Leder: Det Afrika vi aldri ser
Av og til, eller kanskje som regel – gjør vi reisere en omvei eller en snarvei - forbi ubehaget. Selv om den generelt brede reiseerfaringen vi har ervervet oss siste tiår har gitt oss et behov for å ville se det ekte, det virkelige - ønsker vi ikke egentlig en konfrontasjon med selve dypet, det svarteste, avgrunnen av menneskelig fornedrelse, tragedie, fattigdom. Vi ønsker kun en tøtsj av det, bare akkurat dypt nok til at vi føler vi har opplevd noe mer – noe vi kan komme hjem og hevde – sett det virkelige.
Jeg har en bekjent. Han tar ingen snarvei, gjør ingen omvei forbi. Han reiser rett ned, rett inn – og bor og klorer seg fast i dypet av et Afrika vi ikke ser. Det Afrika vi knapt orker lese om. Eller høre om. Han reiser for tre måneder av gangen til land som enten er herjet av borgerkrig eller truet/rammet av ebolavirus. Han benytter tiden og livet sitt til å hjelpe. I dette Afrika; en kaotisk, lovløs, håp-løs, drømmeløs verden – som et univers sklidd rett ut fra et kapittel av en Cormac McCarthy roman - er scenariet så langt unna safariens sundowner du kan komme.
Det å daglig være vitne til utilstrekkelighet der sprøyter blir brukt om igjen, leger spiser lunsjen sin på operasjonssalen, der barn ligger døde i veikanten. Det å spille kort med barn som du vet ikke har nubbtjangs.
Hans beretninger, skjønt beretninger - hans små, små overleverte glimt fra sitt Afrika og sitt møte med denne siden av kontinentet får deg til å krølle tær og gispe og – gråte. Hva slags filtre han har øvd seg på å mestre ikle seg, hva slags ugjennomtrengelig materiale hans hjertekammer er smidd av – det kan du ikke forestille deg. Hans hverdagsAfrika er et evig regntungt, gjørmete høl der mestringen i det å prioritere er en viktig øvelse. Hvem som skal få, hvem som ikke skal få. Det å hver dag øve/venne seg til å måtte forlate barn som lever når du står ved dem, men som du vet er død i morgen, neste uke, neste måned … Det å daglig være vitne til utilstrekkelighet der sprøyter blir brukt om igjen, leger spiser lunsjen sin på operasjonssalen, der barn ligger døde i veikanten. Det å spille kort med barn som du vet ikke har nubbtjangs.Det er et Afrika vi aldri ser.
