Helgelesning: Hva er jeg – hvem er jeg?
Om sommeren driver jeg et lite antikvariat i bokbyen Tvedestrand. For ikke lenge siden kom det en kar innom (kar er et fint ord når du ønsker å tråkke litt på folk). Han hadde et proft kamera med en 14 mm. 2,8 (ca. 20 000 bare for objektivet) hengende rundt halsen, kalte seg fotograf. Jeg var så enfoldig at jeg trodde han så etter fotobøker, eller iallfall at fotobøker kunne være interessante for han. Så jeg fant fram en riktig go'bit av en bok, Henri Cartier-Bresson: The man, the Image & the World – a retrospective.
Jeg ble møtt med mistro. Cartier-Bresson? Han hadde aldri hørt om ham!
Jeg ble paff. Ha det klart: jeg vet at det er ungdom som er glade i litteratur (som bøkene om Harry Potter) og som ikke har hørt om Shakespeare. Det godtar jeg. Men at en godt voksen kar (litt mer ned i søla nå!) med noe av det dyreste du kan få av kamerautstyr rundt halsen aldri har hørt om Bresson, ikke en gang er interessert i å se på/høre om ham, er mer enn jeg klarte å fordøye. Jeg sier det til deg og jeg understreker at det ikke var for å selge, mer som et prinsipp. Det fortalte jeg også til ham, han fant raskt fram til utgangsdøren. Fotograf, du liksom!
For mange år siden tok jeg i bruk ordet reiser, en reiser. Synes det er et utmerket ord, en reisende (minner om handelsreisende) er tyngre og har ikke en gang helt den samme mening. En reiser er et uttrykk du ikke finner i noen ordbok.
Senere, samme dag, kom jeg over en bok som var i så dårlig forfatning at jeg tenkte på å kaste den. Håkan Mørne: Alfred Vagabonden. Jeg stusset. Jeg ikke hørt om Håkan Mørne før. Boken var trykket i 1944, en tid da ufarlige Snl.no fortalte meg at Håkan Mörne(med ö) "utga en rekke stilistisk fremragende reisebøker", og senere, samme kveld refererte den norske, undervurderte reiselitteraturforfatteren Georg Wasmuth Sejersted i et etterord i boken Kai Donner: Feltmarskalk Mannerheim også til en bok skrevet av den svenskfinske forfatteren Mörne.
Tråder, digresjoner.
Tilbake til kunden. Han var altså fotograf. Sa han. Med ett fikk jeg litt mer sympati for ham. Det var et sprik mellom ham og Bresson – og det var langt mellom meg og Mørne. Han, fotograf. Jeg – ja, hva var jeg? Forvirring i mitt gamle hode.
For mange år siden tok jeg i bruk ordet reiser, en reiser. Synes det er et utmerket ord, en reisende (minner om handelsreisende) er tyngre og har ikke en gang helt den samme mening. En reiser er et uttrykk du ikke finner i noen ordbok. Det gjør ingen ting, for språk og ord er fleksible, du kan så å si stjele dem. Alle som følger med i NRKs Språkteigen, vet at dersom tilstrekkelig mange bruker et ord så kan et ord forandre mening – til brukerne vil.
Men hva er jeg? En reisejournalist, en traveller, en farende svenn (håndverksvenner hadde tidligere en egen reisehåndbok, i den tiden da de skulle ut i Europa for å perfeksjonere seg innen yrket sitt). Eller er jeg en vagabond?
Jeg liker godt å være en vagabond. Kanskje likte er et bedre uttrykk, for det var før jeg kikket i synonymordboken: fant, tater, sigøyner, landstryker, loffer, omstreifer eller tramp. Det er bare et par av de uttrykkene jeg synes vil være noe stas å forbinde meg selv med.
Tidligere: det går an stjele ord, å ta ord tilbake, gi dem en ny mening. Jeg er en vagabond, jeg tror jeg vil underrette telefonkatalogen (vel, et eller annet nummer) om det.
Ikke før jeg har bestemt meg for det leser jeg en perle av en bok, Haren med øyne av rav av Edmund de Waal (Press). Og, viktig, oversatt av Christian Rugstad. Der står det, på side 81:
– Albert Dürer et ses dessins var Charles første ordentlige bok, en bok som hadde krevd at han «vagabonderte» på kryss og tvers av Europa.
Herlig! Riktig nok i anførsel, men likevel.
Så jeg sier: God sommer!
Og god vagabondering!
