Fés: Marokkos religiøse og kulturelle hjerte
Fès er en av Islams helligste byer. Et dykk inn i byens medina er et møte med tidløsheten. I verdens største bilfrie byområde regjerer håndverkere, selgere, guider, esler og hester. I eldgamle og trange gater. Midt oppi dette kan man losjere i tradisjonsrike hus. Alt er kanskje mest særegent, på heit midtsommer i fastemåneden Ramadan.
Det er året for sære bursdagsfeiringer, for venner som ønsker "å komme seg litt vekk". Initiativtakeren til Fès-besøket vil feire sin runde dag i byen. En annen venns dag ble feiret senvinters på Øst-Grønland. Og senere kommer en tredjes feiring, i førjulstida på Påskeøya.
Vi er ni personer som deler bopel i riad Dar-Mia. Et tradisjonelt hus i medinagatene til bydelen Al-Andalous. Men om det er trangt og skittenrustikt ute, så er det desto mer storslått innomhus. Jeg har aldri bodd mer herskapelig. Nederst og midt i riaden er et stort hovedrom, eller nærmest en gårdsplass. For taket som er femten til tjue meter ovenfor, det er åpent nå på sommertid. Drøyt halvveis opp ligger en gallerietasje, med rekkverk i smijern og treverk. Rundt galleriet er det soverom, og snirklete trappeganger leder til innskutte mellometasjer. Vi er omgitt av praktfulle mosaikker, treskjæringer, veggmalinger, smijernsarbeid, lamper, tepper, instrumenter og annen tradisjonell pynt. På toppen er det takterasse, med vidt utsyn over byen og åsene rundt. I solblekede murbygg spiller det i beige, brunt, hvitt og grønt. Minareter stikker opp. Sammen med utallige antenner og paraboler. Som også sikter mot Himmelen.
Dar-Mia er flere hundre år gammel, og omhyggelig restaurert. Riaden har forhistorie både som bolig og næringslokale. Den ble kjøpt opp av et europeisk par, som satte den i stand. En typisk historie herfra. Mange huseiere har vært fristet av mer moderne husværer utenfor medinaen, som i den nyere bydelen Ville Nouvelle. Slik har deler av over- og middelklassen flyttet på seg.
Trond Emblemsvåg
De gjenværende av oss finner en takterasse for middag. Savnet etter kald øl er stort hos flere, men kan ikke etterkommes her under Ramadan. To unggutter overhører dette, og lover å vise oss en restaurant med alkohol.
Vi tråkker i baret, første kvelden på R´cif-plassen. Uten en bestemt plan for vår første byvandring, blir vi stående i villrede og diskutere. Midt blant taxisjåfører, selgere, uautoriserte guider. Vår diskusjon avbrytes av insisterende tilbud og forslag, og stemningen blir amper hos alle parter. Det leder til splittelse. Flere av oss trekker seg tilbake, og inn i riaden. Vi skal erfare at humør og tålmodighet ikke er på topp blant de troende, på sen ettermiddag under midtsommers Ramadan. I denne fastemåneden skal ingenting passere leppene deres, så lenge solen er oppe. Hverken mat, drikke eller røyk. Når solen går ned, varsles slutten av fasten med to salutter, og kalling til bønn fra minaretene. Så inntas måltidet Iftar, og stemningen og humøret stiger utover kvelden.
Muslimenes hellige måned Ramadan skifter datoer årlig. For den islamske kalenderen følges, med måneder på rundt 28 dager. Ramadan holdes i den niende måneden. Da profeten Muhammed fikk overlevert Koranen fra erkeengelen Gabriel. Og fasten følger med. Unntatt fra denne er blant annet barn, syke, eldre og gravide.
De gjenværende av oss finner en takterasse for middag. Savnet etter kald øl er stort hos flere, men kan ikke etterkommes her under Ramadan. To unggutter overhører dette, og lover å vise oss en restaurant med alkohol. Så følger en lang vandring gjennom mørke og kronglete medinapassasjer, før vi ender opp på en turistfelle. En "Tusen og én natt-restaurant". Hvor broren til en av guttene tilfeldigvis jobber... Lokalet er storslått, og prisene ditto. De nærmer seg norske nivåer. Maten er middels. Etterpå er det gunstig for guttene, at vi trenger ledsaging (for tips!) tilbake til riaden.
Trond Emblemsvåg
Tilbake i riaden pynter vi med ballonger, girlandere og konfetti. Ferdiglaget mat fra vertskapet spises i hovedrommet nederst, og nachspielet fortsetter i fløyelsmyk kveldsluft på takterassen. I forsøksvis diskresjon mot de nærmeste naboene.
Vi tar en petit taxi, ut i den nyere bydelen Ville Nouvelle. Her er åpne avenyer og moderne shoppinggater, med førsteklasses supermarkeder. Handlevogner fylles til sekstiårsfeiring samme kveld, men vi må hoppe over ølvogna nå under Ramadan. Til returreisen har taxiprisen steget en smule, siden vi dukker opp med fulle handlenett.
Tilbake i riaden pynter vi med ballonger, girlandere og konfetti. Ferdiglaget mat fra vertskapet spises i hovedrommet nederst, og nachspielet fortsetter i fløyelsmyk kveldsluft på takterassen. I forsøksvis diskresjon mot de nærmeste naboene. Av slike hensyn trekker vi ned igjen i hovedrommet ved midnatt. De siste av oss holder ut til det gjaller fra minaretene, i tre-tida på natta. Da vekkes innbyggerne til bønn og en solid frokost, før nok en fastedag. Vår nærmeste minaret kaller så høylytt i en halvtimes tid, at flere av oss vekkes hver natt.
Utpå dagen gleder vi nabolagets barn, med utdeling av bursdagsballonger. Utendørs fortsetter Ramadan, men ikke inne hos oss. Der har flere sittet på ramma hele da´n. Etter uforsiktig praksisering av hygienen. Eller kanskje av overdrevent hedensk feiring?
En senere natt går jeg opp på takterassen med kamera. Istedenfor å vri meg i senga under bønneropene. For å forevige atmosfæren, gjør jeg videoopptak i lampelys og måneskinn. Her høres også hele opptakten til de kraftige hovedropene. Alle medinaens minareter bidrar, fra alle retninger. Det er svært stemningsfullt, og ofte musikalsk. Mange har gode sangstemmer. Sporadiske famlinger og kremtinger avslører at fremføringen skjer "på direkten", og ikke er opptak.
Trond Emblemsvåg
Fått overskudd til mer enn å håndtere offensive selgere og guider, passe på lommeboka, og unngå ruker fra hester og esler. Kultursjokket har begynt å slippe taket, og fascinasjonen tar gradvis over.
Ikke mange meterne fra riaden er vi midt i gatehandelen. Skomarkedet er nærmest, og dernest R´cif-markedet med alle typer matboder. Flere av oss har handlelister, og vi begir oss ut i samlet flokk.
På Seffarine-plassen myldrer det, til lyden av hamring mot allverdens metallhåndverk. Det jobbes litt for halv maskin i skyggene, mens middagsvarmen nærmer seg førti grader. Etter flere småturer i medinaen, er vi kommet mer inn i tingenes tilstand og vesen. Fått overskudd til mer enn å håndtere offensive selgere og guider, passe på lommeboka, og unngå ruker fra hester og esler. Kultursjokket har begynt å slippe taket, og fascinasjonen tar gradvis over.
Det handles kaftaner, skinntøfler og andre marokkanske klær. Smykker og ringer i sølv. En dekorert metallampe. Parfymer og medisinske oljer. Hennadekorasjon til en damehånd.
Under handleturen i Al-Andalous bydel passerer vi flere av de største severdighetene. Moskeene Al-Andalous og Al-Oued. Biblioteket Kairaouine. Religiøse læresteder; medersas. Og lokale bad; hammam. Gjennom en stor skinnbutikk kommer vi ut på en takterasse, med utsyn over et av de verdenskjente garveriene. Innehaveren stikker til oss noen mynteblader, til å dempe de stramme odørene. I gamle oppmurte groper skjer våtprosessene, under tilvirkingen av skinnene. Hovedsaklig med eldre organiske metoder. Fremdeles blir dueskitt og urin fra kyr brukt til garving, og utvannet i karene med barføtt stamping. Plantestoffer benyttes til farging. Aktiviteten er redusert nå under sommerheten og fastetiden, for arbeidet er fysisk krevende.
Innbyggernes vennlige gjestfrihet oppleves mer og mer. Skeptiske har vi vært til uautoriserte hjelpere. Men idag har tiårige Omar sjarmert oss såpass, at han får være med som medinaguide. Oppgaven utføres så matnyttig og uanstrengt, at vi belønner ham med en god slant hjem til familien. Og vi spanderer kyllingtagine på ham, oppå en av takrestaurantene. Hans unge alder fritar ham fra fasteplikten.
Trond Emblemsvåg
En utfyllende vandretur til nye deler av medinaen. Den byr på roligere hverdagsscener, der vi går utenom handlegatene. Også her blir vi slått av medinaens tidløshet. Sollysets spill ned i trange gateløp. Mennesker i fotside klesdrakter og sandaler. Hester og esler med tunge varelaster.
En dags(ut)flukt fra heten, trengselen og ståket. Vår faste sjåfør tar oss ut av medinaen. Forbi ekspanderende forsteder med boligprosjekter til salg. Ut på strake motorveien, under lyktestolper drevet av solcellepaneler. Så bærer det opp i høyden, mellom Rif-fjellene og de midtre Atlasfjellene. Til mer moderat varme, og overraskende frodig natur. Akkurat som vi lot oss overraske på togreisen mellom Tangier og Fès. Der toget passerte åkerlandskaper, olivenlunder, skoger og elver.
Sjåføren har plukket en håndfull attraktive stoppesteder. En hyggelig berberlandsby, der vi serveres god myntete i en grottebolig. En innsjø. Byen Ifrane i europeisk alpestil, med storker på røde teglsteinstak. Utsiktspunkter. Nordisklignende barskog med haleløse berberaper, som kommer oss i møte for mat og drikke. Et fruktmarked langs motorveien.
Så vender vi tilbake til "slagmarken". Til heten og travelheten i Fès´ medina. Men først et stopp på en av luksushotellene utenfor, der de selger kald øl til enhver tid. Til norskhjemlige priser.
En utfyllende vandretur til nye deler av medinaen. Den byr på roligere hverdagsscener, der vi går utenom handlegatene. Også her blir vi slått av medinaens tidløshet. Sollysets spill ned i trange gateløp. Mennesker i fotside klesdrakter og sandaler. Hester og esler med tunge varelaster. Som scener fra Jesu tid. Der bare detaljer hinter om moderne tider. En mobiltelefon, en caps, et CocaCola-skilt, eller tvilsomme elektriske installasjoner på murveggene.
Ved medinaens hovedport Bab Bou Jeloud hviler vi beina, og lunsjer på takrestaurant. Med utsyn til virvaret på gateplan. Returen følger de travle markedsgatene. Der maten selges ferskest mulig. Levende dyr vises fram i bur, og blir slaktet for kjøperne på stedet. Vi føler oss mer hjemme nå, og mer Street Smart enn i starten av oppholdet. Likevel mister vi orienteringen på veien mot riaden vår. Vi kommer ut fra medinaen et sted i nærheten. Men taxisjåføren der nekter å ta korteste veibiten, og kjører oss isteden rundt det meste av byen. Til en blodpris av 20 dirham (13-14 kr.)...
Den vemodige avskjeden med Fès og vår praktfulle riad er over. Vi sitter atter på toget, tilbake mot Tangier. Stemningen i kupéen er langt mer dempet nå under returen, enn på den forventningsfulle og livlige togreisen til Fès: Da vi også nøt rikelig med Jägermeister og Underberger ("Unterwegsmeister")... De fleste i reisefølget bedyrer, at de aldri mer reiser i muslimske land under Ramadan. Selv synes jeg perioden har gjort oppholdet mer interessant. Men for alle gjelder det nok, at heiteste Ramadan har brent turen ekstra godt inn i minnet.
