Myanmar: På sporet av Mandalay
Det fins ikke tvil i de to burmeserne da jeg røper mine planer for morgendagen: å dra til Mandalay, og å gjøre det med tog. Det er visst en svært dårlig idé. – Hvorfor vil du ta toget? Ta bussen i stedet, sier den ene av dem, som snakker engelsk. Vi sitter i utestolene i den beskjedne engelske hagen til mitt familiedrevne hotell i Yangon, en smal hellelagt oase av skygge og ro mellom bilene i gaten og veggen. Ifølge de to er det ikke måte på hvor dårlig stelt det er med Myanmars jernbaner. – Toget er varmt som en ovn, alltid forsinket, og det går sånn: Han fekter som den rene Bartosz Piasecki med høyrearmen for å vise. – Bussen har aircondition. Og den koster ti dollar, toget koster 30, argumenterer han videre.
Klokken 05.20 neste morgen stiger jeg om bord i vogn 1 ved spor 1 på Yangons hovedjernbanestasjon. Min vogn har brun underside og en blå stripe under vinduene, samt ordene «Upper class» malt ved siden av døra. «Ordinary class»-vognene er røde og beige.
Vel innenfor ser ikke overklassen særlig luksus ut: Døra ut mot spor 2 henger i én hengsel, og vanntanken i taket har lekket en dam på gulvet. Lyset er ennå ikke slått på, og jeg må bruke hodelykt for å finne sete C6.
Lysstoffrørene i taket våkner til liv noen minutter senere, og ganske nøyaktig klokken 06 rykker det kraftig i toget. Det er som om hver eneste vogn først nekter å bli med, men i siste sekund ombestemmer seg og jumper etter lokomotivet. Det smeller og knaker. Så ruller vi.
Myndighetene i Myanmar er stolte av sine mange og lange nye jernbaneutbygginger – ikke av lyntog, men smalsporede sneglebaner. Siden 1988 har nettet blitt forlenget fra 3200 til over 5400 kilometer.
Toglinjen til Mandalay er imidlertid en arv etter britene og kolonitiden, og det merkes. Det går ikke fort; en syklist hadde greid å holde følge med oss; og vi slingrer som en dupp i Nordsjøen. Vi har ikke mer enn kommet ut av stasjonsområdet før bagasjen på hyllene over oss deiser i gulvet i en brå skinneslyng, og vi innser at sekkene må surres fast.
Vi kjører forbi en fattig forstadsverden av pendlerstasjoner og jordlapper, betongblokker og bølgeblikkbrakker. Meter for meter slipper tussmørket taket.
Frem trer et land det nesten er overraskende at turister får se. I over 50 år har Myanmar blitt tråkket ned av et militært vanstyre som ikke bare har gjort landet til et av Asias fattigste, men også et av de mest undertrykte. Samtidig har juntaen lagt lokk over det negative. I boken Finding George Orwell in Burma beskriver forfatteren Emma Larkin hvordan hendelser og personer raderes ut av historien og nyheter aldri fortelles hvis sannheten ikke passer generalene. Best sies det kanskje av tittelen på hennes seneste bok om landet, om syklonen Nargis: No Bad News for the King.
Valget og løslatelsen av Aung San Suu Kyi i 2010 har bedret situasjonen. Men sensuren er fortsatt til stede, noe både en kikk i avisen New Light of Myanmar eller en prat med burmesere som føler seg sikre på at ingen lytter, kan bekrefte.
Dagliglivet langs skinnegangen får generalene imidlertid ikke dekket over. Gryningen jager fattigdommen ut av gjemselet. Frem dukker rønner og søppel, og magre mennesker til fots med digre kurver på hodet.
Gjermund Glesnes
Det er ikke den eneste særegenheten burmeserne holder fast ved. År med isolasjon har vernet dem mot påvirkningen fra Hollywood og storkapitalismen. Her holder longyi-er – tøystykker som draperes rundt hoftene – stand mot Levi's jeans. Og L'Oréal har ennå ikke danket ut den tradisjonelle makeupen thanaka, laget ved å gni bark mot en dråpe vann.
Armoden blir ikke mindre da vi tøffer ut på risfeltene, men humøret mitt blir bedre.
Kanskje er det lyset fra de endeløse grønne og gule markene, kanskje synet av oksekjerrer, vannbærere og bønder med sigd – som om jeg ikke har tatt toget, men en tidsmaskin.
Kanskje er det pagodene som her og der, og uten forvarsel, stikker sine forgylte tupper opp over horisonten med ujevne mellomrom.
Kanskje er det morgenluften som kiler ansiktet der jeg henger ut av vinduene og stirrer.
– Jeg elsker det. Bare se ut! utbryter australske John Jones. Han er en av seks turister i vognen, og har hodet like mye utenfor som inne i kupeen. Reisekameraten Graeme Potts er skjønt enig. – Vi opplever landskapet på en helt annen måte. Det er ingen sjanse for at du ville fått et bilde som dette fra en buss, sier han etter å ha foreviget nok en okse med plog.
Det låter en hul rumling idet vi krysser en brun elv, nesten rett over hodene til tre kvinner som vasker klær. Vi har aldri kjørt fort, makshastigheten kan ikke være stort over 50, men nå sakker vi av enda mer. En haug med sviller ligger langs skinnene, et sidespor skyter ut til venstre, i en bu sitter en kar og vinker et grønt flagg ut mot oss. Det dukker opp bikkjer, folk og så en perrong. Det piper og smeller og rykker i hele toget. Vi har stoppet i Bago.
Vogn 1 blir straks en basar. Varme maiskolber? Du får tre for tusen kyat (6,50 kroner). En klase bananer bys frem for 1500. Bagos selgerskare går gjennom midtgangen med kurver fulle av egg, drikke eller kjekspakker, samt de grønne rulladene med betel, det lett oppkvikkende rusmidlet som gir svarte tenner og røde lepper, og som en gang var så populært i Sørøst-Asia at dette var et skjønnhetsideal – den gang het det seg at «bare hunder, spøkelser og europeere har hvite tenner». I Myanmar er bulende kinn og rubinrøde spyttklyser fortsatt helt ok, lenge etter at resten av regionen har tatt etter europeerne og spøkelsene.
Det er ikke den eneste særegenheten burmeserne holder fast ved. År med isolasjon har vernet dem mot påvirkningen fra Hollywood og storkapitalismen. Her holder longyi-er – tøystykker som draperes rundt hoftene – stand mot Levi's jeans. Og L'Oréal har ennå ikke danket ut den tradisjonelle makeupen thanaka, laget ved å gni bark mot en dråpe vann.
Slike ting gjør landet noe så sjeldent som genuint eksotisk.
Burmeserne er også vennlige og åpne. Det får jeg oppleve til fulle om bord i Mandalay-ekspressen. Jeg får del i historien til søstrene som følger mamma på hennes siste reise, til hjembyen for å dø. En mann to rader lenger fremme utfordrer meg til å stikke fingeren ned i det flettede buret der kamphanen hans sitter, på vei til hanekamp i Mandalay. Jeg sitter ned med Bo Thi Rai, som styrer restaurantvognen som familiebedrift – seks av hans syv barn jobber der.
Etter hvert som vi beveger oss nordover, blir også de ledige setene rundt vår vestlige koloni pauseplass for flere av togpersonalet.
Den første som setter seg er Suleiman, en hengslete fyr i 20-årsalderen, som har en tilsynelatende løst definert vaktmesterstilling om bord.
– Ser du skiltet i enden av vognen? Det står «Ingen alkohol». Men restaurantvognen selger øl, sier han og ler.
Suleiman mener mannfolkene på benken i Yangon tok feil, og at jeg gjorde rett i å velge toget.
– Her får du sett det ekte Myanmar, mener han.
Gjermund Glesnes
– Folk kan bruke alle mulige transportmåter, mener Khin Maung Win i Democratic Voice of Burma. – Før var alt statlig styrt av armeen og noen få generaler. Nå blir de kontrollert av opposisjonen. Sjansen for å misbruke pengene er mindre, sier han videre.
Drømmen om å se Myanmar har lenge var problematisk. I 1995 – året før juntaen annonserte sitt Visit Myanmar Year – ba Aung San Suu Kyi om full turistboikott av landet. Hun viste til at de nye rullebanene og hotellene i stor grad var bygd ved hjelp av tvangsarbeid, og at mye av inntektene ville gå rett i lommene til generalene som styrte landet med jernhånd.
I november 2010 trakk Aung San Suu Kyis parti NLD oppfordringen – unntatt for pakkereiser og annen storskala turistindustri. Lonely Planet oppfordrer til å reise slik at minst mulig penger havner i statskassen.
Så hva da med statsbanene?
– Folk kan bruke alle mulige transportmåter, mener Khin Maung Win i Democratic Voice of Burma. – Før var alt statlig styrt av armeen og noen få generaler. Nå blir de kontrollert av opposisjonen. Sjansen for å misbruke pengene er mindre, sier han videre.
Daglig leder i Den norske burmakomité, Inger Lise Husøy, er mer skeptisk. Hun medgir at det er en ny situasjon i landet, men understreker at demokrati er det ikke. I praksis er det de samme som styrer. Og landet preges av det hun kaller en korrupt «kameraderikapitalisme».
– Målsetningen bør være å la mest mulig penger ligge igjen hos lokalbefolkningen, mener hun. Men heller ikke hun sier kategorisk nei til å ta toget.
Den humpete reisen er nemlig en god mulighet til å treffe folk utenfor juntaens regi. Og lengden, 15 timer ifølge rutetabellen, gjør at samtalene går langt forbi «do you like my country?».
I vogn 1 blir vi turister også innviet i dagliglivets savn og problemer.
– Dette er en dårlig jobb. Kona mi liker den ikke. Jeg er nesten aldri hjemme, vi jobber syv dager i uken, og annenhver natt sover jeg på toget i Mandalay. Og vi tjener nesten ingenting. Bare 60 000 i måneden, sier en av togmannskapene, en nybakt far med en datter på to måneder. Han sier det akkurat så lavt at offiseren som tviholder på en attachéveske noen rader bak oss, ikke vil få med seg samtalen selv om han skulle forstå engelsk.
Håpløst lave lønninger er standard for statsansatte i Myanmar, og månedslønnen på 390 kroner – 13 kroner dagen – er ikke uvanlig. Derfor har det blitt vanlig kutyme på offentlige kontorer å kreve små «gaver» for å spe på gasjen, og Myanmar er verdens femte mest korrupte land, ifølge Transparency International.
Men en jobb på toget gir ikke mange muligheter for slike ekstrainntekter. Derfor har han sagt opp jobben.
– Jeg håper å starte en isbutikk. Der kan jeg tjene 6000–7000 om dagen, tror jeg. Og jeg slipper å sove i Mandalay hver andre natt, sier han.
Is blir en mer og mer fristende tanke. Solen steker, vi har ingen aircondition, og viftebladene i taket står som støpt fast. Når vi blir stående lenge på en stasjon og ingen vind blafrer i de blå gardinene, begynner svetten å legge seg som en lake på halsen og armene.
Vi prøver bryterne til viftene nok en gang. Ingenting skjer.
– Gjett hvilket år de der virket sist? sier Graeme fra setet bak meg, med stemmen tykk av ironi.
– 1997.
– Ingen dårlig gjetning. Jeg sier 1995, repliserer han.
– Det er for tidlig for å finne svaret på blogger. Så hvordan skal vi finne ut hvem som har rett?
– Du får stole på min ekspertise innen elektriske gjenstander, svarer elektroingeniøren Graeme.
Ikke lenge etter dumper Suleiman ned i setet ved siden av meg igjen.
– Jeg skal få vognelektrikeren til å se på dem, lover han.
– Jeg trodde at du var vaktmesteren?
– Jeg tar meg av passasjerene. Han tar seg av det elektriske, svarer han, og forklarer at rundt 15 personer jobber om bord, i tillegg til billettørene.
Gjermund Glesnes
Det er 12 timer siden vi forlot Yangon, ifølge ruten har vi tre timer igjen til Mandalay. Så vel er det ikke. Ikke før klokken 02 – seks timer forsinket – smeller togunderstellet til ro på endestasjonen.
Det skjer likevel ingenting. Ikke før jeg drikker te med Bo Thi Rai og datteren Mo Thi Rai i vognen bakenfor. Te er i Myanmar det samme som kaffe her hjemme, en sosial katalysator og fast følge til småprat eller diskusjon.
– Du synes det er varmt? spør Bo Thi Rai. – Du svetter, legger han til. Jeg ser ingen grunn til å nekte. Viftene fungerer ikke i restaurantvognen heller. Rommet er utålelig hett, og det ligger vanndråper i tinningene mine. Tilstanden min blir ikke bedre av skinnegangen; på det beste er det som å sitte i gyngestol, på det verste svaier vi så fælt at jeg tror vi er i ferd med å spore av. – I Norge er det kanskje null grader nå, unnskylder jeg meg.
Viftene går på batteri og de er tomme, forklarer Bo Thi Rai da han har vridd på bryteren uten noen effekt. – Myanmar er et fattig land, sier Mo Thi Rai.
Faren gir seg imidlertid ikke så lett. Han bjeffer ut kommandoer og veiver så flekkene nesten kastes av skjorten, til en av mennene i vognen. Mannen, elektrikeren skal det vise seg, tar til å romstere i kjøkkenkroken. Det farer noen ord frem og tilbake. Så begynner rotoren å snurre over hodet mitt.
Det er et lite mirakel. Luft, frisk luft! Jeg tar meg selv i å strekke hals for å komme nærmere kilden.
Graeme, John og kona Di, går alle for å sjekke da jeg endelig begir meg tilbake til den vifteløse vogn 1.
Neste gang Suleiman passerer, ber vi ham få elektrikeren til å skifte batteri hos oss også. Denne gang tar det ikke lang tid før mirakelet gjentas.
Det er da jeg ikke kan dy meg. Jeg reiser meg og tumler tilbake til restauranten, og ganske riktig. Der står viftene stille.
Vi kjører over en slette i nær toppfart – kanskje 60 kilometer i timen? – da solen går ned til venstre for oss. Idet vi duver forbi en pagode der messen gjaller fra høyttalerne en halv time senere, er det mørkt.
Det er 12 timer siden vi forlot Yangon, ifølge ruten har vi tre timer igjen til Mandalay. Så vel er det ikke. Ikke før klokken 02 – seks timer forsinket – smeller togunderstellet til ro på endestasjonen. Da føler jeg meg mørbanket av risting. Ør av alle timene med smell mot sviller og fløyting. Frastøtt og uendelig lei av musene som pilte over gulvet, og av alle millionene av insekter som svermet rundt lysstoffrørene for så på et eller annet tidspunkt å mellomlande på huden min.
Jeg er så trøtt at jeg nesten syns synd på meg selv. Helt til jeg tenker på Bo Thi Ran, Suleiman, og de andre. De får en kort natt på gulvet eller i et sete. For om fire timer går toget igjen. De skulle kanskje heller ha jobbet på bussen.
