Menu Meny

Tanzania: Mafiaøyene - gammeldags turisme på glemte øyer

Det lille Cessna-flyet gjorde et par dovne sprang da det traff landingsstripen. Så takset det bort til en liten bygning. Enkle forhold, men en følelse av noe spesielt og eksklusivt.

Gammeldags turisme. En Land-Rover bringer meg videre til hotellet. En egen liten bungalow, vaiende palmer, lange sandstrender og et blinkende indisk hav. Jeg vil så gjerne bruke p-ordet, det som så enkelt beskriver tilstanden når alt strekker seg opp mot det perfekte, men som så lett blir en floskel, så jeg dropper det. Istedenfor: Herlig salt og blågrønt vann, ikke for varmt, men deilig forfriskende.
Mafia-øyene i Tanzania. 16 mil sør for Zanzibar, 2 mil fra det afrikanske fastlandet. Et ganske ukjent feriemål. Ikke så rart, for flyplassen passer best for småfly, det finnes ikke en asfaltstripe på øyene, og noen god fergeforbindelse som passer for turister, er det heller ikke, men det er nettopp denne unike «Out of Africa»-stemningen som gjør at du senker skuldrene her.
– Og hvor skal jeg levere nøkkelen, spør jeg, der jeg står i hotellets lille kontor. De skjønner ikke helt spørsmålet, for her pleier man ikke låse døren.
En liten drink før maten. Ingen tv, ingen musikk, bare stillhet og et mørke som aldri blir helt mørkt, for høyt der oppe finnes stjernene.

Neste morgen er det lavvann. Ikke den beste tiden å svømme på får jeg høre, men det blågrønne vannet blir for fristende. Det er ikke så langt ut til den lille øya der ute, øya med noen mangrovetrær. Kort nok til at det passer en dårlig svømmer som meg. Jeg har lånt svømmemaske og ser fisk i mange størrelser og farger. Føler en jublende frihet. Det går greit ut dit, litt tregere tilbake, men det er ikke så dypt, så av og til kan jeg jukse, stå på bunnen og hvile litt.
Tilbake til hotellet deler jeg min erfaring med gartneren.
– Så du noen krokodiller på øya? spurte han. Jeg ble kald der jeg sto i den steikende sola.
– Krokodiller? Og jeg tenkte: Det var godt ikke de meg.
– Nei, forresten, det er ikke sesong for det nå.
Og så fortalte han at det hendte, når det var stor vannføring i elven Rufiji på fastlandet, to mil borte, at en enslig krokodille eller to forvillet seg ut til spesielle steder på Mafia-øyene. Der ble de drept så fort de ble funnet.
En spøk? Jeg tror ikke det, for ved en innsjø på hovedøya lever det en liten stamme med flodhester. Og hvordan skulle de ha kommet hit, om ikke samme vei som krokodillene?
– Men blir alle funnet? lurte jeg på.

Ny kveld, ny drink under stjernene. Månen var også på plass og viste konturene av båter under seil. Ingen motordur. Dyrket behaget ved å være satt tilbake i tid.

Hoho Robinson, hvor er du?
Hoho Robinson, hvor er du?
Båtbyggerne.
Båtbyggerne.
Kinesisk symaskin, hus bygget av Norad.
Kinesisk symaskin, hus bygget av Norad.
Seilmakerne.
Seilmakerne.

Det går en strøm av bærere med fisk i kurver på hodet fra båtene og inn til fiskeoppkjøperne. Små fisk i store kurver. Stor fisk, som tunfisk, får spesialbehandling og blir lagt på kjerrer med store gummihjul. Inne på stranden blir mye av småfisken lagt på store presenninger for å tørke. Så blir den pakket for salg på markeder inne på fastlandet.

Jeg tilpasser meg lett øyas rytme. Tidlig oppe. Svak nevrose fra barndommen.
– Det du ikke får gjort om morgenen, får du aldri gjort, pleide faren min å si.
Praksisen var ikke alltid like populær da jeg var gutt, men nå har jeg sans for det.

Solen har nettopp stått opp. Vandring langs stranden som var bred og fin på denne tiden. Behagelig temperatur og en lett sval bris. Ruslet mot det største tettstedet, Kilindoni. Masse mennesker på stranden, de syntes som små bevegelige prikker i det fjerne. Da jeg kommer nærmere, skjønner jeg hvorfor: fiskebåtene som har kommet inn og som blir losset for nattens fangst. Her er det ingen havn, man seiler båtene inn mot stranden. Noen blir liggende på land, de større ankrer opp på vadenivå. Det går en strøm av bærere med fisk i kurver på hodet fra båtene og inn til fiskeoppkjøperne. Små fisk i store kurver. Stor fisk, som tunfisk, får spesialbehandling og blir lagt på kjerrer med store gummihjul. Inne på stranden blir mye av småfisken lagt på store presenninger for å tørke. Så blir den pakket for salg på markeder inne på fastlandet. Hektisk aktivitet, et yrende folkeliv. Jeg merker en viss vaktsomhet og holder meg litt i bakgrunnen. Kameraet henger slapt ned på min venstre side, jeg bruker det ikke. Det føles ikke naturlig.
Jeg gjentar besøket de neste dagene. De har sett meg før, nå smiler de og lar meg komme nærmere. Jeg vader ut til båtene, bruker mitt lille kompaktkamera og får ingen negative reaksjoner på det. Tar noen bilder, men bilder blir ikke noe poeng for meg, så jeg sitter mest på stranden bare for å observere.
Besøker landsbysmeden. Han smir spiker som brukes av båtbyggerne. Her er uttrykket «håndsmidd» ikke noe eksklusivt, men rett og slett slik man lager spiker. Enkel, effektiv blåsebelg, separat betjent, sørger for nødvendig luft slik at temperaturen blir høy nok. Sitter der i timevis, blir aldri lei av å se på smeden. Om jeg kan få komme i morgen også? Men nei, da skal han i skogen for å brenne trekull.

Øya Chloe, noen minutters båttur fra hovedøya. Vannet er klart som krystall, og jeg må ta på det, dyppe beina i det, bade i det. På øya holder en gjeng på med å restaurere den gamle tyske tollstasjonen. Den sto til nedfalls, men kan bli en fremtidig turistattraksjon. Øyene tilhørte den tyske kolonien Tanganyika fra 1890 til 1915. Den gangen var Chole et viktig og lukrativt sted for inndriving av skatt og toll.
Hotellrom i store baobab-trær. Viktige trær i deler av Afrika, ikke minst fordi et eneste tre kan inneholde så mye som 120 000 liter med vann. Flott utsikt over grønne trekroner og blått hav, men det er høyt opp og upraktisk når man skal på do. Dyrt er det også å bo her, for slik må det bli når det er få hytter og turisters behov for service skal oppfylles. Økoluksus på tretoppnivå.

Mafia har ingen skikkelig havn - kun strand. Det gir en ekstra utfordring.
Mafia har ingen skikkelig havn - kun strand. Det gir en ekstra utfordring.
Nysgjerrige smårollinger - der som her.
Nysgjerrige smårollinger - der som her.

En mann som kommer ruslende med en klase bananer, en hund, en katt og to høner – øyas dagligliv. Enkelt og også godt fordi folk på Mafia-øyene ikke sulter så lenge det er fisk i havet og ferskvann nok til å dyrke mat. Mangotrær, bananpalmer er spredt over hele øya.

Øya byr ikke på de store attraksjonene, og det er nettopp det som er attraksjonen: lett slentring gjennom skogen, møte med barn på vei til skolen, seilmakere som syr nye seil til dhowene, båtbyggere som hogger til emner med snekkerbilene sine og som slår håndsmidde spiker inn i plankene. En mann som kommer ruslende med en klase bananer, en hund, en katt og to høner – øyas dagligliv. Enkelt og også godt fordi folk på Mafia-øyene ikke sulter så lenge det er fisk i havet og ferskvann nok til å dyrke mat. Mangotrær, bananpalmer er spredt over hele øya. Og der oppe, høyt i et tre? Det ser ut som store frukter, men det er flyvende hunder, kjempeflaggermus. Kan de spises, spør jeg. Svaret er ja, men det er ikke så mange som gjør det.

Og midt mellom trærne, et stykke Norge: Murhus bygget med støtte fra Norad, står det på et skilt utenfor. Noen fungerer godt og huser systue, skole med datasenter, barnehage og kvinnehus. Et stort hus fungerer ikke, men står ensomt og forlatt i skogen. Det skulle bli det nye markedet, men marked trenger folk, og folk er det ikke akkurat der.
– Hvorfor ble det bygget her? spør jeg.
– Du må spørre Norad, er det diplomatiske svaret.
Besøker maleren Kasimjj. Klare fine farger i bildene hans, jeg kjøper et par av dem med fisker som motiv. Han tar dem ut av rammene og ruller dem sammen, transportklare.

Dhowene seiles med ett stort latinerseil – lett og raskt i medvind, dårlig på kryss.
Dhowene seiles med ett stort latinerseil – lett og raskt i medvind, dårlig på kryss.

Språket er dagens bevis. Riktig nok er swahili et bantuspråk, med en stor prosent låneord fra arabisk og noe fra engelsk, tysk og portugisisk – men det er også mange låneord fra persisk, flere indiske språk, malayisk og tyrkisk, fra en tid som går to tusen år tilbake.

Ruiner fra tyskernes og arabernes tid her er synlige, men når steder fraflyttes, går det ikke så lange tiden før skogen tar tilbake det den før har gitt slipp på. Derfor er det slik at det vi først og fremst kjenner fra Mafia-øyenes historie, er arabernes, portugiserne, tyskernes og britenes tid her. Og jeg tar meg selv i det: Kolonitiden, som jo var en ren okkupasjon, blir den rene glamour, med kaki, tropehjelm og gin og tonic på terrassen. Og Hemingway og Karen Blixen. Men jeg har med meg en bok av professor Edvard Bull, og den åpner mine øyne og mitt hode for en historie lenger tilbake i tid.
Vinden var utgangspunktet. Sommermonsunen som førte båtene til India, Ceylon og Indonesia – ja sågar til Kina – og vintermonsunen som førte dem hjem igjen til Øst-Afrikas kyst. Ikke bare dem, selvfølgelig, men også folk fra landene i øst. Det var handel med elfenben, skilpaddeskall og palmeolje som drev dem, senere også gull.

Språket er dagens bevis. Riktig nok er swahili et bantuspråk, med en stor prosent låneord fra arabisk og noe fra engelsk, tysk og portugisisk – men det er også mange låneord fra persisk, flere indiske språk, malayisk og tyrkisk, fra en tid som går to tusen år tilbake. En tid da kysten mellom Somalia og Mosambik ble kartlagt og beskrevet i en los, en periplus, utgitt på gresk i Alexandria.
Nylige utgravinger på fastlandet viser at byene her, på 1300-tallet, var velordnede samfunn med den samme luksus som den gang var vanlig i europeiske byer.
Og Vasco de Gama, som har fått æren av å «oppdage» sjøveien til India i 1498, hadde en los fra Øst-Afrika til å vise seg veien! Portugiserne var imponert over hva de fikk se på Øst-Afrika-kysten:
– De er rike kjøpmenn og mye gull og sølv og ambra og moskus og perler. Folk går med klær av fin bomull og silke og har mange fine saker, og de er svarte menn.
Men hundre år senere forsvant byene, og restene ble «spist» opp av skog. Hva skjedde med menneskene?

Leier bil med sjåfør. Jeg kan haike også, men antall biler er begrenset på hovedøya og solen virker trettende når du står i veikanten og venter. Jeg kan også leie en terrengsykkel, og jeg ser noen som har gjort det. De ser slitne ut.
Ingen veikroer, ingen restauranter utenom de som er på hotellene. Dette er et Afrika slik Afrika var for tredve, førti år siden.
Drar til havna i Kilindoni. Skjønt havn, også her er det kun sandstrand. Det losses dagligvarer og mangrove. Fra jahazi, som er navnet på en stor dhow, og fra en mashua, en liten dhow. Mangroven brukes som reisverk i husene og hentes fra Rufiji-deltaet, for det er ikke tillatt å hogge mangrove på Mafia-øyene. Mangroven blir ikke så lang, så rommene i husene blir små. Den er ikke så tykk heller, mest som en norsk hesjestaur. I reisverket legges det så stein og leire. Taket får flettede palmeblader. Et vanlig hus koster seks tusen kroner, en betydelig pris, mens samme hus i betong vil komme på seksti tusen kroner – uoppnåelig for de fleste. Husene holder godt lå lenge taket blir vedlikeholdt. Begynner det å lekke, renner huset bort. Så enkelt, så katastrofalt.

Vennlighet, nysgjerrighet. Ingen løver, ingen elefanter. Bare nær turisme – nærturisme.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!