Det vesle flyet vingler over grovkornet landskap. Fjell og tørre landsider. Og sand. Rød sand. Jeg kunne ha leid en bil inne i Windhoek, men ettersom jeg har lagt opp til en minitur til Namibia, haster det med å komme meg ut til eventyret. Derfor fly, et Cessna – eventyrbringeren.
Flyet stuper, sikter på den hardpakkete landingsstripen. Bomp! Nede i live og med fortsatt pent brettet og uåpnet spypose.
Lukas venter på meg i jeepen. Solbriller, stråhatt, liten mann, stor kunnskap, viser det seg. Hver dag skal han ta meg med rundt på naturfagtimene sine i jeepen inn i hjertet av namibisk ørken. Om alt som gjelder her ute; ørken, planter, historie. Og respekt – for alt liv.
Dette er Wolwedans. En økolodge midt i det store naturreservatet Namib Rand,
Lukas er 26 år gammel, guide, og bor her ute i ørkenen tre–fire uker av gangen – så er det hjem for en kort uke med familien.
Lukas og jeg. I fire dager kjører han meg rundt i stillhetens landskap.
Regntiden er nettopp over og har etterlatt grønt gress som står som slappe nåler i en nålepute og vaier i vinden eller kiler bilen på undersiden. Det er fantastisk. En slags skjult frodighet som ligger på lur og venter. Etter regnet skyter gresset opp som pileskudd – i løpet av noen dager er ørkenen grønn.
Det er ikke akkurat to-fils veibane. Møter vi en annen jeep, er det ikke bare å dundre ut i bushen og la møtende bil passere. Nei, da rygger den ene pent til den kommer til en lomme for så å la den andre passere. Sustainable tourism i praksis.
– Hele ideen med Wolwedans er å lage en turistvirksomhet som ikke setter varige spor. Hvis vi tok ned campen nå, ville alle spor være slettet av ørkenen i løpet av åtte uker. Det gjelder å sette et varsomt fotavtrykk.
Anders Wyller
Småfuglene benytter akasietreet til å bygge gigantiske reder. Digre nærmest belgliknende «hus» henger som klaser fast inne ved stammen og danner hjem for hundrevis av småfugler, Social Weaver. Slangene er rå på å stjele egg, så derfor bygges det som en uinntakelig borg. Ofte tar det 10 år å bygge det gigantiske redet. Sånne ting gjør eleven, meg, til lyttende og interessert – enkel kunnskap som sitter.
– Vet du, akasietreet har meterlange røtter, de kan være fra 50 til 500 år gamle. Treet er vårt medisinskap, kullet tørker ut og kjøler sår, fint mot magesjau. Og vet du – treet beskytter seg mot dyr og fugl ved å utsondre lukt – dyra spiser aldri blader på samme tre lenger enn en time av gangen. Og trærne snakker sammen – vinden fører med seg lukta og sender signal til et annet tre i nærheten, så det også kan beskytte seg mot fuglehungeren.
Småfuglene benytter akasietreet til å bygge gigantiske reder. Digre nærmest belgliknende «hus» henger som klaser fast inne ved stammen og danner hjem for hundrevis av småfugler, Social Weaver. Slangene er rå på å stjele egg, så derfor bygges det som en uinntakelig borg. Ofte tar det 10 år å bygge det gigantiske redet.
Sånne ting gjør eleven, meg, til lyttende og interessert – enkel kunnskap som sitter.
– Og Anders, en ting til, husk på at når du går ut av jeepen og søker ly for sola under akasietreet. Kikk opp. Leopardene liker å slumre i treet om dagen.
Det tror jeg jeg skal legge meg på minnet. Gitt.
Døde trær. Som kunstinstallasjoner. Ser mer ut som de er fraktet inn hit for å bryte opp en slags ensformighet.
– Lukas, hvorfor fjerner de ikke disse trestammene?
– De gir ly for den røde sola og den blå himmelen, insektene kan gjemme seg i stammen.
Aha.
– Du vet, naturen tar vare på sine egne.
Ok – siste spørsmål:
– Har dere Black Mamba her?
Lukas gliser bredt.
– Ikke så mange.
Tærne krøller seg.
Sundowner! Ut i dynene. Sol som går ned er alltid fint. Jeg drikker et glass hvitvin. Lukas drikker en boks vann. Han har sett dette så mange ganger før, men for ham ligger stoltheten i å kunne vise dette frem til gjestene.
– It's beautiful? Anders, you agree – it's beautiful?
Jada, jada. Visst er det vel bjutiful. Det er godt for øyet som roper til sjela at hei! dette er hjertemedisin.
Vi er ute og kjører på hovedveien som, om du vil, tar deg til Windhoek. Hardpakket grus gjennom hele naturreservatet Nambi Rand. Det kommer en diger støvsky mot oss. To biler. Kjører fort.
– Ah, no respect, sier Lukas. En Porsche Cayenne, og en Range Rover. Sørafrikanske skilter. Jeg møter eierne senere om kvelden til fellesmiddagen. To par fra Sør-Afrika, i begynnelsen av sekstiårene. Damene prater ustoppelig. Om kvelden blir vi sittende sammen rundt langbordet. Sørafrikanerne snakker høyt om ungene sine, om at de er blitt besteforeldre, om den gang de kjørte økonomiklasse til London – never again! Og slikt. Jeg spør Lukas om denne type gjester er vanlig. Lukas, Mister Diskret, sier bare et kort: – Sometimes. Og smiler under hattebremmen.
Anders Wyller
– Men du finner The Small five, gliser Lukas. Skorpion, edderkopp, skyggebiller, gresshoppe, namibiske ørkenbiller. Og det er spennende nok. Den namibiske ørkenbillen henter drikkevannet sitt fra lufta ved å kondensere fuktighet på skallet og helle dråpene i seg.
Du skal vite hva det er du tar med unga på. Safari fins i ulike former og varianter. Namib Rand er ikke en game reserve – men a nature reserve. Det betyr at her finner du ikke The Big five.
– Men du finner The Small five, gliser Lukas. Skorpion, edderkopp, skyggebiller, gresshoppe, namibiske ørkenbiller. Og det er spennende nok. Den namibiske ørkenbillen henter drikkevannet sitt fra lufta ved å kondensere fuktighet på skallet og helle dråpene i seg.
Det er store dyr her også. Oryksantiloper i tusenvis, springbukk, sebraer, strutser – og leoparder. På vei inn mot Valley of Tears ligger et ferskt strutsekadaver i veikanten.
– Den har vært her i natt.
Dette betyr at ønsker du å reise for å se løver og elefanter, er ikke den namibiske ørkenen arena for det. Men poenget er at den namibiske ørkenen er en opplevelse stor nok for de fleste.
Telthuset jeg bor i har vegger av nettopp, telt. Det blafrer i veggene om natten. Oljelampene lyser opp stien mellom hyttene og restauranten. Himmelen er hvit. Jeg tar et siste glass på verandaen. Dette er ørkenkraft! Stillhet, gress som beveger seg i den milde kveldsbrisen, det glimter i øynene på oryksantiloper ti meter unna verandaen. Lave stemmer fra en nabohytte. Skimter konturene av Losberg-fjellet på andre siden av Dune Campen. Det er derfor du kommer hit. Ørkenen har en evne til å hele stress-sår. I ørkenen er det vanskelig å måle tiden. Stillheten er konstant, det er også det visuelle. Nesten. Den inviterer til ro-i-deg-selv-gymnastikk. Det gjør godt.
Alene på verandaen i knallrød sand og purungt, høyt, grønt gress, og to horn som iblant dukker opp for å sjekke at allting er ålreit.
