Menu Meny

Chile: I møtet mellom Stillehavet og Andesfjellene

På veien i Chile kan man tråkle seg gjennom norsklignende landskaper med sparsom bosetning. Med ulike transportmidler, og tiden til hjelp, kommer man nær natur, folk og småsteder. Reisen går sørover, fra Puerto Montt og mot Magellanstredet.

Veiene mot sør

Puerto Montt, første besøk: Hurtigruteskipet MS «Nordnorge» gjøres klar for cruise sørover Chile-kysten. Ventetiden brukes i fiskehavnen Angelmó. Det lever og lukter i trange smug, der sjømat selges fersk og serveres på små spisesteder. Er man tørst, kan man bestille «Té Blanco» («hvit te»). Et dekknavn for hvitvin, som de egentlig ikke har skjenkerett for.

Puerto Montt, andre besøk: Jeg er søvndrukken idet bussen ankommer terminalen. Etter seksten timer fra sommerheite Santiago. Ei ungjente tilbyr husvære. Det vesle kvistrommet er velkomment nå, men bare til neste morgen. Rommet er trangt og uten lufting. Og det er eviglang kø til badet, som deles med en tregenerasjoners-familie.

Puerto Montt er en alle tiders kystby. Puerto Montt er lukter, forsterket av fuktig kystluft. Av fisk og skalldyr, tang og salt sjø. Puerto Montt er lyder og liv. Trafikk og folk. Selgere. En travel bussterminal. Sjøfugl og sjøløver på matjakt. Puerto Montt er lys og vær. Skurer av mildt sommerregn, som driver folk under takene. Under fasader med overlappende plater av alerce (lerketre). Et værbestandig byggemateriale, som har gjort treslaget truet. Det damper tungt når sola kommer tilbake.
Fra Angelmó fraktes folk til Isla Tenglo; berømt for sine curantos. Den overdådige retten har poteter, saltkjøtt, pølse, fisk og skalldyr. Med brød, sitron og chili. Det er tungt å gå bakken til miradoren etterpå.

Sommeridyll ved Lago General Carrera, den nest største innsjøen i Søramerika.
Sommeridyll ved Lago General Carrera, den nest største innsjøen i Søramerika.
Åtselsfugler, gallinasos, tar seg en pause i Chaitén.
Åtselsfugler, gallinasos, tar seg en pause i Chaitén.

Trond Emblemsvåg

Under drivende skoddeskyer, langs strender og tettvokste skogsstier. Til lyden av vann, frosker og fuglesang. I selskap med delfiner, skarver og svarthalsede svaner.

Ut fra Puerto Montt med buss, forbi langgrunne strender og oppdrettsanlegg. På en sommerdag står ovnene på, og ingen har vett til å åpne et vindu. Vi svetter oss rundt Seno de Reloncaví. Vi har akkurat startet på Carretera Austral (Rute 7). Drøyt tusen kilometer vei, påbegynt i 1976 under president Pinochet. For å knytte sammen isolerte småsamfunn, og av strategiske militære årsaker. Fra La Arena går første fergen over til Puelche. Landskapet blir kupert, med tettvokst skog og fiskeelver. Der veibiten ender, ligger Hornopirén, ved vulkanen og nasjonalparken med samme navn. Her må jeg overnatte i påvente av ferge. En sjanse til å hilse på Herr Fred og Fru Ro. Under drivende skoddeskyer, langs strender og tettvokste skogsstier. Til lyden av vann, frosker og fuglesang. I selskap med delfiner, skarver og svarthalsede svaner.

Ferga videre går kun i turistsesongen januar og februar. Det er lang kø av heavy duty kjøretøy, og ikke alle kommer med. Bedre lykke neste dag. Ferga er en stusslig farkost å tilbringe fem timer på, med sparsom servering og trang salong. Som en gråværs fergetur på Vestlandet. For Vestlandet begynner det å minne om. Inn mot Caleta Gonzalo blir fjellene høyere og brattere.
Caleta Gonzalo ligger i privateide Parque Pumalín, et naturreservat med temperert regnskog. Bosetningen består av et campinganlegg og luksushytter i alerce. Det blir en luksusdag med egen storhytte. Der sover jeg kongelig, til lyden av bekken under terrasseplankene. Og senere til regnet på taket. Spisesalen har organisk mat, tørkede plantebunter, en knitrende peis, og new age-muzak. På WC er det ekstra mykt toalettpapir.

Castro på Chiloé, første besøk: Landgang fra MS «Nordnorge». Øya Chiloé er en særpreget del av landet. Med tøffe livsvilkår, rik historie, folklore og mytologi. En av de siste garnisonene til spanjolene, under uavhengighetskrigen i 1820-årene. Castros sjøside preges av husene på påler; palafitos. Chiloés egne «rorbuer». Markedsbodene selger plagg av feit saueull, velegnede i det råfuktige klimaet. Katedralen er fullstendig bygget i tre. Et særsyn for Sør-Amerika. Øya har flere gamle trekirker, bygget av jesuitter, og på UNESCOs verdensarvliste. En figur i katedralen viser Jesusbarnet i varme ullplagg.

Castro, andre besøk: Oppdagelsesferd rundt Chiloé. Første korte øybesøket ga mersmak. Rundingen av nyåret, og førtiårsdagen i dag, skulle altså bli her. Det kjennes hjemlig for en sunnmøring. Bursdagen fylles av bussreiser, en bedre laksemiddag, og sjekkeforsøk fra Castros tørsteste dame.

Trond Emblemsvåg

Endelig ser jeg hvor flott det er rundt Chaitén. Kvelden gir klarvær, med utsyn mot Chiloé, fjellene og vulkanene Corcovado og Chaitén. Sistnevnte skal et kvart år senere få et uventet utbrudd, etter ti tusen års hvile

Chaitén, første besøk: Ankom med ferge fra Chiloé sent i går kveld, sammen med mørket. Jaget inn av regnet og vinden, til peisvarmen på Hostal Corcovado. Denne morgenen ligger presidentens skip i havnen, til påfallende liten oppmerksomhet fra de lokale. Jeg tilbringer dagen alene i skauen.

Chaitén, andre besøk: Guidet utflukt i Parque Pumalín. Vi møter biologisk mangfold med enorme lerketrær, regnskog, elver og fossefall. Den kanadiskchilenske guiden Nicholas beretter og underholder med sin charango. Det vesle strengeinstrumentet som nærmest er selve lyden av Andesfjellene.

Endelig ser jeg hvor flott det er rundt Chaitén. Kvelden gir klarvær, med utsyn mot Chiloé, fjellene og vulkanene Corcovado og Chaitén. Sistnevnte skal et kvart år senere få et uventet utbrudd, etter ti tusen års hvile. Befolkningen evakueres, og landskaper helt over til Argentina dekkes av aske.

Ved foten av fjellkjeden Cerro Castillo.
Ved foten av fjellkjeden Cerro Castillo.
Rodeo på tradisjonell festival i Puerto Ibañez.
Rodeo på tradisjonell festival i Puerto Ibañez.

Puyuhuapi: Grunnlagt av fire tysktalende Sudeten-familier i 1935. Her finnes tysklåtende etternavn, men bare spansk tale. Fjordlandskapet hviler stille under duskregnet, lik en klassisk vestlandssommer. På jordene vandrer gjess, kyr og hester. Og jeg. På høyspentledningene har en flokk svaler satt seg. De synes å gi form til en notelinje. Form til en mollstemt melodi. En blues under skoddeskyene.

Trond Emblemsvåg

Stadig oftere minnes man på klimaendringene som reisende. I landsdelen er miljøbevisstheten levende. Overalt møter man en stor protestkampanje.

Coyhaique, første besøk: Byen mellom åsene er søndagsstille. Nesten bare suvenirselgerne å se, foruten noen hundre passasjerer fra MS «Nordnorge». Vi har gjort landgang i Puerto Chacabuco, og busset forbi skog, fiskeelver og fossefall i Reserva Nacional Río Simpson. Landskapet rundt Coyhaique er åpent. For på 1930-tallet raste store branner, etter at landryddingen til europeiske nybyggere kom ut av kontroll.

Coyhaique, andre besøk: Vel innlosjert på Hostal Natti. Et navn som skulle garantere god nattesøvn, etter ristete kjøring gjennom skoger og fjellpass. Dagen brukes på skogsstiene i Reserva Nacional Coyhaique. Med innsjøer, rasteplasser og vide utsyn.
Coyhaique, tredje besøk: Finværet og heten har kommet. På plazaen kjøler barna seg i fontenen, og de voksne på benkene i skyggen. Værtypen virker fremmed, etter to våte og småkalde sommerbesøk i regionen. Og det skal holde seg i ukevis, med tørke og vannmangel til følge. Stadig oftere minnes man på klimaendringene som reisende. I landsdelen er miljøbevisstheten levende. Overalt møter man en stor protestkampanje. Mot sentrale myndigheters planer om å frakte elektrisk energi fra sør mot nord. Gjennom oppdemninger, og store skjemmende høyspentanlegg.

Puerto Ibañez: En søvnig landsby og fergehavn ved Lago General Carrera, mattet ned av solskinn og støvete vinder. Men denne helga livner stedet til, og fylles av tilreisende. Jeg har kommet for «El Festival de Jineteadas y Folklore». Det låter fra hus, hager og teltplasser; av festing, sang og instrumenter. Gaucho-kulturen står sterkt. Hest er svære greier, og en viktig del av fiestaen. Rundt en innhegning samles folk til rodeo, med riding på utemmede hester. Fra en scene improviserer artisten Payador Negro Falucho, til musikken og hendelsene, på et kvedende vis. Jeg kjøper en av CD-ene hans fra ei dame. Hun spør om jeg skal på festen om kvelden. Det skal jeg jo.
‒ Danser du, undrer hun.
‒ Joda, men neppe slik det gjøres her …
‒ Om vi møtes, så skal jeg lære deg, svarer hun med et lurt smil.
Rodeoen avsluttes etter en ulykke. En deltaker faller av hesten, og blir liggende livløs. En ambulanse kommer. Det ender bra.
Festen er i skolens gymsal. Med unge og gamle fra fjern og nær. Et argentinsk band spiller. Det bølger i hatter, berets og capser på gulvet. Men CD-damen er ikke å se.

Canal Messler: MS «Nordnorge» gynget oss godt i natt, mens vi passerte åpent hav langs Chonos-øyene og Golfo de Peñas. Innaskjærs er det regnskog, fjell med nysnø og skodde. Det likner mye av norskekysten, minus bosetningene og båttrafikken. Vi seiler i nesten uberørte nasjonalparker. Med spredte fyrlykter. En lysende hvit madonna på en øy. Noen grunnstøtte skip. Trangest er det under passasjen til Angostura Inglésa. Vi ankommer Puerto Edén, en fiskerlandsby.

Derfra blir vi iakttatt. Her bor noen av de siste alacaluf-indianerne. De fleste er forduftet idet vi går i land. Jeg forstår dem. Vi er en rød horde. De fleste bærer signalrøde allværsjakker, delt ut ved starten av seilasen. Gatene har fuktigsleipe planker, som får en eldre dame til å falle og brekke armen. Landsbyen er pittoresk som et nedlagt nordnorsk fiskebruk, og i like god stand. Fukt og råte. Bølgeblikk og nedslitte fiskebåter. Blomsterprakt og durende kolibrivinger. Noen barn selger stusslige suvenirer. Passasjerene stikker neser og kameralinser inn i hager og husklynger. Jeg kjenner meg litt ille til mote.

Mot kryssing av grensen til Argentina, med Fitz Roy-massivet som et lokkende Soria Moria Slott.
Mot kryssing av grensen til Argentina, med Fitz Roy-massivet som et lokkende Soria Moria Slott.

Trond Emblemsvåg

Mange av småstedene har egen radiostasjon. Neste dag er døra til lokalradioen åpen. Som gammel radiotekniker blir jeg nysgjerrig. Det er avslappet der inne. Musikk surrer ut på eteren, fra en spilleliste på en PC. Jeg blir like godt invitert med på et direkte intervju.

Tilbake på Carretera Austral: En minibuss har brakt meg til et veikryss, der ni kilometer gjenstår til neste nattely. Jeg velger å gå framfor å haike. En god idé. To og en halv time under eventyrtindene til Cerro Castillo. Pauser ved bekkene for å drikke vann. Blir bjeffet på av hundene på gårdsbrukene. En av dem følger meg like godt det siste stykket til Villa Cerro Castillo.
Jeg finner et krypinn, og er klar for søndagsmiddag. En eldre dame med butikk og hostal tar oppdraget. TV-en hennes viser en novela. En av de populære søramerikanske såpeseriene. Det teatralske overspillet, de konstruerte intrigene og grovhogde karaktertypene får «Hotel Cæsar» til å fremstå som et mesterverk. Som et dyptloddende og mangefasettert drama. Som et medrivende studium i psykologiske irrganger og mellommenneskelige relasjoner, tolket gjennom subtilt og blendende skuespill.

Mange av småstedene har egen radiostasjon. Neste dag er døra til lokalradioen åpen. Som gammel radiotekniker blir jeg nysgjerrig. Det er avslappet der inne. Musikk surrer ut på eteren, fra en spilleliste på en PC. Jeg blir like godt invitert med på et direkte intervju. Der jeg på stotrete spansk beretter om meg selv, fra reisen og fra min radiokarriere rundt 1990. «Gamle dager» i Kongelige Norske Rikskringkasting, med spolebånd og analog lyd.
Så trasker jeg i retning Manos de Cerro Castillo. Under et klippefremspring er det titusen år gamle håndavtrykk på fjellveggen. Et minnesmerke som går igjen i Patagonia. Tilbake i landsbyen er det sommerslapt. Hundene har flatet ut i skyggen. Jeg kjøper ei flaske rødvin og setter meg utenfor mitt residencial. Ser kveldssola svinne oppetter bergsidene til Cerro Castillo.

Canal de las Montañas: Fremdeles vått og kjølig i fjordene. Vi gjør en «wet landing» med gummibåtene. Besetningen støtter passasjerene over sleipe fjæresteiner. Et enda kjøligere pust er i lufta, for rett ved ender Zamudios Glacier rett i sjøen. Rundt ligger sumpland, og urskogen står som en tett grønn mur. Regnvannet forsterker fargene på blomster, skjell og tang.

Zamudios Glacier, som ender rett i havvann.
Zamudios Glacier, som ender rett i havvann.

Mot Cochrane: Utsyn fra bussen mot fargesterke Lago General Carrera. Sør-Amerikas nest største innsjø er delt med Argentina, og heter Lago Buenos Aires over grensen. Området er sannsynligvis underkjent. Skjønnheten her pleier å overraske passerende, som gjerne blir over lenger. Mange sjarmerende småsteder passerer. De ville lokket enda mer om jeg drev camping eller sportsfiske.
Cochrane ligger i åpent og solbakt landskap. På støvete sti trasker jeg inn i Reserva Nacional Tamango. Håper å få sett huemules, som minner om hjort. Men de slapper trolig av i skjul i skyggen. En tanke lurere enn meg, altså. Río Baker er vel frisk for bading, men får meg til å unnslippe plagsomme klegg og varme.

Magellanstredet: MS «Nordnorge» sklir gjennom blåtonene i patagonske sommernatta. Farvannet åpner seg inn mot det 560 kilometers havstykket. Karrige øyer og fjell med breer. Vind og regn. Skarver, petreller og albatrosser. Maritim historie. Nordligste naturlige passasje mellom Stillehavet og Atlanterhavet. Vi skal mye lenger sør. Forbi Kapp Horn og ned mot Antarktis.

Trond Emblemsvåg

Jeg skal krysse grensen til El Chaltén i Argentina. Noen ventedager på videre transport fylles med latmannsliv, og turer til fots og sykkel.

Villa O´Higgins: Slutten på rute 7. Byen ligger usjenert til. 120 kilometer grusvei fra Cochrane, ferge fra militærbasen Puerto Yungay til Río Bravo, og nye 110 vakre kilometer på grusvei. Men min chilenske reise er ikke helt over. Jeg skal krysse grensen til El Chaltén i Argentina. Noen ventedager på videre transport fylles med latmannsliv, og turer til fots og sykkel.
Grensekryssingen er et lappeteppe, med element av eventyr. Den omfatter to bussreiser, to båtturer, og 23 kilometer vandring, sykling eller riding. Første dag en kort busstur til Lago O´Higgins. En lang båttur som byr på uberørt natur. Tilsynelatende. For isbreene vi møter, de krymper under den globale oppvarmingen. I Candelario Mancila overnatter jeg på en ensom estancia. Et rom i et gårdshus, og måltider med familien. Kvelden er stille ved Lago O´Higgins.

Neste morgen fikser gamlemor niste, og sønnen forbereder to hester. Jeg lar min hest ta det meste av bagasjen og trasker ved siden av. Passet stemples på en militær grensestasjon. Været er strålende. Medfølgende ulemper er svetting og innpåslitne klegg. Landskapet domineres av skog, der jeg hadde ventet meg fjell. Noen hakkespetter har skrik som minner om Hakke Hakkespett.
Ved grensen må guiden stoppe. Jeg må slite videre alene. Grusveien går over i syv kilometer skogssti, fram mot båten over Lago del Desierto, og bussen til El Chaltén. I det fjerne skinner det, lik et alpint Soria Moria Slott, i formene til Fitz Roy-fjellet. Argentina neste!
En ny og annen historie.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!