Kroatia: Zadar - byen med en egen øyverden
En by mellom hundrevis av øyer. En by med ruiner fra romertiden og med tusen år gamle kirker, men også en sofistikert, moderne by. En delt by. Ingen mur, men vann. Den nye bydelen, der de fleste bor og arbeider, ligger på «fastlandet», den gamle bydelen stikker ut som en egen halvøy.
JEG BOR I DEN NYE. Slentrer gjennom en park ned til småbåthavnen. Skjønt småbåt, her ligger skinnende, mangefots-seilbåter klare til å bringe seilere fra alle land ut i den kroatiske øyverdenen. Morgenkaffe på kafé Regata, der mannskap og skippere møtes til alle døgnets tider. Mange er travelt opptatt med sitt, men det er likevel en egen ro i en småbåthavn – båter, sol, seil, sjø. Båter som skal ut på havet, og båter som kommer tilbake. En tomaster på vei inn. Dame ved roret og båt med ganske stor fart. Katastrofe? Nei, hun la til stødig som en gammel sjøulk.
Liker å se båter: Her ligger det en nydelig dame; to makne egentlig, men med forskjellige farger. Øyeblikkelig forelsket. Og en ketch, sannsynligvis bygget i Taiwan, ship shape. Og som en katt mellom hermelinene, en Sagatour 27, norsk motorbåt, en dame sterkt preget av tidens tann.
Jeg rusler videre langs kaia, helt ut til det lille fyret på den ene piren. Vinker til fergemannen på gamleby-siden. Han står oppreist når han ror den lille båten den 75 meter lange strekningen over innløpet til havnen. Turen sparer meg for en omvei, dessuten er den korte sjøreisen hyggelig, for fergemannen snakker godt engelsk. Han formidler mye god viten om byen i løpet av turen. Stiger i land i det som er det gamle Zadar. Det er her de store fergene går fra, bilferger ut til øyene, hurtige katamaraner til Pula og Split, stor ferge over til Acona i Italia og et og annet cruiseskip kommer på dagsbesøk. Går gjennom en av byportene, inn i smugene. Det er trangt, så det gjør seg nesten selv: En nesten bilfri by.
JEG SPASERER TVERS OVER halvøya, til den andre siden, den som ligger mot Zadarski-kanalen, den brede kanalen mellom Zadar og øya Ugljan. Det blåser og er litt sjø, så jeg går ned til sjøorgelet. Det er bygget i granitt, med avsatser du kan sitte på. Tidevann og vind presser seg gjennom «orgelpiper» og skaper et eget naturens orkester. Utgangspunktet er syv akkorder med fem toner hver. Det gjenskaper en stemning med kroatisk musikk. Skjønt gjenskaper, vann og vind skaper et tema med uendelig mange variasjoner. Fint å sitte her, ned mot sjøen, midt i orgelet. Lytte, lese, nyte.
Sjøpromenaden i Zadar er bred og flott. Bygningene bak er imponerende. En av dem var tidligere et berømt hotell, nå står det der mektig, men tomt. En annen bygning er nyoppusset og huser byens universitet. Det hele er velstelt og fint. Blir det for varmt, trekker jeg inn under de skyggefulle trærne bak promenaden. Der finner jeg lett fram til en kafé, en restaurant. Et glass hvitvin for en tier, lise for en nordmann. Og så går jeg videre, for promenaden er lang. Passerer et festningsverk og går langs muren inn i en liten bukt. Innerst, ved en av de tykke bymurene fra venetianernes tid, ligger en restaurant. En av byens beste, har jeg hørt. Den tester jeg.
Himmelsk akustikk, bokstavelig talt. Jeg glir inn blant tilskuerne, blir stående – andektig.
BYENS FORUM. NAVNET ER IKKE urimelig, for her ligger det rester fra romersk tid overalt. Rundt plassen ligger det to kirker, St. Donatus og St. Mary. Den første sto ferdig i begynnelsen av årene 900 e.Kr., bygget over romerske ruiner. Donatus var irsk og ble biskop og ambassadør i Zadar etter en tid i Konstantinopel.
Jeg hører musikk fra St. Donatus, trekker mot kirken. Utenfor er det tomt, innenfor er det fullt av folk. Middelalder- og renessansemusikk, men også Verdi og Rossini. Himmelsk akustikk, bokstavelig talt. Jeg glir inn blant tilskuerne, blir stående – andektig.
Kulturby, selvfølgelig, for Zadar er over 2700 år gammel. Mange har vært her. Romere, venetianere, østerrikere, tyrkere og tyskere under annen verdenskrig. Seksti prosent av byens bygninger ble ødelagt av de alliertes bombing. Men når folk i Zadar snakker om krig, er det ikke den krigen de snakker om, men krigen som startet i 1991 og sluttet i 1995. Frihetskampen, borgerkrigen, en nabo-mot-nabo-krig. Den mest forferdelige av alle typer kriger. Krigen er ikke så synlig i dag, men når du snakker med kroater, skjønner du at den ikke er glemt. Det er ikke så lett å snakke med dem om den krigen. Ikke ennå, den er for nær. Og: Zadar er et senter for kroatisk nasjonalisme, men er likevel en sofistikert multi-etnisk by.
Vi kommer også i prat. Først på engelsk, så ler vi litt da vi skjønner at vi begge er norske.
HAR SOLBRILLENE PÅ, da kan jeg observere, et pent ord, stirre, glane, uten at noen registrerer det. God underholdning. Sitte rolig, se livet slik det er, det lærer man mye av når det gjelder andre folk, men ikke minst om seg selv.
En hjørnekafé. En røslig mann sitter ved et bord. Han prater med kelneren. Vi kommer også i prat. Først på engelsk, så ler vi litt da vi skjønner at vi begge er norske. Ler enda mer da vi ringer inn oppvekststeder, setter stolene våre ved samme bord og tar nok et glass vin til da vi snakker om medlemskap i sportsklubb, felles venner og bekjente. Prater og drikker ut i de små timer.
Han har slått seg ned her, snakker språket, gir meg detaljer om dagliglivet jeg ellers ikke ville fått. Så bryter vi ut av den sosiale sfære og går hver til vårt. Fint møte, sosialt behov tilfredsstilt.
LIKER Å SLENTRE I BYER om natten, er litt av en nattugle. Ikke fordi jeg skal besøke barer eller lugubre steder som ikke tåler dagens lys, men fordi jeg gjerne vil føle byens andre liv. Ikke baksiden, ikke på noen måte, bare at nattens byliv er annerledes. Gamlebyen i Zadar er fin for nattvandring. Åpent og fritt mot sjøen, men også med trange smug hvor lyset fra gatelyktene speiler seg i århundregamle brostein. Smugene munner ut i plasser med romerske søyler, venetianske løverelieffer og eldgamle kirker. Den gang og nå. Og over det hele står månen.
Det er mørkt langs bryggen, men jeg føler meg trygg. En fiskebåt kommer inn og losser fangsten. Handel med faste kunder. Stopper for en øl på den lokale havnekneipa. De faste nikker gjenkjennende, de har sett meg før. En liten ting når du reiser alene som meg, dette lille nikket som et bevis på en slags tilhørighet. Jeg er ikke ute etter noe mer.
Ut gjennom byporten, på vei over til «min» del av byen. En ung mann på en enhjulssykkel prøver å kjøre på det smale gelenderet på broen som forbinder bydelene. Han er både modig og god, men får det ikke helt til. Feiler gang etter gang, og vi som står der som tilskuere, blir litt skuffet hver gang over at han faller ned på selve broen. Det hadde vært så mye morsommere om han hadde falt i vannet. Morsomt fordi det ikke er så langt ned at det ville være farlig.
DET ER IKKE NOE PROBLEM å være i Zadar uten båt, selv med alt vannet rundt. Jeg tar en organisert dagstur ut med passasjerbåten «Leut» til Kornati nasjonalpark. Den består av nitti øyer, få av dem er bebodde, og de som har hus der, får ikke anledning til å bygge flere, og får bare lov til å dyrke oliven og holde sau. Alle øyene er små, utenom hovedøya Kornati som er nesten tre mil lang. Vi passerer et titalls seilbåter, noen fiskebåter og svinger innom små bukter med sparsom bebyggelse og med et goldt landskap som av og til strekker seg slakt nedover til sjøkanten, andre ganger med stup på hundre meter rett ned i havet. Så legger vi til kai ved en liten øy for at alle skal få tatt en svømmetur. Vannet er ikke så varmt, men jeg bøyer meg for badepresset og jumper uti. Først angrer jeg, så gleder jeg meg.
Der går den, sier jeg om ferge etter ferge. Og jeg fortsatte: La den gjøre det.
ELLE MELLE. FERGER til mange havner og byer. Zadar er bysentrum i en egen øyverden. Som Sale, Saglav. Båt ut, og båt tilbake. Raskt, rimelig og interessant. Pirrer og tilfredsstiller nysgjerrigheten. Ferge står det på billetten, men jeg kaller det for småcruise. Preko står det på den ene fergen. Hvor pokker er Preko? Preko er en liten landsby på naboøya Ugljan. En kort båttur. Fint å se Zadar fra havet, gir en forståelse for byens strategiske betydning. Ser også at Zadar er en industriby, usynlig inne fra byen. Fra fergen ser jeg den store havnen noen kilometer lenger sør. Det er en del av det helhetsbildet som vi, besøkere, har vanskelig for å få med oss.
Preko er et eget lite samfunn. Promenadevei langs sjøen. Gamle, fine hus mellom de mange nye. Faller for stedet. Små badestrender uten folk. Finner en kafé med utsikt til en liten øy med et fransiskanerkloster som fremdeles er i bruk. Skulle tatt fergen klokken halv tre, den rakk jeg ikke. Hva betyr vel det, bestiller noe for mage og gane, ble sittende, leser litt, drikker litt.
To måker slår seg ned på bryggekanten ved siden av meg. Jeg liker ikke måker, men disse to er nydelige. De sitter og steller fjærene sine. Den ene dupper av og til i vannet, og så kommer han/hun opp igjen. Det er en nærhet mellom de to som engasjerer meg. Blir sittende å se på dem en langs stund. De ser på hverandre og av og til på meg, vi blir på en måte venner, måkene og jeg.
Kjæresten er borte, nå har maken gått helt ute på brygga. En fin fugl. Hodet høyt hevet, nebbet vannrett, stolt. Nei, der kommer han tilbake, legger nebbet ned mot bakken. Litt sussing. Da ble jeg så beroliget. Jeg tror det er en hann. Nå fikk jeg klarhet, nå kan jeg ta neste ferge tilbake til Zadar. Men ikke helt ennå: Der går den, sier jeg om ferge etter ferge. Og jeg fortsatte: La den gjøre det.
Rakk halv syv-båten og var veldig fornøyd med det. Halvveis til Zadar går alarmen om bord. Fint at den er falsk.
Tilbake til byen. Jeg kan aldri bestemme meg: Er det best å bo utenfor byen og så dra inn til byen for opplevelsene? Eller er det best å bo inne i byen og dra ut av den for å slappe av?
POZDRAV SUNCU. EN HILSEN TIL SOLEN. Vi samles her, helt ytterst på halvøya. Der ligger det en rund, kunstig sol, sammensatte solcellepaneler, toogtyve meter i diameter. Og så kan vi spasere på toppen av den. Et helt lite kraftverk som produserer nok elektrisitet til all belysningen langs strandpromenaden. Hit kommer turister, studenter, eldre innbyggere på spasertur, syklister, unger og ungdom. Vi er her for å se solen gå ned. Av og til, når skyene er riktige, kan det måle seg med de vakreste solnedganger jeg har sett, andre ganger går solen bare ned, men det er alltid en høytidsstund.
Kaffe og likør. Et lite glass Maraschino, en lokal variant. Den vil jeg ha nå, for den gamle fabrikken, Maraska, ligger like ved der jeg bor. Må jo vise en viss solidaritet, selv om jeg ikke er noen likørmann.
Hva det smakte? Skal jeg være ærlig eller snill? Distinkt smak er totalt fraværende. Det smaker sukker, lite annet. Og når jeg først er der: Kroatene kan ikke bake. Det er selvfølgelig en fryktelig ting å påstå, og det er ikke helt sant, for kakene er både søte og gode. Men brødene er, fytte rakker'n, bløte og smakløse. Nesten i klasse med den svenske limpa, og det er jo ingen god reklame. Lim på tenna.
ZADAR ER EN DANNET BY, men den er langt fra kjedelig. Dette er en universitetsby, så her er det en blanding av turister, vanlig fastboende og studenter, og det føles godt. Pluss øyboere som gjør en stopp i gamlebyen før de reiser til og fra med fergene. Trivelige utesteder i smug, gater og plasser. Ingen rølping om kvelden, men god stemning. Flanering på sjøsiden ut i de små timer, korte opphold på forskjellige barer før man rusler videre. Trivsel i en fremmed by, og jeg savner ingen ting.
For Zadar er en by med sin egen øyverden.
