Nais i Nice!
I området mellom Place Garibaldi, havnen og gamlebyen har det vokst fram en nyoppusset bydel. Postnummer 60300 er det mest spennende kvarteret i Nice akkurat nå. Forandringens vinder forvandler vanlige gamle butikker og inngrodde kafeer til trendy barer og restauranter.
Minnene om et gammelt fransk hespetre dukker opp i hukommelsen. Hun som pleide å sukke og slepe føttene etter seg når hun måtte hente og overlevere nøkkelen til rommet. Hun som hadde et listig, motvillig smil på lur, bak den gjennom årene innøvde likegyldigheten.
Vennen min og jeg pleide å se på det som en sport når vi prøvde å provosere fram et drag i munnviken hennes, mens stamgjestene på den andre siden av bardisken spent fulgte med. Det var den gang, for ikke så mange år siden. Nå står jeg her og kjenner meg igjen. Litt, men ikke mye.
Hôtel Le Genève, på et gatehjørne øst for Place Garibaldi, er ikke helt slik det var. Ikke i det hele tatt, faktisk. Bare den gule fargen på fasadene vekker minner, innvendig er alt forandret. Det falske marmorbordet er borte, de mørke veggene er byttet ut med fine, blomstrete tapeter og lyse pasteller. Rekvisittene består av en gammeldags husholdningsvekt og patinerte gamle bokser, mens utstyret er topp moderne, selvfølgelig.Den flotteste kaffemaskinen, de vakreste øletikettene. Her er det ikke plass for min elskede gamle dame.
Hotellet har gjennomgått en total oppusning, men har beholdt navnet sitt. Og baren, som nå har fått navnet Café des Chineurs, åpner seg mot rue Bonaparte. Gaten er en pulsåre gjennom kvarteret, som nå har fått navnet Petit Marais. Lille Marais, altså. Det er et gayvennlig område, og nye barer ligger på rekke og rad. Men ordet petit er det viktig å merke seg, for ennå er det langt igjen til den livlige gayscenen i det parisiske forbildet.
Karin Wallén
Forandringen er typisk for det som skjer akkurat nå, i postnummer 60300, mellom Place Garibaldi og havnen, nord for gamlebyen.
En disig mandags ettermiddag kan det være ganske rolig i dette området. Men så kommer dagene da det er atskillig mer aktivitet. Herlige, varme kvelder når deler av de store vinduene til Le Comptoir Central Électrique stues bort og visker ut grensen mellom ute og inne. Navnet ble beholdt da lokalet ble bygget om, fra å være en elektrisk forretning til å bli restaurant og bar. Det er bare noen måneder siden kontakter, ledninger og elektriske armaturer ble byttet med cocktails, vin og un demi s’il vous plaît (en liten øl, takk). Fra taket i restauranten henger det varmgule, nakne glødelamper i lange ledninger, og på tregulvet står det retromøbler i plysj, i kontrast til den ellers så nakne og rå følelsen de smakfullt slitne veggene gir deg.
Forandringen er typisk for det som skjer akkurat nå, i postnummer 60300, mellom Place Garibaldi og havnen, nord for gamlebyen.
Eieren Michaël Naumain så sin sjanse og kjøpte butikken. Han gjorde det i riktig tid. Det finnes intet annet sted i Nice som har den samme stemningen. Det er gayvennlig, og de som har steder her kjenner hverandre, sier han. Så nikker han og hever hånden mot noen som går forbi og hilser i forbifarten og lurer på hvordan det står til.
Rue Bonaparte er nylig blitt gågate, og tre ganger hvert år fylles gaten av Pride-arrangement.
– Når det er Dolly Party, går det nesten ikke an å komme seg fram her. Da er det smekkfullt med folk, sier Patrick Frega, som har satt seg ned med sin espresso.
Han er kunstner og skal åpne galleri og atelier i tverrgaten rue Martin Seytour, som går inn fra den lille grønne rundkjøringen i rue Bonaparte.
Patrick bor nede ved havnen og hadde tidligere galleri i gamlebyen. Derfor pleide han hver dag å passere gjennom området her, og han har derfor kunnet følge med utviklingen. Da det dukket opp et salgsskilt, var det bare å slå til, og nå har han snart pusset opp sitt nye atelier, et gammelt lager og møbelforretning.
– Dette var nok ikke det beste området tidligere, sier Patrick og peker opp mot noen vinduer på den andre siden av gaten.
– Politiet slo til der oppe i fjor. Der var det en leilighet på femti kvadrat, med sju rom som alle hadde toalett og bidé. Den type sted, altså.
Karin Wallén
Høsten 2013 ble den nye parken Promenade du Paillon innviet. Den løper som en grønn korridor fra strandpromenaden Promenade des Anglais og opp til museet for moderne kunst, MAMAC.
Så hva har egentlig skjedd? Hvorfor ble brune kafeer, bistre hotelldamer og suspekte leiligheter byttet ut med gallerier, økologiske matbutikker og byens mest trendy barer og kafeer? Du behøver ikke å se langt for å finne forklaringen.
Høsten 2013 ble den nye parken Promenade du Paillon innviet. Den løper som en grønn korridor fra strandpromenaden Promenade des Anglais og opp til museet for moderne kunst, MAMAC.
Der den lange og smale parken nå ligger, var det tidligere en elv som het Paillon. Mesteparten av året var den en beskjeden sildrende elv, men hver vår ble den fylt til bredden av smeltevann fra fjellene. I 1883 ble elva dekket av veier og hus og måtte finne seg i en mer anonym tilværelse, under jorden. På gamle bilder og malerier kan du se imponerende broer over elva, et bybilde man ikke i dag forbinder med Nice. Og i 1950-årene ble det bygget busstasjon og et ganske stygt parkeringshus her.
– Parkeringshuset var virkelig en skam for byen. Alle synes det er godt å bli kvitt dette innslaget i bybildet, sier Patrick Frega.
Nå hylles den skjulte elva med et innslag av vannsymbolikk i parken. Veldige lekeapparater i tre er formet som fisk og skilpadder. Flere steder strømmer det vanndamp opp av jorden, og midt i parken er det et stort vannspeil som består av en steinflate stor som en fotballbane. Den er dekket med en tynn hinne med vann, men det er fullt mulig å gå tørrskodd over området, og alle som gjør det, får se sitt eget speilbilde.
Place Garibaldi har også fått et nytt liv. Den har fått ny farge, fått tilbake selvtilliten, og den tunge biltrafikken er til dels byttet ut med moderne trikker. Den første begynte å rulle i 2007, og flere linjer er på vei.
Jeg blir stående her gang på gang og bare se. På barna som sykler eller løper over vannspeilet så vanndråpene skvetter rundt beina, på voksne som spaserer i høyhælte sko eller i arbeidsuniform og ser sitt eget speilbilde i vannspeilet. Jeg ser hunder som snuser seg fram, og plutselig overraskes av en vannstråle som våkner til liv.
Det er en stadig tilbakevendende opplevelse og det er alltid morsomt å se reaksjonene. Forestillingen starter med at det dannes damp over flaten, og like etter begynner fontenene å danse. En varm dag er det mange som går litt for nær for å få seg en liten dusj i forbifarten.
Den nye parken er et velkomment, men dyrkjøpt innslag i det nye Nice, der ordføreren har lagt en stor del av regningen over på skattebetalerne. Det er sikkert noen som mumler kritisk om hvor pengene har gått, men i dag virker det som om de fleste er fornøyde. Noe måtte gjøres. Og ansiktsløftet har som sagt gitt ringvirkninger på områdene i nærheten.
Place Garibaldi har også fått et nytt liv. Den har fått ny farge, fått tilbake selvtilliten, og den tunge biltrafikken er til dels byttet ut med moderne trikker. Den første begynte å rulle i 2007, og flere linjer er på vei.
Lana Saric Clair liker dem, men er ikke fullt så begeistret over at man måtte hugge ned en del trær når man la de nye skinnene på avenue Jean Medecin i sentrum.
– Jeg husker en dag da jeg kom for å hente barna mine på skolen. Det var flere som gråt fordi de store, fine trærne var borte. Det gjorde virkelig ondt i hjertet å se det, sier hun. Vi tar en ettermiddagsøl på Comptoir Central Électrique, eller CCE, for den som ikke orker å uttale hele navnet.
Karin Wallén
– Det bor ikke mer enn 400 000 personer i Nice, og slik har det vært lenge. Det ser ikke ut som om byen vil vokse, og mange av de som bor her er gamle. Folk liker å pensjonere seg på Rivieraen, forteller Lana.
Dette er hennes nye favorittsted. Hun har bodd i Nice i sytten år og synes at oppgraderingen av området er et velkomment trekk i en by som ellers ikke har forandret seg så mye.
– Det bor ikke mer enn 400 000 personer i Nice, og slik har det vært lenge. Det ser ikke ut som om byen vil vokse, og mange av de som bor her er gamle. Folk liker å pensjonere seg på Rivieraen, forteller Lana.
Vi sipper til hver vår demi (en liten øl) og ser gaten som sakte fylles med liv. Kveldsolen varmer og gjør oss tørste. En venn av Lana hilser og lar seg overtale til å stanse for et glass. Og ett til, før vi går et stykke nærmere havnen for å teste nok en ny restaurant. Den siste i rekken.
