Kroatia: 4 beste nasjonalparker
Kroatias nasjonalparker er spredt over hele landet, og har vakker og spesiell natur. De innenlandske parkene er gode alternativer, eller supplementer, til sommerliv langs den populære kysten. Bli med til et knippe av dem, off-the-coast og off-season!
Kroatia i tidlig oktober byr på så mangt. Ved kysten er det sensommer med varme og badevann, mens i høylandets skoger og fjell starter høstfargene og den skarpe lufta. Det er da jeg besøker fire nasjonalparker i innlandet. Landets puls har roet seg etter sommeren. Det er romslig på stiene, prisnivået er behagelig, og det er enkelt med transport og overnatting. En god tid å bli kjent med landet. En krysning mellom Middelhavet, Sentral-Europa og Øst-Europa.
Gjengangere i Kroatias natur er klart vann, rik vegetasjon og landskapsformen karst – med grunnfjell av kalkstein eller dolomitt. Disse bergartene lar seg lett erodere og oppløse i kontakt med vann og karbondioksyd fra luft. Karsten finnes i stort og smått. Kompakt i klippevegger. Inne i dryppsteinshuler som stalaktitter og stalagmitter. Som fantasifullt eroderte figurer. Som oppsprukket og kollapset berggrunn, med rik vegetasjon der vannet trenger fram. Som hulter-til-bulter løsmasse, spredt vilkårlig langs fjellstier og skogsbunn. Eller som grus og sand i elveleiene.
Gjennom alle årets sesonger kan de beskrevne nasjonalparkene benyttes. De er lett tilgjengelige, og nære den populære kysten.
Trond Emblemsvåg
Her i høylandet er luftdraget friskere enn langs kysten. Derfor er parken populær for å unnslippe den verste sommervarmen. Om vinteren blir terrenget brukt til vintersport for amatører og profesjonelle. Over skogstraktene lokker lyse kalkfjell og vidstrakte utsikter.
Risnjak – dype skoger og høye fjell
Vesle Delnice ligger høyest av Kroatias byer, på syv hundre meter. Her er mitt losji, og herfra sykler jeg i retning Risnjak-parken. Trafikkskilt advarer mot kryssende hjort. Morgentåka letter da jeg passerer landsbyen Crni Lug. Det bringer frem reiseminner fra Øst-Europa på tidlige nittitallet, rett etter Jernteppets fall. Småplasser med rustikk sjarm, frodige skogkledde åser og lukt av høstfukt og vedfyring.
Ved parkens hovedinngang starter Leska-stien. På fire kilometer skogsvandring blir man litt klokere. Informasjonstavler belyser det man opplever. Hvordan dannes forsenkningene i skogbunnen? Hvordan oppstår et kildeutspring? Hvilke dyr lever her? Hvorfor lever trestubber videre etter hogst? Hvordan levde folk her i eldre tider?
Her i høylandet er luftdraget friskere enn langs kysten. Derfor er parken populær for å unnslippe den verste sommervarmen. Om vinteren blir terrenget brukt til vintersport for amatører og profesjonelle. Over skogstraktene lokker lyse kalkfjell og vidstrakte utsikter.
Mens jeg tråler skogen i ensomhet, tenker jeg på at Risnjak er habitat for både ulv, gaupe og brunbjørn. Men all skepsis til side: For jeg ble fortalt at bjørnen, den er ikke farlig. Den treffer man helst når man er stille og alene i skogen. Hmmm ... Høres det kjent ut?
Men ingen Bamse i dag. Han er nok lettere å spotte fra et av observasjonstårnene, nær åpne plasser der utlagt åte lokker til seg dyrene. Også gemser, hjort, rådyr og villsvin finnes her. Parken har truede arter av rovfugl. Fra tretoppene høres hakkespetter. Og det skal være rundt fem hundre typer sommerfugler.
I dag er det floraen som gjør mest ut av seg. Overlatt til sin egen livsgang har parken utviklet et mangfold av arter og livsformer. Det er høysesong for sopp, med arter jeg ikke har sett tidligere. Heldekkende mosetepper er bredt ut over trestammer, og uthulede trestubber har innebygde vannpytter. Slyngplanter og bregner trives på kalkrik grunn. Trerøtter kravler ut av skråninger og skogsbunn. Høstløvet daler ned, for å bli nytt jordsmonn.
Tilbake ved parkinngangen faller det naturlig med en viltrett og kroatisk øl. Utendørs i godt høstvær.
Veien dit: Trekvart time med tog eller buss (ruten mot Zagreb) nordøst fra Rijeka til småbyen Delnice. Derfra 14 km til hovedinngangen ved landsbyen Crni Lug. Ingen kollektivtransport, men sykkel kan leies i Delnice. Parken kan også besøkes fra andre steder.
Overnatting: I Delnice ligger Hotel Risnjak (www.hotel-risnjak.hr), som er behjelpelig med aktiviteter og arrangementer. Med egen bil kan man finne privatrom nærmere nasjonalparken, i landsbyen Crni Lug.
Adgang til parken: Hovedinngang ved landsbyen Crni Lug, rett inn på Leska-skogsstien.
Muligheter: Fint turterreng i skog og kalkfjell mellom 300 og 1500 meters høyde. Den vakre kilden til elven Kupa. Rik flora og fauna. Varierte sportstilbud hele året. Sopp- og bærplukking, jakt og fiske.
Info: http://risnjak.hr
Trond Emblemsvåg
En sikksakksti tar av til dryppsteinsgrotten Manita Peć. Opp fra skyggedalen og inn i sola. Heldigvis er grotten åpen i dag, med guidet omvisning. Den er imponerende, med hengende stalaktitter, voksende stalagmitter fra bakken og effektfull lyssetting. Mat for sansene og fantasien. Den gjeveste grotten jeg har sett.
Paklenica – det meste innen kalkfjell
Klokka er nesten seks da jeg trasker fra Starigrad. Småfuglene kvitrer og hanene galer. Sola er ennå ikke oppe, men morgenhimmelen forgyller den rustikke landsbyen Marasović. Demringstimen er fremdeles, tidlig i oktober, mild nok for shorts og t-skjorte. Fra parkens hovedinngang 1 bærer det inn i fjellkløften Velika Paklenica.
Ganske folketomt. Noen fjellklatrere spiser frokost og gjør klar utstyret, til utfordringer i fjellveggene. Langs hovedstien er det avstikkere til kulturminner og klatreruter. Under klippene ligger et bunkerkompleks. Bygget for president Tito, i den spente tiden rundt Jugoslavias løsrivelse fra Stalin og Sovjet. Erodert kalkfjell er bevokst med slyngplanter og nøysomme trær. Klippene mot øst har skarpe konturer av morgensolen.
En sikksakksti tar av til dryppsteinsgrotten Manita Peć. Opp fra skyggedalen og inn i sola. Heldigvis er grotten åpen i dag, med guidet omvisning. Den er imponerende, med hengende stalaktitter, voksende stalagmitter fra bakken og effektfull lyssetting. Mat for sansene og fantasien. Den gjeveste grotten jeg har sett. Jeg spør guiden om å få være igjen og ta bilder. Og får til min glede et ja. Slikt kan skje når man besøker mindre kjente attraksjoner. Tenk å spørre om det samme i et tjukkere turisttråkk:
– Åååh, kan ikke jeg få være alene igjen her i Det sixtinske kapell? Vær grei og si ja da!!! Plliiiiis ..?
Etter en stille høytidsstund der inne bærer det ut i mindre tilrettelagt natur. Både armer og bein må i bruk. Litt oppskrapte legger gjennom knusktørt buskas, da jeg mister stien av syne. Klyving over steinblokker, og støtte i stålvaier gjennom ei trang kløft. Men snart kommer belønningen med rundskue over kalkhvit fjellheim og Adriaterhavet utenfor. På åtte hundre meters høyde fra toppen Zoljin Kuk. Og navnet, det skjemmer jo ingen ...Så kommer straffen for å ta med for lite vann. Siste strekket ned mot Starigrad er uttørket og rufsete, og den heite sola skinner rett i fleisen. På sein ettermiddag skjener jeg inn på en av Starigrads uteserveringer for kaldt drikke. Dehydrert og svimete, men godt fornøyd.
Grytidlig opp igjen. Nok en gang inn i Velika Paklenica. Men i dag med avstikker østover, opp i fjellskogen mot Jurline. Til steingjerder og forlatte gårder. På en av dem treffer jeg en dame, som kommer fra Zagreb for å se til familiegården. Hun nevner erfaringene med parkens andre store fjellkløft, Mala Paklenica. Som er smalere og villere, og krever timer med forsering av steinblokker. Klyving og aking på rumpa. Og stor forsiktighet, over løse og vippende steinblokker.
– Det er utrygt å vandre der alene, mener damen.
– Vårherre fant opp Mala Paklenica for å straffe menneskene!
Men dit skal jeg heldigvis ikke. Forbi kulturlandskapet åpner det seg mot lav løvskog i tidlige høstfarger. Her pauser jeg, og sjekker steingrunnen fri for slanger – nok et råd fra gårdsdamen. Dyrelivet viser seg fra en lysere side. Jeg ser tre antilopeaktige gemser, som lunsjer samtidig med meg.
Det er påfallende stor variasjon i Paklenicas skoger. Etter krokete løvskog kommer strake nåletrær. Ned en bratt skråning, og høye løvtrær gir preg av parkanlegg. Tilbake mot Velika-kløften igjen, og skogen minner om afrikansk høyland. Mot fjellhyttene Paklenica og Lugarnica blir det livlig. Folk i alle aldre har lagt søndagsturen til nasjonalparken.
Veien dit: Trekvart time med buss fra Zadar (på ruten mot Rijeka), til Seline eller Starigrad.
Overnatting: I landsbyene Starigrad eller Seline. Hoteller, leiligheter, private rom, camping etc.
Adgang til parken: Hovedinngang 1 ved Starigrad og Marasović er åpen hele året. Hovedinngang 2 ved Seline fra tidlig mai til sent oktober.
Muligheter: 150 km med turstier. Terreng fra havnivå til topper over 1700 meter. Klippeklatring på 360 etablerte ruter. Grotter. Rik flora og fauna. Kulturminner helt fra istiden. Ligger nær kysten, med turistfasiliteter, strandliv og vannsport.
Info: www.paklenica.hr og www.rivijera-paklenica.hr
Trond Emblemsvåg
Utover 1800-tallet begynte man å ta landet rundt sjøene i bruk til rekreasjon og turisme. I 1949 ble Plitvice landets første og største nasjonalpark, og i 1979 kom den på UNESCOs verneliste.
Plitvice-sjøene – vakkert og vått
Siste stykket mot Plitvice-parken passerer jordbruksland i blåfarget skumring, før bussen stopper under treskygger og stillhet. Det har frisknet til siden avreisen fra Zadar. Her i Velika Poljana ligger Inngang 2 til parken, og mange av hotellene. Det er underlig at stedet var krigssone for mindre enn tjue år siden. Her er monumenter over dette. På starten av nittitallet erklærte Kroatia seg autonomt, etter epoken under Jugoslavia. Det betød tøffere tider for Kroatias serbiske minoritet. Serbiske opprørsstyrker okkuperte parken fra 1991 til 1995. Politimannen Josip Jović ble borgerkrigens første offer. Fasilitetene i parken ble hensynsløst behandlet, men naturen slapp helskinnet fra perioden.
Dunkle tider har det også vært før borgerkrigen. Gjennom flere årtusen har tallrike folkegrupper kjempet om landområdene. De hadde ry for å være isolerte, med barske innbyggere, vill og utfordrende natur, og derav også en rik mytologi og folklore. Utover 1800-tallet begynte man å ta landet rundt sjøene i bruk til rekreasjon og turisme. I 1949 ble Plitvice landets første og største nasjonalpark, og i 1979 kom den på UNESCOs verneliste.
Befaringen innledes med vandring langs en av skogsstiene. Den får jeg ha ganske for meg selv. Men ved parkens inngang 1 er det motsatt. En lang turistkø – mennesker i alle aldre og nasjonaliteter – siger mot billettkassen. Rett innenfor venter herlighetene, med utsyn mot de lavestliggende innsjøene og landets høyeste fossefall på 78 meter. I naturskapte trappetrinn tømmer alt seg ut i elven Korana. Både vann og vegetasjon er fargesterke og endrer fremtoning under skiftende lys.
Ned fra fjellsiden bærer det ut på plankebroer og stier. Tallrike bekker snor seg gjennom frodig planteliv, og lukten er spesiell. Helt siden siste istid har biodynamiske prosesser pågått. Ved utfelling av karbonater, som vannet bringer med seg, har den sedimentære berggrunnen travertin blitt dannet. Og den mykere tufaen, som tiltrekker mikroorganismer, mose og alger. Disse baller på seg og danner barrierer som kontinuerlig forandrer vannveiene.
Mot sør er det nye vannfall og sjøer. Både sjøene, og underjordiske vannkanaler i karstfjellet, mater de lavereliggende sjøene. I det klare vannet sees store fiskeflokker. Enhver kan nok verke etter både å fiske og bade, men begge deler er forbudt.
Snirklende trappetrinn leder meg opp i en gjennomhulet grotte. På toppen er det nye utsyn mot sjøer, dammer og fossefall. Lenger framme blir det lunsj på en kafé. Ved benkene myldrer det av skoleklasser og turfolk. Herfra prøver jeg parkens kollektivtilbud. Først en passasjerbåt over parkens største sjø, Kozjak. Så videre sørover til de høyestliggende sjøene, og stier som man blir frarådd å avvike fra. På svingete skogsvei med et «buss-tog». Tre sammenkoblede bussvogner som bukter seg fram. Mangt kan sies om Plitvices attraksjoner, men godt tilrettelagte, det er de helt klart.
Veien dit: Tre timer buss fra Zadar, på ruten mot Zagreb.
Overnatting: Hotellene inne i nasjonalparken er ofte i eldre «østblokk-stil», men funksjonelle og nær hovedinngangene og attraksjonene. Langs hovedveien finnes flere hoteller, privatlosji og campingplasser. Blant annet i landsbyene Mukinje og Plitvica.
Adgang til parken: To hovedinnganger. Nr. 1 ved nordenden av sjøene, og nr. 2 i sørøstre delen.
Muligheter: Lett vandring på gode stier og plankebroer langs sjøer og vannfall. Mange andre skogsstier, delvis med informasjonstavler. Rik flora og fauna.
Info: www.np-plitvicka-jezera.hr
Trond Emblemsvåg
Vår endestopp før returen er Roški Slap. Et nytt område med fossefall, elveøyer og kulturminner. Vi er halvveis oppover elven Krka. Jeg kunne tenkt meg videre. Men nå utenom sommersesongen går ikke båtene lenger. Lenger fremme er det ortodokse Krka-klosteret og andre kulturminner.
Krka – fagre vannveier og rike kulturminner
«Where the river kisses the sea». Slik beskrives småbyen Skradin på en tavle. Ikke beskjedent, men kysset er sødmefylt. Det er flott her hvor elven Krka munner ut i havbukten. I havnen svømmer svaner mellom turistskip og fritidsbåter, og murhus med teglsteinstak omringer festningshøyden. I trange smug henger klesvasker og granatepler.Kirkeklokker ringer, og det dufter godt fra kafeer og restauranter.
Herfra går båten inn til parken i Skradinski Buk. På den rolige morgenferden passerer skogkledde åser og sivbelter med fugleliv. Mens jeg trasker fra båten, blir stillheten gradvis borte. Fosserøyken driver nær den populære badeplassen. Ved foten av vannfallene ser jeg vannet strømme fra høyden i trappetrinn. Akkurat som ved de kjente Plitvice-sjøene, har berggrunnen travertin og bevokst tufa skapt omskiftelige hindringer i vannets vei. Over en trebro og oppetter svingete stier der det selges lokale spesialiteter. En pose mandler med søt glasur, takk! Og så videre.
Der er det utsynsplasser, spisesteder og butikker. Men også lokal kultur og historie er utstilt og levendegjort. Her ved Skradinski Buk har elven Krka vært en livsåre. Den har drevet kornmøller og annen gammel mekanikk, det har vært fisket her og gjort pionerarbeid med utvinning av elektrisk kraft. Lokale drakter, arbeidsmetoder og skikker blir gjort kjent.
På stier og plankebroer beveger jeg meg over øyene i elven. Sola stråler gjennom løvverket, og strålene danser i vannflatene. Plante- og fiskelivet er usedvanlig rikt. Riktig vakkert.
Så venter en ny og lengre båtferd, innover de bredeste elvepartiene. Avrundede kalksteinsåser.
Våtmark. Skarveflokker i trærne, og dykkerfugler som popper ned og opp. Vi stopper en halvtime på øya Visovac for å besøke det fransiskanske klosteret, kirken og museet. På det fredfylte stedet sprader påfugler og fasaner i hagene.
Vår endestopp før returen er Roški Slap. Et nytt område med fossefall, elveøyer og kulturminner. Vi er halvveis oppover elven Krka. Jeg kunne tenkt meg videre. Men nå utenom sommersesongen går ikke båtene lenger. Lenger fremme er det ortodokse Krka-klosteret og andre kulturminner. I grotter og huler har det levd mennesker siden førhistorisk tid. Og her bygget romerne amfiteater og militærleir.
Det blir lunsj ved et av Roški Slaps steinhus. En tradisjonell tallerken frister. Ost, spekekjøtt, oliven og andre godsaker. Og så en liten «skarping» i glasset, på husets regning. Helt riktig. Kroatisk natur er også bra for smaksløkene. Alle sanser bør tas i bruk her, ute i landets natur.
Veien dit: En halvtime med buss fra Šibenik (på kysten mellom Split og Zadar) til enten Skradin eller Lozovac. Fra Skradin 5 km med båt eller til fots/sykkel til parkinngangen. Lozovac ligger nærmere parkinngangen, og har buss dit. Det går også arrangerte utflukter fra Šibenik.
Overnatting: Ulike tilbud i den vakre småbyen Skradin. Eller i landsbyen Lozovac.
Adgang til parken: Ved Skradinski Buk, Lozovac, Roški Slap, Burnum og Kistanje.
Muligheter: Den 72 km lange elven Krka. Informative vandreruter langs sjøer, bekker og fossefall. Båtturer av variabel lengde. Grotter. Bading. Kulturminner fra steinalder og til nyere historie.
Info: www.npkrka.hrogwww.skradin.hr
Mini-guide Kroatia
Reisen til Kroatia:
Flyruter fra ulike steder i Norge. Flest direkteruter i sommersesong. Noen destinasjoner er Dubrovnik, Split, Zadar, Rijeka, Pula og Zagreb. Aktuelle selskaper er Norwegian, SAS, Ryanair, Lufthansa og Croatia Airlines. Flyreisene kan være meget rimelige.
Litteratur:
Vagabond Forlag har guidebok til Kroatia, konsentrert om kysten.
Andre guidebøker fra Lonely Planet, Bradt, Footprint, Frommer´s, Rough Guide m.fl..
