Nydelig, velproporsjonert. Og velkjent, tenkte jeg uten å kunne si hvor jeg hadde sett henne før.
Han hadde rett, det var en båt med usedvanlige linjer. Den store cruisebåten ség inn på havnen i Funchal. «Saga Rose», hmm.
Da kjente jeg henne igjen. «Sagafjord», kamuflert i annen farge, inkognito med annet navn. Likevel, umiskjennelige «Sagafjord», Den norske Amerikalinjes flaggskip. Jeg vokste litt der jeg satt.
Funchal, den største byen på Madeira. Jeg elsker strandpromenader, særlig de som ligger mot en havn. Der skjer det alltid noe. Cruiselinere som kommer og går, ferger, seilbåter, fiskebåter – aktivitet. Det som gjør den store forskjellen mellom et likegyldig turistmål og en levende by. Spasere fram og tilbake. Se, der går båten over til naboøya Porto Santo. Se, der datt det en brettseiler i vannet. Og for en flott katamaran som heiser seilene.
Funchal, livsnerven på Madeira. En gammel by, en moderne by. Supert supermarked, gammel fiskehall. Ny taubane opp til botaniske hage, en gammel fiskebåt på vei inn med nattens fangst. Byen har sin egen kraft, turistene kommer i tillegg. Det føles godt – at det ikke er omvendt.
Den Store Blomstringstiden er over, men det er alltid blomstring på Madeira. Jeg går innover høydedraget. Åpen pinjeskog, og massevis av blomster jeg ikke vet navnet på, den ene vakrere enn den andre. Fotomotiver på rekke og rad. Fargeprakt, skjønnhet.
Rusler oppi gatene bak Avenida Arriaga. Det er tid for lunsj. Jeg er ikke så spennende i matveien, kommer jeg til et nytt sted, finner jeg meg en restaurant jeg liker og er trofast mot den. Slik blir det ofte når man reiser alene, man ønsker seg et sted hvor noen sier et gjenkjennende «hei» når man kommer.
Restaurante Passaporte er et slikt sted. – Hei, sier Noberto. Han smiler. – Hei, sier jeg til Noberto. Og så sier jeg hei til alle de andre gjestene etter hvert som de kommer. For de kommer, slik stamgjester gjør, dag etter dag.
– Fin espada i dag, sier Noberto.
– Greit, sier jeg.
Jeg ser aldri på noe spisekart, jeg lar han bestemme. Vi synes det er greiest slik begge to.
God mat, god vin – en kaffe. Så rusler jeg ut, går over i bokhandelen på den andre siden av gaten. Mest bøker på portugisisk, så det er lite litteratur jeg forstår. Jeg går dit mest for atmosfærens skyld, for dette er en av de aller siste av sitt slag. Den har allerede gått ut på dato, men eieren eier også huset og er ikke prisgitt noen huseier som vil tjene mer på å leie ut til en klesbutikk, så han holder på.
Jeg sniffer, sniffer lukten av god litteratur på et språk jeg ikke skjønner. Sitter der, en ung bokhandlerassistent kommer med en kopp kaffe til meg. Hun vil så gjerne praktisere engelsken sin. Så der sitter vi og praktiserer. Små opplevelser som blir store.
Det er strålende vær, det er ofte strålende vær på Madeira. Jeg får den uroen jeg ofte får når det er pent vær. Mange nordmenn får ofte dårlig samvittighet når det er pent vær og de ikke er på tur. Jeg er en av dem, så jeg tar taubanen opp i høyden. Fin utsikt over byen, det er klart og fint. En gjeng med syklister, mountainbikere, unge folk, kommer kjørende mot meg i full fart. Bremser ned, som for ikke å skremme meg. Og det slår meg: så høflige de er. Det har forresten slått meg før på Madeira. Vennlighet, dannelse, behagelig. Litt gammeldags, på en måte. Jeg liker det.
Den Store Blomstringstiden er over, men det er alltid blomstring på Madeira. Jeg går innover høydedraget. Åpen pinjeskog, og massevis av blomster jeg ikke vet navnet på, den ene vakrere enn den andre. Fotomotiver på rekke og rad. Fargeprakt, skjønnhet. Kommer til en liten kafé. Der treffer jeg en svenske, en mikro-makro-mann, med riktig fotostyr til å forevige selv de minste støvbærere. Han kan navnet på alle blomstene, både de portugisiske og de latinske navnene. Det er to botaniske hager her oppe, Jardin TropicalMonte Palace og Jardin Imperador. Vakkert, og der kommer ordene igjen: vakkertog behagelig. Svensken skal ikke andre steder.
Hele tiden fotturister. Madeira er øya for den aktive ferie. Alle snakker mye om turer langs lavadaene. Noen er krevende, som Levada do Risco i nordvest, andre er lettere, som Vale do Paraiso fra Monte, like ved Funchal.
Men landskapet på Madeira kan også være krevende. Bratt opp og rett ned. Antall kilometer teller lite, tiden desto mer. Veiene er gode, men ofte smale og de krever ferdigheter. For meg er ikke det så nøye, for jeg skal ikke kjøre selv, jeg tar buss.
Bussen er en av Madeiras goder. Den går ikke alltid, men den går overalt. Og der sitter jeg i bussen og ser syklister som har tatt utfordringen. Et slit i de bratte bakkene, hysterisk morsomt når man kan trille nedover – langt. Jeg er glad det ikke er meg, men likevel misunner jeg dem.
Av og på, fotturister. Hele tiden fotturister. Madeira er øya for den aktive ferie. Alle snakker mye om turer langs lavadaene. Noen er krevende, som Levada do Risco i nordvest, andre er lettere, som Vale do Paraiso fra Monte, like ved Funchal.
Jeg går ikke langs noen levada, men drar opp til Encumeada-passet, omtrent midt på øya. Utsiktspunkt, og utgangpunkt for gode fotturer i norsk stil, men likevel eksotisk.
Generasjonsmøte. Pussig: Et ungt par fra Møre, et eldre par fra Bodø. Vi bare møtes der på stien. Interesse for naturen er fellesnevneren. De er gjengangere i Madeiras fjellverden.
– Liten øy, tenkte jeg. Den skal jeg gjøre unna fort. Men nei, korte avstander, men stadig noen nytt. Blir ikke lei. Buss helt i øst, til Ponta de Sao Lourença. Goldt, men flott for fotturer. Buss vestover, til den lille fiskelandsbyen Paúl do Mar. Buss nordover, til Sao Vicente. Dramatisk natur, grotter, intime landsbyer. Oppdagende turer.
Så tradisjonsrike Reid's Palace. Nypussede sko, jakke er påbudt. Klassisk afternoon tea på verandaen. Fingermat og scones, valg mellom mange tesorter. Dempet musikk, utsyn over havet. The Times og Daily Telegraph. The Mirror? Slettes ikke.
Skikkelig jåleri. Jeg elsker det.
