med utskårne ornamenter som gir henne et utpreget tibetansk uttrykk. Men stakkars Rigzin er helt ute av seg.

Hun sitter og kaster i segen omelett (og selvsagt harsk smør-te) før hun må storme ut på landsbyvisitt. For selv om det er en uke siden bryllupet, pågår signingsferden fortsatt. I et par ukers tid skal "alle" besøkes av henne og ektemannen – onkler og tanter, besteforeldre og oldeforeldre, og alle deres fettere og kusiners familier, og deres fettere og kusiner – de skal alle velsigne det nye brudeparet. Egentlig hele landsbyen. I de små stuene drikker de te og spiser kaker, og så klemmes det og det overbringes gaver og lykkeønskninger. Det er ikke tilfeldig at Rigzin og mannen hennes gifter seg rett etter at innhøstingen er slutt, når årstidene gir en naturlig pustepause. Signingen tar tid, for det tar seg ikke ut å avspise onkel Lobsang og kona med et ti minutters besøk. Dette handler om eldgamle tradisjoner, om respekt og omtanke. Og selv om meningen var god da disse tingene begynte, blir sånne tradisjoner fort til et ork noen hundre år senere.
– Det var nok viktigere før, da folk ikke hadde så mye kontakt mellom bosetningene, forklarer Rigzin. – Nå snakker jo folk sammen på mobiltelefon. Jeg er så sliten, klynker hun.
Det siste tar det seg vel ikke ut å innrømme, jeg antar at utmattelsen er helt reell.
– Hvor lenge skal dere holde på med disse besøkene?
– Fem-seks dager til.
– Men det er vel hyggelig å se igjen alle sammen?
– Ja, men du vet, vi må gå til fots. Og med fine sko. Hun løfter på det grå skjørtet, hun har ikke på seg de vanlige fjellklatrerskoene som alle andre bruker, men et par tynne, trange lakksko.
– Vi har hatt gnagsår i dagevis, sier hun med et plaget uttrykk i ansiktet.

Jeg er en elendig motorsykkelfører, jeg har nok arr på kroppen til å bevise det. Men Rigzin er virkelig nesten på gråten. Jeg stabler brura og brudgommen på motorsykkelen og gir dem skyss et par kilometer oppover stien i ravineterrenget. Til slutt er vi framme hos en tremenning av brudgommens far. På bagasjebrettet til og fra er det ingen høytidsstemning. Det krangles om ett eller annet. Ikke noe alvorlig, bare sjarmerende nygift kjekling, de ler det vekk med jevne mellomrom. Men det er stress her, og de slås tydeligvis ikke i bakken av landskapet. Når jeg har parkert sykkelen utenfor det beskjedne huset, og de har småløpt inn til den fjerne slektningen, blir jeg stående og se meg rundt mens jeg drikker noen slurker vann med metallsmak som jeg har fått av Rigzins mor. Og jeg spør meg selv: Hvor lang tid tar det før man blir vant til disse omgivelsene? Før man ikke ser det storslåtte lenger? Mens de er inne, sitter jeg i egne tanker og ser på ravinene rundt meg. Det sparsommelige gresset på kollene har blitt gult og tynt nå når høsten er her, det er gjennomsiktig, på avstand ser de runde kollene i fjellsiden ut som de er kledd i fløyel. I den tidlige morgensolen er lyset mykt, det er så vakkert at jeg tar meg selv i å slutte å puste igjen (dette skjer virkelig i Ladakhlandskapet tar pusten fra deg), og jeg merker det ikke før jeg tar meg selv i å hyperventilere inn den tynne luften.

Kanskje må man komme fra utsiden for å bli bergtatt, sånn er det vel over alt. Og kanskje har det alltid vært sånn at dalene gjennom Himalayas silkeruter har vært områder som har avfødd legender. Det er så mange som har ridd gjennom her, og mange har blitt imponert.

Alf Berg

Og sånn er det: Når natten faller på i Ladakh, er stjernene klarere enn noe annet sted jeg har vært. Når solen står opp om morgenen, ser jeg ikke fjellene, bare de enorme slettene, så langt disen lar blikket nå. På formiddagen stiger fjellene fram. Rett før solen går ned, faller skyggene flere kilometer langs fjellveggene – lenger enn man er vant til å ha utsikt i det hele tatt.

Kongens gullmaur

Blant de tidligste historiske nedtegningene fra området, er Herodots sin to og et halvt tusen år gamle beretning om de forskjellige indiske folkeslagene. Områdene vest for Kashmir inspirerte til antropologisk mytologi. Herodot beskriver dardene, en etnisitet som fortsatt finnes i Ladakh:
"En annen type indere bor øst for området Kaspatyros og landet Paktyika (Afghanistan, det greske ordet er beslektet med det moderne Pashtu), lenger nord, og borte fra resten av inderne. Deres levemåte er omtrent den samme som baktrierne. Disse er de mest krigerske av alle inderne, og det er disse menneskene som henter gull, for i dette området er det en tørr ørken. I denne ørkenen er det en type maur som er mindre enn hunder, men større enn rever. Dette vet vi, for noen av disse maurene har blitt fanget og er nå i den persiske kongens eierskap. Disse maurene lager kanaler i jorden, og når de gjør dette kaster de støv opp over jorden, akkurat som våre maur. På samme måte ser de også ut som våre maur. Denne sanden som graves opp inneholder gull, og på grunn av dette gullet sendes inderne ut i ørkenen.

(…) etter å ha pakket kamelene sine slik, rir inderne inn for å hente gullet, og de passer på å hente det når solen står høyest på himmelen, for på den tiden gjemmer maurene seg i jorden. Når inderne ankommer stedet med sine lærvesker, fyller de veskene med sand og rir bort så fort som mulig. For maurene, ettersom perserne forteller, har funnet ut hva som skjer gjennom sin luktesans, og de setter straks etter dem, og de (maurene) er ubegripelig raske. Hvis inderne ikke får et stort forsprang før maurene får samlet seg, vil ingen kunne forlate stedet, og alle vil være fortapt."

De hadde livlig fantasi, grekerne. Men Herodot (eller de andre greske historikerne som skrev om den samme myten) var neppe spesielt dumme eller naïve.
– Alle som kommer hit blir inspirert av storhet, sier Ronnie, en australsk gammal-hippie med hodeskjerf og uflidd skjegg. Jeg treffer han på en café i Leh. – Jeg tror ikke det er mulig å reise gjennom her uten å bli slått av de største tankene livet har å by på. Alt er så sinnssykt digert, sier han – "Insanely Huge" – det er ganske store ord på engelsk.

Og sånn er det: Når natten faller på i Ladakh, er stjernene klarere enn noe annet sted jeg har vært. Når solen står opp om morgenen, ser jeg ikke fjellene, bare de enorme slettene, så langt disen lar blikket nå. På formiddagen stiger fjellene fram. Rett før solen går ned, faller skyggene flere kilometer langs fjellveggene – lenger enn man er vant til å ha utsikt i det hele tatt.
Det er vanskelig å beskrive en følelse, men når du går gjennom Ladakh-dalen, med Indus-elven på venstre side og verdens største fjellkjede på høyre, med kald vind i håret og varm sol i panna, så føler du deg som en bitteliten del av noe enormt stort og viktig. Kanskje er det derfor den tibetanske tantriske kulten utviklet seg akkurat på det tibetanske platået.

Alf Berg

Den tusen år gamle praksisen er effektiv, sier de som driver med det. Men i løpet av tusen år med nedarvede tradisjoner, ble den tibetanske buddhismen rikere på relikvier, ikoner, symbolikk og ritualer enn noen annen form for buddhisme.

Tomrom i hodet

Den amerikanske religionsfilosofen Ken Wilber har beskrevet tibetansk buddhisme som "verdenshistoriens mest interessante tankeeksperiment." Tibetansk buddhisme er nemlig like mye en tradisjon som det er en religion. Buddhismen er ikke ett menneskes tankeeksperiment, men mange tusen menneskers serietanker.
Det begynte med Buddha Gautama, han som var den indiske prinsen Siddharta. Han kunne ikke en gang med alle sine elskerinner, rikdom og luksus skjønne hva vitsen var med å leve. Uansett hvor moro det var, han skulle likevel eldes, visne og dø. Buddha satte seg ned, lukket igjen øynene og prøvde å finne ut hvem han innerst inne var, hva det betydde å være menneske. Og det virket! Etter omtrent et tiår fant han seg sjæl.

Ett tusen tre hundre år senere: En fyr som heter Tilopa leser om tankene som Buddhas disipler skrev ned. Han gjør det samme som Buddha, han prøver å finne ut hva vitsen er. Og han følger Buddhas oppskrift for å finne fram. Tilopa tenker, "Hvorfor ikke? Det som funket for Buddha funker kanskje for meg også, selv om det har gått tusen år?" Tilopa har også en elev, han heter Naropa. Når Tilopa har blitt gammel, forteller han Naropa hva han har funnet ut gjennom et langt livs meditasjon. Naropa skriver seg det bak øret. Naropa er en vandrer, og på et tidspunkt begynner han å gå mot Tibet. Når han kommer til Ladakh, oversetter han Buddhas lære til tibetansk.

Og så begynner tradisjonen: Naropa har nemlig også en elev, han heter Milarepa. "Dette er det jeg har funnet ut om essensen i det å være til, prøv disse teknikkene her,, så kanskje du finner ut hva essensen i det å være til er for noe" sier Naropa til Milarepa. Sånn starter kagyu-skolen i tibetansk buddhisme. Milarepa lærer opp Gampopa, som lærer opp Phagmodrupa, som lærer opp Jigten Sumgon, og så videre og så videre…
Over tusen år senere er det med andre ord ganske mye kunnskap som har blitt formidlet fra mann til mann, fra munk til munk og fra hode til hode. Fokuset er hele tiden å se innover, å finne ut hvadet vi kaller "jeg" egentlig er og hvordan det egoet er beslektet med verden for øvrig.

Den tusen år gamle praksisen er effektiv, sier de som driver med det. Men i løpet av tusen år med nedarvede tradisjoner, ble den tibetanske buddhismen rikere på relikvier, ikoner, symbolikk og ritualer enn noen annen form for buddhisme. Når du står der i et lite dukhang, inne i et unnselig kloster langt opp i fjellene, og ser inn i ansiktet til Padmasambhava, den absolutte inkarnasjonen på kjærlig omtanke og medfølelse (kort sagt Tibets Jesus), så skulle du tro at du så inn i ansiktet til et menneske preget av ro. Padmasambhava er jo en bodhisattva, en av dem som har sett Nirvana, at alt henger sammen og er perfekt, men likevel tar gjenfødelser for å hjelpe andre som lever her å skjønne tegninga.

Men ansiktet til Padmasambhava er ikke preget av lykke og balanse i det hele tatt. I stedet kan det hende at du ser rett inn i et par sprutrøde, illsinte øyne med flekkende huggtenner under. Padmasambhava ser ut som en varulv i brunst. Ett eller annet sted i løpet av det siste millenniet mediterte en munk over Padmasambhava, og så dukket dette bildet opp, og det var en ganske god illustrasjon på menneskesinnets kompleksitet, og balansen mellom ulike polariteter. Alt er komplekst i den tantriske kulten. I en filosofi hvor det vi kaller "virkelighet" dypest sett bare ses på som et speilbilde eller en drøm, har de fleste andre ting også skjulte bunner. Til og med bodhisattvaer, de representerer sinnstilstander, og kan representere det ondes eksistens, for det gode og det onde henger uatskillelig sammen. Kanskje blir det sånn i institusjonaliserte religioner over tid. Kanskje er ikke godhet nok. Kanskje trenger vi motsetningene. Kanskje må Padmasambhava ha huggtenner, så vi skal skjønne hvor skjør roen er. Kanskje må Jesus være spikret fast på et kors for at vi skal forstå hva overgivelse er.

Alf Berg

Vi snakker mye om "image" i vesten. Konserner, bedrifter og mennesker som trenger nye image. Hvis det knirker litt i hengslene til organisasjonen, hvis likviditeten ikke er som den bør, så bare redefinerer vi hva vi står for og hvem vi er, og verden rundt oss ser oss plutselig i et nytt lys.

Vitsen

Vi snakker mye om "image" i vesten. Konserner, bedrifter og mennesker som trenger nye image. Hvis det knirker litt i hengslene til organisasjonen, hvis likviditeten ikke er som den bør, så bare redefinerer vi hva vi står for og hvem vi er, og verden rundt oss ser oss plutselig i et nytt lys. Og hvorfor ikke – det virker jo. Verden faller for en ny logo, nye kontorer, en ny dress, et fast håndtrykk. Men det at det er så enkelt, er kanskje en påminnelse om at ting som personlighet og identitet ikke er foranderlige? Ett menneske har sjelden samme bilde av seg selv som dets omstendigheter. Så hva definerer et ego, spør buddhistene i Ladakh. Din egen, flyktige definisjon? Din brors? Naboens? Samfunnets?
Det er morsomt å leke med tanker om ego, jeg skjønner buddhistene godt. Konchok Gyaltso er lærer i Lamayuru-klosteret. Vi drikker grusom smør-te (ærlig talt – reis til Ladakh om ikke for annet enn å smake på den teen, hvis du klarer å forstå dens eksistensgrunnlag, så er du kanskje en boddhisattva selv) mens han forsøker å forklare meg hvor merkelig ego-forestillingen er:

– Min og din personlighet er en ansamling av hendelser, sanseinntrykk, som vi legger oss opp i hjernen vår. Summen av de hendelsene bestemmer hvordan vi reagerer på ting, hvordan vi oppfører oss. De bestemmer hvordan vi velger å leve, rett og slett. Et eksempel: Har du vært utsatt for en togulykke, tar du kanskje helst ikke tog. Har du blitt skoldet av kokende olje, holder du deg kanskje unna kjøkkenet en stund. Hvis de siste tre forholdene dine har vært en skandale, er du kanskje litt redd for damer. Men du vet, alle disse minnene er ikke noe annet enn det – minner. Skygger fra en fortid som ikke lenger finnes.
– Tenk på dette, sier Gyaltso: – Kanskje du en gang så et tre i skogen som du la merke til. Og fortsatt husker du det treet. Men tanken på treet gjør ikke treet virkelig. Kanskje har treet råtnet opp nå, kanskje er det sagd ned. Kanskje har det brent opp.

Sånn er det med oss mennesker også, forklarer munken. Vi identifiserer oss med en hel masse luftspeilinger fra en fortid som ikke eksisterer lenger. Og derfor er det meningsløst å klenge seg fast i et ego, en forestilling av "jeg." For det er likevel bare er et resultat av ting som skjedde for lenge siden, en tid da verden så forskjellig ut.
Gyaltsos punchline er derfor det mest sentrale i buddhismen: Det eneste som virkelig finnes, er dette øyeblikket: "nå." Nuet, og dets iboende potensiale. Jeg prøver å forstå: Det finnes ikke noe "jeg," for "jeg" er bare en konsekvens av en serie hendelser som er borte for lengst. Spørsmålet blir: Hvis "jeg" ikke finnes, hva finnes egentlig? Og hva er vi mennesker egentlig for noe rart da? Vel, vi kan lukke igjen øynene, sier buddhistene, og se litt nærmere på hva som skjer inne i oss, akkurat nå. Steng ute minnene, steng ute planene, steng ute reality-showene, regningene, telefonen du ikke rakk å ta, alle de konseptuelle tankene. Bare vær tilstede, og se hva som foregår der inne. Tanker, følelser, eller ingenting i det hele tatt.

Alf Berg

Mange samtaler i Ladakh ender opp sånn. Jeg spør folk: "Hvordan, hva, hvorfor?" Jeg har lært det hjemme i Norge, det er sånn vi tenker og resonnerer. Og så svarer folk med et smil mens de trekker likegyldig på skuldrene og de sier: "Det som skjer, det skjer. Vi får se."

Bra nok

Min nye helt Krishnamurti fortalte en gang en historie i innledningen til et foredrag han holdt i California:
Djevelen og en venn av ham gikk en gang en tur nedover en landevei, da de fikk øye på en mann et stykke lenger nede langs veien. Mannen bøyde seg ned og plukket opp noe fra bakken.
– Hva er det han har funnet for noe der, spurte kameraten til djevelen.
– Han fant en liten sannhet, svarte djevelen.
– Oj. Det må vel være dårlige nyheter for deg det, da?
– Ånei, ikke i det hele tatt. Jeg må bare få ham til å organisere sannheten, svarte djevelen.

Mens jeg er i Ladakh tenker jeg mye på den historien: Jeg tenker på ladakhernes umiddelbarhet. Deres manglende behov for (og la oss ikke romantisere alt for mye her – kanskje også evne til) å strukturere og organisere alt mellom himmel og jord. De tenker ikke alt for mye på årsak og konsekvens, de bare gjør ting fordi det er sånt de alltid gjør. Rett og slett: de lever i nuet. En av de siste dagene på motorsykkelen får jeg et praktfullt eksempel. Jeg kjører innover i Wanla-dalen nedenfor Lamayuru-klosteret, hvor Gyaltso bor. Det går mot vinter. Selv om solen gjør smeltevannet i Wanla-elven varmt, kan jeg se at det i løpet av natten har falt snø på fjelltoppene øst for dalen. Femten kilometer inne i dalen finner jeg landsbyen Fanjila. Jeg stopper for å handle ullsokker, for det moderne Ladakh har kommet hit også, en lokal kvinnegruppe strikker vinterklær som er til salgs.

En kvinne står inne i det lille teltet hvor produktene selges. Når hun ikke har kunder går hun ut på baksiden av teltet ved veien. Der siler hun nyhøstede korn gjennom en tre-sil til neste kunde kommer innom. Jeg går inn under duken, hun legger fra seg silen og blir butikksjef igjen.
Jeg snakker stotrende:
– Ferdig med innhøstingen?
– Ja, i forrige uke.
– Avlingen bra?
– Ja. Akkurat passe.
Hun ler.
– Og nå kommer vinteren?
– Ja.
– Brrr! Da blir det kaldt! sier jeg, jeg forsøker å holde samtalen i gang.
– Tja. Blir det kaldt så blir det kaldt, svarer hun.

Mange samtaler i Ladakh ender opp sånn. Jeg spør folk: "Hvordan, hva, hvorfor?" Jeg har lært det hjemme i Norge, det er sånn vi tenker og resonnerer. Og så svarer folk med et smil mens de trekker likegyldig på skuldrene og de sier: "Det som skjer, det skjer. Vi får se."
Jeg vil si noe til henne om hvor fint jeg synes det er. Men språk-egenskapene strekker jo ikke til. Og så tenker jeg at kanskje for en gangs skyld, skal jeg ikke analysere dette her i hjel heller.
Jeg klarer å holde kjeft. Jeg kjøper noen raggsokker, et par vanter, en kopp te med melk i, og en lue til nevøen min. Så setter jeg meg ned på en skammel og drikker teen mens jeg ser på elven. Jeg prøver å ikke tenke.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!