Fuerteventura: Den karrige øya
Gamle vulkaner og store, brunsvidde vidder uten tegn til liv. Gylne sanddyner på flukt fra Sahara. Naturister i alle aldre som nakent dyrker solen. Ungdom på brett i langsomme dønninger, solnedgang i svart hav. Fuerteventura virker gold, men er full av skjønnhet.
Jeg kan se nesten hele øya fra flyvinduet. En karrig øy. Det skremmer ikke meg, jeg liker denne mangelen på frodighet, setter desto mer pris på de få tegnene til liv. Så forskjellig fra hjemlige trakter, men også så likt: store åpne vidder, få mennesker – sjø og hav.Og en fin temperatur, tenker jeg da fønvinden kommer meg i møte i flydøren. Fuerteventura, Kanariøyene. En liten øy, men likevel den nest største av naboøyene her ute i Atlanterhavet. Nabo med Afrika og Sahara også, det bærer øya preg av. Jeg ville lære hele øya å kjenne. Derfor reiste jeg bare med flybillett, alt annet ble på vagabonds vis – på sparket.
Jeg gikk en tur på stien. Mange stier, men det var lavvann, så jeg gikk stien der sanddynene slapp og sumpene begynte, det området som om noen timer ville stå under vann. Nå var det lett og fint å gå der, og jeg vekslet mellom å gå barbeint og å gå med joggesko. Alene, med hele nasjonalparken El Jable foran meg. Ikke helt alene viste det seg, for langt i det fjerne kunne jeg se fire prikker som beveget seg mot meg. Mer tenkte jeg ikke over det, trallet og sang litt for meg selv, for her var det herlig vær, og jeg hadde reist til Syden, fra det dårlige.Så sto de der. De fire «prikkene». Rett foran meg, to eldre ektepar. Nakne. Kliss nakne. Det var to ting som slo meg. Det første var at de sannsynligvis var tyskere, de tar seg til rette, sprader nakne rundt overalt, tenkte jeg. Hensyn? Nei! Det andre var at de var naturister og ikke blottere. Jeg hadde altså ingen ting å frykte. Riktignok føltes nakenheten litt påtrengende, men jeg ville ikke vike fra stien, ikke søren. Så jeg gikk fryktløst mot dem. De vek heller ikke. Vi ble stående og betrakte hverandre, ikke aggressivt, bare tyst avventende. Min bluferdighet gjorde utslaget, jeg gikk til siden og mumlet et defensivt «Guten Tag». Bak meg hørte jeg på østlandsk: – Han var visst tysk!
En times tur langs stranden Playa de Sotavanto/Barca. Gyllen sand, rolig landskap. Av og til med aktiviteter, for på bølgene i det glitrende havet red kiterne og windsurferne. I en liten høyvannsinnsjø var det instruksjon for nybegynnere. Helt ideelt lærested, for her var ikke vannet mer enn en halvmeter dypt, så det gikk greit å kullseile. Passe med mennesker, ingen trengsel, men heller ingen ensomhet.
Helge Baardseth
Stanset opp i et veikryss i landsbyen Pájara. En liten fin kirke, et bibliotek, gamle hvite hus og et hotell. Hit gikk jeg. Hotellet var som et lite museum med rustikke hus, velstelt og likandes. Siden jeg eide tiden, benyttet jeg den til å overnatte.
JEG BLE PÅ PLAYA BARCA NOEN dager, likte meg der. Men som så ofte før: lopper i blodet, så jeg satte etter hvert min lille leide og fyrige italiener i gir og satte kursen nordover. Litt lei hav og sol og det som, litt stygt sagt, er buffeer og harrylandhoteller, så jeg ville noe annet og kjørte innover på øya. Utrolig landskap. Vulkanøy, av og til skremmende karrig, men så plutselig kan det bli grønt og med en frodighet som nesten blir påtrengende.Stanset opp i et veikryss i landsbyen Pájara. En liten fin kirke, et bibliotek, gamle hvite hus og et hotell. Hit gikk jeg. Hotellet var som et lite museum med rustikke hus, velstelt og likandes. Siden jeg eide tiden, benyttet jeg den til å overnatte. Senket skuldrene, drakk frisk hvitvin fra naboøya Lanzarote og nøt veltillaget mat. Kveldstur i landsbyen, som avgjort er et lite turistmål også for turistbussene, men det fine ved det er at når natten kryper på, skal alle turistene tilbake til middagsbordet på hotellet. Det er jo inkludert i prisen, må vite. Derfor lå Pájara for mine føtter og stort sett ingen annens. Jo, de som bor der, men dem så jeg ikke mye til etter klokken åtte om kvelden.Rommet var etter min smak. Hvit mur, mørke møbler, god seng, et skrivebord og utmerket leselys ved sengen. Nærmest en religiøs enkelhet. Jacuzzi? Som å banne i kjerka.
DET KUPERTE LANDSKAPET MED bratte bakker og hårnålssvinger appellerte til et litt aggressivt kjøremønster Morsomme veier, fine og asfalterte. Der trives vi, min fyrige italiener og jeg. Likevel: mange stopp, her og der. Jeg satte fra meg bilen, gikk en tur opp mot fjellet Gran Montana, som med sine 708 moh. er øyas nest høyeste.Friheten. Hvor jeg skulle bo neste natt, visste jeg ennå ikke. Kanskje alene på en strand? Nei, helst på et hotell. Alderens forbannelse.Karrig, karrig. Høyt oppe, ned i dype daler. Og et skilt: Betancuria, øyas tidligere hovedstad.Hva i all verden var det som gjorde at man la øyas hovedstad så langt fra kysten? Erfaring med sjørøvere. Sjørøverne ankom med båter og ble mer sårbare desto lenger fra båtene de kom. Så for best mulig beskyttelse bodde man langt fra kysten. Helt trygt var det ikke, forresten, for Betancuria ble erobret av sjørøvere i 1594, og kirken ble brent ned til grunnen. Den vakre kirken som står der i dag, ser likevel eldgammel ut, og det er den selv om den ble gjenoppbygget så «sent» som i 1691.Et par butikker, et arkeologisk museum, noen kafeer og en overraskelse: Vis-à-vis kirken ligger en av øyas beste restauranter. Vakkert interiør med et par vovede malerier på veggene, en herlig hage, et lite museum – jeg kan nyte alt, bruke den tiden jeg vil.
Helge Baardseth
Jeg har vært i Sahara, og landskapsmessig er ikke dette så forskjellig. Store vidder med store mengder løs stein, hver enkelt så store som en datamus, og canyons uten vann. Sanden finner jeg andre steder på øya.
VILTRE VEIER, MEN SMÅ AVSTANDER. Jeg tar av hovedveien til Los Molinos på vestkysten for å se solnedgangen. Ingen badestrand her, bare noen få hvite hus og store dønninger som slår inn mot klippene, jeg får en følelse av at havet lever over meg før jeg kommer meg opp til en av klippene og til den vide utsikten. En mann sitter utenfor det lille huset sitt, leser en bok. Det virker så riktig, så fredfullt. Hadde egentlig selv tenkt å sitte her med en bok, men fikk meg ikke til det. Betagende skjønnhet fanget meg. Klipper og hav. Sjø som er sort, grønn, blå og skummende hvit. En liten øl på en av de to kafeene. «Liten» er et helt riktig ord, for flasken er ikke stort større enn en parfymeflaske. Ikke mer enn at jeg kan kjøre videre.Jeg liker sideveier, selve grunnlaget for rurale opplevelser. Tar av en liten vei best egnet for en firehjulstrekker, men kjører så sakte at bilen ikke protesterer. Jeg har vært i Sahara, og landskapsmessig er ikke dette så forskjellig. Store vidder med store mengder løs stein, hver enkelt så store som en datamus, og canyons uten vann. Sanden finner jeg andre steder på øya. Ankommer El Cotillo. Et hyggelig lite sted på nordvestkysten, med beskyttet havn, et gammelt festningstårn og lange sandstrender, avløst av beskyttede laguner. Det kan nesten ikke bli bedre.
TURISTHOVEDSTADEN PÅ FUERTEVENTURA heter Corralejo. Når man kommer kjørende sørfra, er det lett å skjønne hvorfor dette området er så populært. Før du kjører inn i byen, er det kilometer på kilometer med flotte sandstrender bare et steinkast fra hovedveien. Lange nok til at du, om du klarer deg uten strandkafeer som selger is og øl, kan finne et sted helt for deg selv.Jeg kan ikke motstå det – vannet. Jeg kommer fra et kaldt land og dyrker det varme. Jeg vet ikke hvor mange grader vannet holder, men selv for en badepyse som meg, er det varmt nok. Barnlig badeglede, begeistring – badelykke er et sterkt, men godt ord. Jeg har ikke noe håndkle, så jeg legger meg i sanden og tørker. Sovner, men heldigvis er solen for nedadgående, så jeg unngår forbrenning. Våkner når det begynner å bli litt kjøligere og setter kursen mot sentrum.Corralejo er, for det meste, et stygt sted. Det blir for mange engelske og irske puber med storskjerm for fotball, for mange kebabsjapper, for mange kopier av ting tatt utenfra, plassert på denne lille øya. Ting som dreper øyas egen identitet. Noen små striper med strender og en liten havnepromenade retter opp noe av dette litt dårlige førsteinntrykket. Greit nok, men ikke så mye for meg.En mann, et lite hus, mektig natur, en god bok. Jeg satte kursen tilbake mot Los Molinos.
