– Og der ved innsjøene i Gosainkund sover den hinduistiske guden Shiva den dag i dag, sier den eldre, nepalske historiefortelleren med svak, bløt stemme. Hodet hans er farlig nær min tyske venninnes. Selv kommer jeg for sent til å høre fortellingen hans: der han sitter fortrolig foroverbøyd ved det mørke ildstedet en tidlig, blek vintermorgen, i en stille restaurant, i den høylydte bydelen Thamel i Katmandu.
Og jeg tenker: Ja, det kan virke som de nepalske gudene virkelig har falt i søvn, for lite ser ut til å gå riktig vei for Nepals 26 millioner innbyggere. Riktignok endte borgekrigen i 2006, og siden har landet vært preget av en forsiktig optimisme, men den er i ferd med å forsvinne. For fortsatt er det uroligheter, og fortsatt lever en tredjedel av befolkningen i Nepal under fattigdomsgrensa. (CBS 2007)
Så registrerer jeg at han nevnte Gosainkund, og blir med ett ør av forventning. For om bare få dager har jeg tenkt å vandre til nettopp Gosainkund. Eller nærmere bestemt til nasjonalparken Langtang og Helambu. 14 dager har jeg og mine to reisepartnere beregnet på turen. Og det er en realistisk plan. I følge kartet, i følge værmeldinger og erfarne fjellfolks beregninger. Men det er ikke uten grunn at hinduismen legger sine guder til søvn i de høye Himalayafjellene. At de høye hvite toppene regnes som guddommelige. For mang en klatrer har ikke bare mistet pusten blant disse fjelltoppene, de har også mistet livet. I tillegg er det fare for ras; for høydesykdommer og snøstorm. For å nevne noe.
Rose Korol
– Å, ja!Men aller mest i Mount Everest og i Annapurna. De mest populære tur-områdene i Nepal. Og Annapurna pleide å være blant favoritten hans, men er det ikke lenger. Etter at de begynte å bygge vei der. Langtang og Helambu er derfor et godt alternativ.
De sier at turistene flykter fra Nepal i desember på grunn av kulden. Og at de ikke vender tilbake før i februar. Vi ankommer i begynnelsen av januar. Når de fleste guidene har tatt seg andre jobber fordi sjansene for at noen drar oppi fjellene på denne årstiden er små. Slik som den galante historiefortelleren. Han har vært guide i Langtang og Helambu et par ganger selv: – Å, ja!Men aller mest i Mount Everest og i Annapurna. De mest populære tur-områdene i Nepal. Og Annapurna pleide å være blant favoritten hans, men er det ikke lenger. Etter at de begynte å bygge vei der. Langtang og Helambu er derfor et godt alternativ. Men har vi tenkt å dra helt alene altså, uten guide?
– Ja.
Og ingen skal bære de tunge ryggsekkene deres?
– Nei.
Den eldre herren ser på oss med et smil. Med en viss beundring, men også med en snev av uro. For er vi virkelig i stand til å dra helt alene opp i Himalaya. Tre jenter.
Det er vi. Tidlig neste morgen ankommer vi busstasjonen et kvarter for tidlig. Et feilgrep; for her drar ingen buss i hvert fall en halv time for sent. Vi får likevel med oss innvielsen av den skranglete kassa. Røkelse ofres til gudene for beskyttelse mot ulykker. Han tar ingen sjanser, sjåføren. Og vi aner snart hvorfor. På smale, svingete og dårlige veier humper vi av gårde med fullsatte seter, fullsatt midtgang og fullsatt tak med passasjerer som ser rett ned i tusen meters avgrunn. Den siste halvdelen av veien består av grus, vann, leire, steiner og deler av fjellras. Derfor, når vi endelig ankommer destinasjonen vår over 12 timer senere, lover vi oss selv at vi i neste omgang vil unngå denne bussturen for enhver pris. For fra Helambu lar det seg faktisk gjøre. Vi må bare gå lenge nok.
Det er sent og mørkt, og det eneste vi kan gjøre er å finne et værelse for natten. Det første og beste er godt nok. Husverten har ingen andre gjester, og vil gjerne at vi skal overnatte slik at han i hvert fall kan få litt matpenger. Hvor mye er vi villig til å betale? Vi kunne like godt svart ingen ting, men vi betaler prisen som står i menyen. Omtrent 10 kroner hver. Slik vil det fortsette. Husverter med tomme hus, og kalde senger, som tilbyr reisende gratis rom, mot at de spiser ved bordene deres. Om natten pusser vi tennene i lyset fra de store hvite fjell, og stjernene.
Rose Korol
Den tredje dagen går vi litt lenger enn planlagt. Til Tibetlodge. Vi har allerede lært fra gårsdagens tidstyver; derfor sulter vi, siden frokost har vi kun hatt noen usle kjeks, rosiner og nøtter. Etter å ha funnet vannslangene; de er nesten alltid ute i kulden, skylt ansikt og hender. Og deretter brukt toalettet -et hull i bakken: i hjørnet står en mugge med vann til nedskylling, og en pappeske med brukt toalettpapir ligger i vinduskarmen: bestiller vi mat.
Det blir en sen morgen. Klokken passerer like godt 11 før vi kommer i gang. Men vi har jo all tid i verden, tenker vi, og knipser bilder av landsbyen og de store fjellene, knytter åpne skolisser, sjekker ut naturtoalettet, og etter bare noen timer får vi øye på et tehus ved foten av en skråning. Oransje blomster, lysegrønne kålhoder og frodige potetplanter vokser i velstelte bed rundt huset. I tillegg har solen lagt fra seg et par varme stråler langs veggen, og fristelsen blir for stor. Enda flere timer forsvinner mens vi venter på det store måltidet vårt.
Så forsvinner solen bak de store fjellene i det vi igjen befester skogene. Det risler i blader, trærne svaier, og en ape med hvit prestekrage flyr i gjennom luften. Betrakter oss skeptisk fra en av de høyeste grenene i et tre langt borte.
Vi krysser enda en hengebro langs den mektige elven som er frossen og nesten tom for vann, inntil vi kommer til Bambuslodge. Da er klokken nesten fem, og av erfaring vet vi at det snart vil bli mørkt. Det er bare å legge ned ryggsekkene og gi seg kvelden i vold.
Den tredje dagen går vi litt lenger enn planlagt. Til Tibetlodge. Vi har allerede lært fra gårsdagens tidstyver; derfor sulter vi, siden frokost har vi kun hatt noen usle kjeks, rosiner og nøtter. Etter å ha funnet vannslangene; de er nesten alltid ute i kulden, skylt ansikt og hender. Og deretter brukt toalettet – et hull i bakken: i hjørnet står en mugge med vann til nedskylling, og en pappeske med brukt toalettpapir ligger i vinduskarmen: bestiller vi mat.
Det vil ta tid. Den unge kvinnen er alene. Mannen hennes er på Langtang, den lille tibetanske landsbyen et par timer herfra. Og hun har ingen til å se etter sine to barn. For her bor ingen på mils omkrets.
– Jeg skulle ønske jeg var som dere, sukker hun.
– Ugift og barnløs!
Hun tar med seg det minste barnet til ”kjøkkenet” sitt, men en liten pike på fem, med kort hår, røde kinn og et tynt lag med møkk gnidd over munnen, krabber opp på stoler, under og over bena våre, skråler og skriker. Får øye på lyktene fra lokale bærere som flyktig svaier gjennom natten. Hun gir fra seg et lykkelig skrik, hever armene, krabber opp på en av stolene så nærme de store vinduene som mulig, og vifter febrilsk. Men de enser henne ikke.
Rose Korol
I Kyanjin Gumba er planen å krysse det snøkledde passet over til Helambu. Noe, vi blir frarådd på det sterkeste. Strekningen er øde og lang og ikke minst snøfylt. Nå har vi en annen plan. En omvei. Og tilbakevei riktignok. Men tiden er på vår side. Foreløpig. På vei ned fra fjellet går det atskillig raskere, men kroppen verker da også desto mer.
Den siste biten opp til den lille landsbyen Langtang og så Kyanjin Gumba føles tyngre enn resten av klatringen, om kanskje ikke akkurat lengre. Vi klatrer fra omtrent 3000 meter opp til 3870, og merker at det er vanskelig å puste i den tynne luften, men det går. Selv om det går sakte. Stadig ser vi skilter som advarer mot høydesykdommer. Og vi møter da også tre reisende på vei ned. De nådde ikke målet sitt på grunn av sterk hodepine, søvnløshet og kvalme. I stor overmot, forteller vi at vi ikke har vært plaget av noe som helst. Ikke ennå.
Det er folketomt i Langtang. Kanskje den største landsbyen så høyt oppe i disse traktene. Andre bebygde områder består kun av gjestehus, mens her er også reist brunt tømmer og steinrøys til privat bo. En geit breker under en kurv. Et par menn hogger ved. Ved enden av bebyggelsen står to små gutter og vasker tøy ved en vannpost. De skulle vel ikke tilfeldigvis vite hvor vi kan finne et toalett?
– Toalett? spør de forundret.
– Her kan du jo gå på do hvor som helst.
Riktignok er det ingen trær i nærheten, bare uendelige skrånende sletter og svart stein. Vi finner likevel en liten plass bak en forlatt steinhytte. Det føles forsvarlig å gjøre ens fornødne her, ettersom gårdsplassen allerede er gjødslet med store bæsjeklumper fra yaken. Disse store hårete skapningene som synes skapt for fjell. Man sier at de vil dø, dersom de blir ført ned fra høydene. Men ble yaken ført vekk, ville også tibetanerne dø. Melk, ost og smør kommer fra oksen, i tillegg til pels og kjøtt. Selv avføringen dens er særdeles nyttig som brensel på disse treløse viddene.
Etter å ha gått både vel og lenge, er fortsatt Kyanjin Gumba ingen steds å se. Vinden er iskald i det vi sakte beveger oss igjennom øde, grå landmasser. Det er bare de hvite fjelltoppene som signaliserer at vi er på vei mot noe. Vakkert. Vi begynner likevel å lure på om vi har gått feil i det vi bestiger enda en skråning som er dekket med store steiner, men som gir ingen ly for vinden, og så er den der. Den lille ansamlingen av forlatte gjestehus. Noen er likevel hjemme på Yaklodge.
I Kyanjin Gumba er planen å krysse det snøkledde passet over til Helambu. Noe, vi blir frarådd på det sterkeste. Strekningen er øde og lang og ikke minst snøfylt. Nå har vi en annen plan. En omvei. Og tilbakevei riktignok. Men tiden er på vår side. Foreløpig.
På vei ned fra fjellet går det atskillig raskere, men kroppen verker da også desto mer. En natt sover vi hos en familie der moren gir det lille barnet sitt til oss for å passe på det, mens hun selv går for å lage mat til oss. Neste morgen er barnet sykt.
Og det er også da lykken ser ut til å snu. I hvert fall for enkelte av oss. Ruth, den andre nordmannen i reisefølget, kan opplyse oss om at også hun føler seg uvel, men hun vil forsøke å gå et stykke allikevel. ”Et stykke” blir to timer. Da skjønner også Ruth at spy-intervallene langs veien ganske sikkert ikke vil ta slutt. Vi stanser ved et tehus, der vi normalt ikke ville stanset. Fordi solen ikke når fram til denne ellers perfekte beliggenheten. Mannen i huset innrømmer det gjerne: mangelen på lys og varme. Og også penger. De er to familier som bytter på å ta seg av tehuset annet hvert år, og i år var det dessverre hans sin tur. Han tjener bedre på skoghogst, jord og dyrehold, og ikke minst bæring og guiding enn å være her. For gjestene hans er fraværende.
Likevel gjør de et tappert forsøk. Kona koker mat, og strikker fargerike gensere, sokker og skjerf for kanskje å tjene litt penger på den måten.
De to eldste går riktignok på internatskole i Kathmandu med støtte fra europeiske privatpersoner, men den yngste, en pike på ti år, har de ikke råd til å sende. Enda.
Rose Korol
Slik tenker vi i det vi går igjennom den mørke skogen, klatrer over hengebroene og opp den bratte åsen opp til landsbyen Thulo Shyaphru. Vår tyske følgesvenn Louise begynner imidlertid å bli sliten. Og vil gjerne stoppe for litt mat og hvile. Klokken er allerede tre. Og det er ikke mange tehus i mellom oss og neste stopp på kartet.
Selve tehuset bærer også preg av fattigdom. To vindusglass har kanskje blitt ødelagt en gang, men er ikke byttet ut med glass, men med tykk plastikk. Og vareholdningen er heller ikke mye å skryte av. Det er ikke alt som står på menyen som står i skapet.
Servicen er det imidlertid ikke noe i veien med. Og mannen tilbyr også å gå og hente lege på andre siden av fjellet. Dersom spysyken ikke vil gi seg.
Det gjør den. Neste morgen dytter ekteparet en pose med sitroner i hendene våre. Det er det beste middelet mot kvalme og dårlig mage, hevder de. Og ber oss ta det med ro, uten at vi tar det rådet så nøye. For det er nå vi skal krysse over til Thulo Shyaphru, for så å dra videre til de berømte innsjøene i Gosainkund, krysse over til landsbyene i Helambu, og så bevege oss videre ned til Melamchi. På den måten skal vi redde livet, for det er bare en time med buss fra Melamchi til Kathmandu.
Slik tenker vi i det vi går igjennom den mørke skogen, klatrer over hengebroene og opp den bratte åsen opp til landsbyen Thulo Shyaphru. Vår tyske følgesvenn Louise begynner imidlertid å bli sliten. Og vil gjerne stoppe for litt mat og hvile. Klokken er allerede tre. Og det er ikke mange tehus i mellom oss og neste stopp på kartet. Men fordi vi har mistet en hel dag velger vi likevel å fortsette. Og vil angre. For resten av veien er bratt for halvsyke. Og blir ikke bedre av at en lokal dame passerer oss. Vet hun kanskje om et tehus langs veien før den neste landsbyen? spør vi. Slagne.
– Ja, det vet hun. Hun har selv et lite tehus ikke langt fra her, forteller hun.
Tar så hurtige skritt forbi oss som om hun spaserte på en alminnelig landevei. Og vi skjønner snart at hva som ikke er så langt for henne, antakeligvis er for langt for oss.
Til slutt kommer vi likevel frem. Ruth, den syke fra i går, legger seg langflat på den ene benken i oppholdsrommet, og orker knapt noe mat. Det varsler dårlig. Men neste dag er det ikke hun som ligger der lenger. Det er vår tyske venninne Louise.
Hun har fått diaré og magekramper, og etter to døgn går vi tom for toalettpapir. Louise må ty til den lokale skikken, å bruke vann som papir, men dagen derpå er hun naturlig nok klar for å gå den ene timen ned til Shin Gumba. Uansett hvor dårlig hun føler seg. Vi fordeler sekken hennes i mellom oss, tar mange pauser, inntil vi til slutt rekker fram. Da er Louise helt utslitt. Og innser selv at hun er ved reisens slutt. Hun vil aldri se innsjøen der Shiva hviler. For Gosainkund ligger 4300 meter over vannet, mens vi nå kun befinner oss på 3300 meter. Det er bare å innse at de 14 uendelige dagene har tatt slutt. Spist opp av blant annet uforutsette begivenheter: ikke ras, heller ikke høydesykdommer eller uvær, men rett og slett av ondskapsfulle magebakterier.
– Dere kan gå videre uten meg, ofrer Louise.
– Så slipper dere å ta den lange bussturen tilbake, legger hun til.
Subba, verten på Lhasa tehus, lover å ta godt vare på henne. Han har selv opplevd litt av hvert av sykdom på fjellet, forteller han.
– En gang kom det ei tysk dame hit, hun var så trøtt da hun kom fram at hun gikk og la seg med en gang, for så å aldri våkne opp igjen. Da måtte jeg ordne opp, forteller han.
Lea smiler. Akkurat det har hun ikke tenkt til.
Likevel vil vi ikke forlate en syk reisepartner for godt. Men et par dager, kan det hende vi blir borte. For Gosainkund virker bare en dags reise unna, og dit vil vi gjerne ta oss en tur. Etter alt dette snakket om sovende guder.
Rose Korol
En liten pike finner fram til fanget mitt, og ligger som den vakreste murstein mot lårene mine; sovner mens støv, eksos og dødsangst trenger gjennom de små sprekkene i vinduene. Fra høytalerne over hodet mitt skingrer indiske kjærlighetssanger.
Tidlig neste morgen drar vi av gårde. Det går omtrent bare oppover. Tre gjestehus står ventende etter den første lange påkjenningen, men vi tar bare et par slurker med vann før vi fortsetter videre. Med ryggen mot den vakreste utsikten så langt på turen. Her glir snøkledde fjell inn i hverandre på den ene siden, mens skogkledde åser forsvinner i tåke på den andre, mens foran oss står kun brunt og snart svart fjell. Ingen ting vokser her, bortsett fra mose og stein.
Så rekker vi endelig fram til det berømte Gosainkund. Her, hvor tusenvis av pilegrimer hvert år kommer for å bade. Det lar seg vanskelig gjøre nå. Landskapet er svart og kald. De isbelagte tjern kvesser krystaller i avgrunnen. Shiva må fryse der han ligger. Vi tar noen forsiktige skritt over ryggraden hans. Uten at han rokker på seg det grann.
Det er mange vertshus, men kun ett holder åpent. Der er det også lite med vann. For det eneste vannet her kommer fra Shivas innsjø, som jo er frossen. Etter en halvtime bestemmer vi oss derfor for å rekke tilbake til den lange rekken med snøbelagte fjell, der et tehus står ventende for natten. Tidlig neste morgen vender vi så tilbake for å underrette oss om vår syke venninne. Enda en dag gir vi henne til å bli frisk.
Så kommer den mismodig retur: Dhunche. Her sto vi for 14 dager siden og sverget på å aldri ta den utslitte bussen tilbake. Her står vi endog igjen med billetter i hånden til de bakerste setene. De som var igjen, foruten ståplassene. Snart fylles setene, snart midtgangen, og så også taket med mennesker. En liten pike finner fram til fanget mitt, og ligger som den vakreste murstein mot lårene mine; sovner mens støv, eksos og dødsangst trenger gjennom de små sprekkene i vinduene. Fra høytalerne over hodet mitt skingrer indiske kjærlighetssanger. Albuer slår mot hverandre. Knær skubber mot stolkantene i høylydt kaos. Ryggsekkene våre er tråkket over mange ganger allerede. Så lukker også jeg øynene et ørlite sekund med ønske om å stenge ut virvaret av menneskelige uro. Det går ikke. Kun gudene kan sove uforstyrret blant Nepals høylydte dødelige.
