Helgelesning: En komplisert jobb
En del av jobben min består av å svare folk som spør om reiseråd. Reiseekspert er et pretensiøst ord, men det nettopp det jeg er. Og folk vil reise, alle steder, til alle tider.
Det er ikke så lenge siden jeg svarte på et spørsmål fra et ungt samboerpar fra Oslo. Det lød omtrent sånn:
– Vi skal ha ferie i november og ønsker oss god standard, sol, bad og muligheter for interessante utflukter. Flyreisen bør ikke være for lang for vi skal bare være borte en uke.
Jeg var velvilligheten selv og svarte, litt forkortet:
– Da ville jeg reist til Egypt, gjerne til Sharm el Sheik. Der er standarden god, og dere er ganske sikre på godt vær. Strendene er fine og det er varmt i vannet selv i november. Det er mange fine utfluktsmuligheter: båtturer, kamelturer, St. Katharinaklosteret og dere kan også reise over til Nilen og til Kairo. Svarte jeg.
Når det gjelder turisme er jeg tilhenger av konsekvensanalyser. Analysen fordi man kan se hvor viktig turismen er for landet – og om den er viktig, konsekvensen fordi man med analysen som redskap kan styre utviklingen.
Men dette var før jeg leste en artikkel i danske Weekendavisen, skrevet av Hans Henrik Fafner. Den handlet om tilgang til vann i verden generelt, og i Midt-Østen og Egypt spesielt.
Det var ikke lystig lesning. I dag lever 460 millioner mennesker på kloden med utilstrekkelig tilgang til vann. I følge en FN-rapport vil to tredjedeler av verdens befolkning i 2025 leve med for lite vann dersom ikke holdingen til dagens forbruk endres. I MENA-regionen (Midt-Østen pluss Nord-Afrika) er det kun to land, Tyrkia og Libanon som har tilfredsstillende vannressurser. Og, heter det videre, "Egypt har allerede nå, til tross for Nilens vannressurser, vanskeligheter med å forsyne befolkningen med rent vann."
Det siste gjelder faktisk oss: Hvert år kommer det rundt 7 millioner turister til Egypt (ca. 4 millioner av dem kommer fra Europa, rundt 50 000 fra Norge). Regner vi med at hver turist bruker 400 liter vann pr. døgn, blir det veldig mye vann, utrolig mye vann. Mens altså de som bor der ikke har nok.
Når det gjelder turisme er jeg tilhenger av konsekvensanalyser. Analysen fordi man kan se hvor viktig turismen er for landet – og om den er viktig, konsekvensen fordi man med analysen som redskap kan styre utviklingen.
I dag kan du kjøpe klimakvoter når du skal på reise. Med knapphet på vann i mange land kan du komme til å måtte kjøpe vannkvote. Alle skjønner at: "Velkommen til Egypt, men du må ta med deg eget vann",i praksis ikke lar seg gjøre (2800 liter vann pr. person pr. uke!), men vi kan risikere andre former for kvotehandel. Av typen: Egyptisk handelsminister til norsk handelsminister:
– Vi får lage en vannkvoteavtale: Dere kan få en kvote på 50 000 norske turister til Egypt, mot fem skip i 150 000 tonn-klassen med rent drikkevann.
Og han trekker litt på det ene øyebrynet før han fortsetter:
– Helst vann fra Voss.
Vann vil bli en betydelig maktfaktor når det gjelder fremtidens turisme. Stadig flere steder på kloden kommer turismen i konflikt med lokale interesser, og ofte dreier konfliktene seg om vann. Golfbaner forbruker mange steder så mye vann at det ikke er nok til bøndene omkring. Innbyggerne i den lille landsbyen Sinqerim i Goa ba pent om vann fra en vannledning to timer hver dag, men ble nektet det til tross for at vannledningen til turistsenteret Taj Holiday Village, med friskt vann 24 timer i døgnet, går under landsbyen deres.
Som du skjønner er det ikke alltid lett å gi "gode" om hvor man skal reise. For det innebærer mer enn det som er behagelig, spennende og interessant – for oss.
Og mitt problem som reiseekspert forblir utløst: skal jeg fortsette å anbefale turister å reise til land som ikke er i stand til å gi sine egne innbyggere det vannet de trenger?
Vi turister skal passe oss, bli mer bevisste på ressursfordelingene, og på hvor vi reiser. Slik at ikke "Welcome"-skiltet som ofte møter oss på flyplassen blir byttet ut med "Tourist – go home"!
