Helge Baardseth

Vilnius er en by for oppdagelsesreisere. Inn et smug, opp en trapp, jeg er litt frekk, går inn steder jeg hjemme ikke ville trådt mine sko. Her blir jeg møtt med vennlighet. Overalt.

Hva jeg forlanger av en reise? Ikke så mye. Når jeg er på reisemålet, er jeg der i nuet, så å si. Pleier å si at betingelsen for en vellykket reise er to ting, nysgjerrighet og kunnskap. Legg til en smule erfaring, så er du der.
For meg skal det altså ikke mer til. Det ligger til min natur. Jeg begeistres lett.
Av og til må jeg nedgradere kravet til kunnskap. Det er de gangene jeg følger med på flyprisene, og slår spontant til. Derfor blir det noen ikke-kunnskapsrike reiser i løpet av året.

Vilnius. Egentlig var det litt rart at jeg reiste dit, det var fremdeles glatte fortauer i Oslo, og det var ingen grunn til å tro at det ville være annerledes i Litauens hovedstad. Men dette ble altså en av de hurtige avgjørelsene.
Gammel by, gamlebyen. Fikk rom i et kloster som nå tar imot turister i sitt herberge. Enkelt, rimelig, fantastisk.
Rundtur i byen, orgelmusikk utenfor katedralen, må jo inn dit. Poulenc i fingrene og på pedalene. Mektig musikk som fremkaller tårer i øyekroken. Kyndig publikum som ikke klapper mellom satsene og som ikke skal svare i mobilen. Jeg føler meg hjemme og hensatt til en annen tid.

Vilnius er en by for oppdagelsesreisere. Inn et smug, opp en trapp, jeg er litt frekk, går inn steder jeg hjemme ikke ville trådt mine sko. Her blir jeg møtt med vennlighet. Overalt. Noen av de lave husene er pusset opp med pietet overfor den gamle arkitekturen, noen er pusset opp uten omtanke, kanskje med tanke på Stalin. Og mye er ikke pusset opp i det hele tatt.
– Godt jeg reiste til byen nå, tenkte jeg, før globaliseringen tar den.

Jeg rusler rundt , langsomt. Kikker inn i et utstillingsvindu i en gammel trikotasjeforretning med bysteholdere fra en annen tid, og går inn i en isenkramsforretning som selger skruer i løs vekt. Kjøper et beslag jeg ikke har bruk for, men handler likevel for å oppleve en stemning. Suger inn atmosfæren. Drikker en kopp sjokolade i et konditori som aldri vil bli omtalt i et designmagasin, og liker meg så godt der at jeg faller for fristelsen til å kjøpe en kandisert appelsinskive, halvveis trukket med mørk sjokolade.

Det var da jeg tenkte: reiser jeg virkelig hit for å oppleve noe nytt? Et annet land, en annen kultur? Men jeg gjennomskuer meg selv, jeg skal ha det, ser et mønster: Jeg har ikke reist hit for å oppleve noe nytt, tilegne meg ny kunnskap, jeg er reist hit for å dukke ned i min egen barndom. For denne byen, eller riktigere, denne delen av byen, er fremdeles slik det var i Oslo da jeg vokste opp. Du vet, eller mange av dere vet det slettes ikke: den gangen da det inne i byens bakgårder lå et lite blikkenslagerverksted, et snekkerverksted – små håndverksbedrifter. Vi lekte med høvelsponen og samlet den i sekker, den var så fin å bruke til opptenning i kaminen hjemme. I første etasje i gården jeg bodde var det skobutikk og mot bakgården et verksted. Når vinduene var åpne, og det var de hele sommeren, luktet det svakt av sålelim. Og gaten utenfor var full av små butikker eiet av dem som sto bak disken. Kjøpmenn som ga små gutter en ekstra skilling (vi sa skilling, selv om kronen var innført i Norge allerede i 1865) når vi fikk jobben med å veie opp kiloposer med sukker eller hvetemel. På den måten tjente vi en slant, slik at vi fikk nok kroner i lommen til å se Hopalong Cassidy- og Roy Rogers-filmer på Ullevål eller på Kinopaleet. Pluss en eske med Freias Brystkarameller – «dom er gode dom». Jeg snakker om 50-årene.

En flukt tilbake til en forgangen tid, vil du kanskje mene. Noe nostalgisk vrøvl? Det har du sikkert mye rett i, der du spaserer rundt i byen med en guidebok i hånden og blir skolert om kirkearkitekturen fra tidlig middelalder, om tider under russere og polakker, om barokken, om renessansen og om tiden sent på 1800-tallet.
Mens jeg altså går rundt i Vilnius og nyter stemninger fra min egen barndoms kultur.