Menu Meny

Grønland: Vårløsning på Østkysten

Våren banker på døra, men fremdeles sugen på vinterens gleder? I april‒mai lokker Ammassalik-området, mens seinvinteren glir over i våren. Rikelig med snø og is, i kontinuerlig dagslys. Her venter turer med hundeslede, snøscooter eller ski. Og jakt og fiske, for på Øst-Grønland står fangstkulturen sterkt.

Snøen og isen dominerer Øst-Grønland nå i midten av april. Vi har fløyet inn til Kulusuk via Reykjavik. Den korte turen inn til ankomsthallen går på trepaller, over issørpe og smeltevann. I den islandske hovedstaden hersket våren. Med fuglesang, tjukke knopper og blomstrende krokus, og utepils i solveggene. For øyeblikket kunne Island og Grønland gjerne byttet navn.
Rotorene starter å spinne, og Bell-helikopteret løfter. Motorlyden minner om utallige filmer fra Vietnamkrigen. Men det sees ingen grønn jungel. Derimot snødekte øyer og fjelltopper, islagte bukter, og åpent vann med isfjell i Ammassalikfjorden. Den kjøligvakre turen mot Tasiilaq tar ti minutter.
Vi blir hentet på Heliport av verten vår, til et hus vi leier. I den fattige bydelen, forteller han. Det er mange slitte og dårlig stelte hus i rimelige materialer, men vårt er renovert og med alle fasiliteter. Utsikten viser det meste av Tasiilaq, den islagte bukten og fjellene rundt. Varmende vårsol lokker til stunder på terrassen. Byen ligger hundre kilometer sør for Polarsirkelen. Allerede nå, medio april, blir det aldri helt nattemørkt.
Det er helt klart et fangstsamfunn. Rundt oss er det tørkestativer for kjøtt, fisk og oppspente skinn. Sledehundene lever kontinuerlig utendørs, fastlåste med kjettinger. På fjordisen står fiskebåter, hundesleder og snøscootere, og hull er boret for isfisking.

Trond Emblemsvåg

Været er ikke det beste. Tunge skyer, sur vind og snøfiller. Som passasjerer sitter vi sammenkrøkte, og blir støle og frøsne. Når motbakkene blir for steile, får vi myket og tint oss opp til fots.

En hundesledetur må prøves. Kusken jobber energisk. Loser de elleve hundene på tildelte plasser, og greier opp i tauflokene. Dyrene har full tenning. Med en kommando fra kusken setter vi av gårde i et rykk. Det blir en keitete start. Vifteformen på trekkspannet trues av kollaps. Én hund har et godt øye til en på den andre siden, og trekker dit. En annen flyr etter en plastpose. Gamle konflikter blusser opp. Og etter tur sakker de akterut for å gjøre sitt fornødne. Det blir flere stopp der kusken ordner opp på kontant vis. Etter hvert kommer spannet inn i ordnede former.
Været er ikke det beste. Tunge skyer, sur vind og snøfiller. Som passasjerer sitter vi sammenkrøkte, og blir støle og frøsne. Når motbakkene blir for steile, får vi myket og tint oss opp til fots. Snøscootere, skigåere og andre hundespann kommer oss i møte. Pause- og snuplassen kalles Kaffebaren, et sted med tre hytter. Håpet om en varm pause innendørs knuses, og vi hutrer mens kusken skjenker varm te til seg selv. Vi må nøye oss med kjeks og tørrfisk. Tilbake i Tasiilaq tørker og tiner vi oss opp på supermarkedet.
Uværsdagene er ikke uten skjønnhet. Når lys himmel og snø nesten glir i ett, og skygger og konturer viskes ut. White-out conditions. Grafiske motiver skapes i kontrasten mot mørkt berg. Silhuetter av folk og hunder. Flaksende ravner rundt tørkestativer og slakterester.

Vårsola tiner fram Tasiilaq, på godt og vondt. Tombokser og annet skrot titter fram. Alt som så lett ble borte i vinterens snødyp.
Dagens vakre klarvær går over i natt. Temperaturen bråfaller. Snøslaps og smeltevann blir atter til is. Kaldt som tusan, men det betaler seg i uvanlig skjønnhet. Lufta er transparent. Fullmånen knivskarp og detaljert. Ved midnatt en rest av blått dagslys i horisonten. Til overmål flakker nordlyset over himmelen. Jeg holder meg ute med kamera, så lenge jeg hæler. Etterpå må frøsne føtter «tines opp» under dyna.

Tusen hester og 120 kubikk sparker fra. Vi er på snøscootertur med førere. Freser over skinnende snø, fra Tasiilaq og tvers over øya Ammassalik. På toppen vider utsynet seg ut, og vi ser oppbrutt is ut mot fjorden Sermilik. En samling små husprikker danner bygda Tiniteqilaaq, med hundre og femti sjeler.
Vi henger oss på scooterne så godt vi kan, fyker ned mot bygda, og over sjøisen. Etter helhvite dager i Tasiilaq gjør det godt å se åpent solglitrende vann, der båter tøffer ut og inn. Vi vandrer i «gatene» mellom meterhøye snøfonner, og opplever fangstbygda i halvannen time. På godværsdagen er stedet definitivt postcard pretty. Barna leker seg på snøscooterne våre, og blir begeistret for mitt reisefølges fyldige skjegg. Han begynner å bli vant til å kalles «julemand» nå.
Tusen meter stigning er barnemat for snøscooterne, der vi fyker opp på en av breene for nye makaløse utsyn. Så bærer det tilbake til Tasiilaq. På veien oppildner vi flere hundespann til ekstra dyst.

Trond Emblemsvåg

Pakhuset Kro i havnen er mest populært. Klubben ligger inne i Blomsterdalen, som ikke er så blomstrende på denne årstiden. Klubben lokker som et Soria Moria Slott, blant snøfonner og istapper. Det høres glam fra sledehunder. Inn dit kan vi velge den ulendte stien gjennom snøen, eller den lange brøytede omveien.

Det er to «vannhull» i Tasiilaq, der det er hyggelig å runde av dagen. Kulhetsfaktoren er herlig lav. Man henger i baren med vinterjakka på og kan herje dansegulvet i fjellstøvler. Lokale venner er lett å få. Smil og latter sitter løst, og det vanker omfavnelser fra begge kjønn. Iblant også tilbud om noe mer.
Pakhuset Kro i havnen er mest populært. Klubben ligger inne i Blomsterdalen, som ikke er så blomstrende på denne årstiden. Klubben lokker som et Soria Moria Slott, blant snøfonner og istapper. Det høres glam fra sledehunder. Inn dit kan vi velge den ulendte stien gjennom snøen, eller den lange brøytede omveien.
Et lykketreff sørger for dans på Klubben, samme dag som reisefølget fyller rundt år. Stemningen er høy. Noen medbrakte ballonger på bursdagen gjør stor lykke. Noen har festet i hardeste laget, og kollapset i søvn. Den danske eieren lar dem i fred.
‒ En del har bare ingen bremser på. Man sier til meg at gjestene ikke har lov å sove på utesteder, men det skider jeg i. Bedre at de er litt uthvilte når de skal hjem, enn at de sovner i en veikant i kulda. Siste vinteren har vi hatt ett dødsfall av det.
Etter en annen utekveld har uværet startet. I gryende dagslys driver snøfokk gjennom gatene og fra fjelltoppene i horisonten. Byens varsellykter blinker. Det er starten på en piteraq, den beryktede fallvinden fra innlandsisen. Foreløpig er det bare opptakten. Gjennom natta når piteraqen opp i storm styrke. Huset vårt knaker og drønner i de verste vindstøtene. Sengene rister av uværet. Natta blir urolig.
Helikopterreturen til Kulusuk blir utsatt en dag, og Heliporten dekker en overnatting på Hotel Angmagssalik. Neste morgen er det atter sol og stille, som om ingenting skulle ha hendt.

Nattlig prakt i Tasiilaq. Fullmåne, nordlys og en rest av dagslys ved midnatt.
Nattlig prakt i Tasiilaq. Fullmåne, nordlys og en rest av dagslys ved midnatt.
Perfekte sledeforhold nær Kulusuk.
Perfekte sledeforhold nær Kulusuk.
I april-mai våres det så smått i Tasiilaq
I april-mai våres det så smått i Tasiilaq
Langdryg gudstjeneste for små ører i Kulusuk.
Langdryg gudstjeneste for små ører i Kulusuk.

Trond Emblemsvåg

Kulusuk har tre hundre fastboende. Her leier vi et hus av fangstmannen Lars Bianco. Der klarer vi oss godt, men iblant besøker vi familien hans for samvær og måltider. Og for å stille abstinensene etter internett.

Kulusuk har tre hundre fastboende. Her leier vi et hus av fangstmannen Lars Bianco. Der klarer vi oss godt, men iblant besøker vi familien hans for samvær og måltider. Og for å stille abstinensene etter internett.
Lars gjør klar sine tretten sledehunder. Vi skyter fart og farer gjennom Kulusuk fra ende til annen. Forbipasserende skvetter til siden og vinker, og misunnelige hunder bjeffer og uler. Skranglende farer vi over en bakketopp, og er ute på sjøisen. Forholdene er perfekte. Strålende vær og fast sledeføre. Etter en stund har vi kommet over et fjellparti og ut til iskanten. Et godt sted for seljakt. Vi har ikke stort mer enn stoppet før et hode dupper i sjøen. Lars legger seg flat på isen, med rifla på et glidestativ. Det smeller skarpt, selhodet rykker til, og blir flytende. Han hekter kajakken av sleden, og glir uti. Straks er fangsten halt på land, og det hele fikk jeg foreviget på video!
I det stille varme vårværet raster vi, og må av med yttertøyet. Ved tilbakekomsten har vi fått omvendte pandaøyne, der solbrillene har dekket de solbrunede fjesene. Kona Marianne gjør rutinert opp selen, med kutteredskapet sakkeq. En bueformet kniv, tradisjonelt brukt av inuittkvinner. Middagsvalget gir seg selv. Lars smatter fornøyd på kjøttbeina, og suppekrafta har sterk og særegen smak.

De få bilene i Kulusuk gjør lite ut av seg. De fleste er nedsnødde, og fungerer kanskje ikke sommerstid heller. Man kan ergre seg over manglende strøing og brøyting på bygdeveiene, mellom meterhøye snøfonner. Men naturlig er det jo, for det meste av året farer snøscootere og hundesleder rundt på dem.
Hovedregelen her i tidlig mai er snø og is. Men våren banker insisterende på døra. Langs åsryggene i byen smelter berg og høstfalmet vegetasjon fram. Mer og mer hver dag. Ufravikelig skal arktisk sommer og nytt liv få herske i noen hektiske måneder. Det klukker i smeltevann, surkler i gatene, fluene surrer, og svarthvite snøspurver jubler i bakende sollys. Blinkende is og sjø, og ei luft så klar at man skuer lukt inn i evigheta. Man unner de fastboende så inderlig dette, etter syv‒åtte måneders kulde og mørke.
Mitt reisefølge returnerer etter to dager i Kulusuk. Blir det ensomt og kjedelig nå? Mine neste åtte dager blir ikke proppet med aktivitetstilbud, og jeg presses til å ta livet med ro. Etter litt tilvenning går det. Det blir fotturer i omegnen. Lange uværsstunder innendørs. Fyrer i parafinovnen. Leser bøker. Glaner ut av vinduene. Vannet henter jeg i et pumpehus, og varmer det på ovnen. Livet leves enklere enn til daglig. Litt som gammaldags norsk hytteliv. Det kan trygt kalles ferie.
Tidvis kulde og snøfall forsinker vårens komme, og skaper bannskap og frustrasjon. Samtidig sikrer dette de attraksjonene man reiser hit for. Utflukter med slede, ski og snøscooter. Isfisking og jakt. Den rare miksen av vinteraktiviteter og lys døgnet rundt.

Et godt langt uuul, for vårens ankomst til Kulusuk!
Et godt langt uuul, for vårens ankomst til Kulusuk!

Trond Emblemsvåg

Tilbake i Kulusuk demonstrerer Lars «konsten att angöra en brygga». På kanten av den tykke strandisen er det et lite søkk. Han gir gass, og båten sklir oppigjennom søkket, hopper opp på isen, og velter på plass.

Det ser bortimot umulig ut. Men Lars klarer å manøvrere den beskjedne fritidsbåten ut fra Kulusuk, og gjennom murer av isflak i Ammassalikfjorden. Imponerende! Vi freser innover fjorden og forbi fangstbygda Kuummiut. Naturen her er enda villere, med høyere fjell. Vi skal prøve fiskelykken, i særdeles klart og reint vann.
Jeg har aldri før sett fisk i øyeblikket de biter på agnet mitt. Jeg myser fra båtripa og fem til ti meter ned på bunnen. Etter ei stund vil Lars søke videre med båten opptil land. Der ser vi stimene, av fisken som Ammassalik-området er oppkalt etter. Ammasaten (lodde) trekker i mai‒juni inn hit for å gyte. Langs iskanten har småbåter lagt seg til for fisking, og det sosiale er også viktig. Det utveksles nyheter, tips, pakker og fangst. Båtene presser seg mellom isflakene, og inn i halvtinte råker. Senere på våren vil ammasatene gå høyere opp, og kan da også fanges med håv fra land.
Tilbake i Kulusuk demonstrerer Lars «konsten att angöra en brygga». På kanten av den tykke strandisen er det et lite søkk. Han gir gass, og båten sklir oppigjennom søkket, hopper opp på isen, og velter på plass. Med brølende påhengsmotor i tomme lufta.
Etter lange timer i båt er jeg gjennomfrøsen. Litt av varmen får jeg tilbake ved å hjelpe Lars å trekke sleden med båtutstyr opp til huset hans.

Sånn går no dagan. Uvær og sol. Innomhus og ute i det hvite. Langtekkelighet og fascinasjon. Kald natur og varme mennesker. Ansikter som blir til nye bekjente, og samtaler som utdyper opplevelsene. Naturen får bestemme, og Øst-Grønland får sette sine varige spor.
Godt og vondt kommer til sin ende. Oppholdet i Ammassalik er over. Reisen går hjemover, fra danskpregede «Grøøhnlænd» til «Grååhnland» i Oslo.

Tasiilaq sent i april, med en rest av dagslys ved midnatt.
Tasiilaq sent i april, med en rest av dagslys ved midnatt.
Stille vårkveld i Kulusuk.
Stille vårkveld i Kulusuk.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!