Menu Meny

Kroatia: Seiling i kroatisk skjærgård

Lengst borte fra det kroatiske fastlandet, på den grønne øya Vis, ligger landsbyen Komiža. På turen ut dit møter vi pittoreske havner, venetianske slott og bølger med spenst – i et av Adriaterhavets beste farvann for seiling.

Baugen kløyver Adriaterhavets bølger. Forholdene er ideelle, vinden er stabil og solen skinner. Jeg sitter ved roret og føler meg som en blanding av Ingrid Bergman og Jules Vernes hovedperson Kaptein Nemo. Ingrid Bergman, fordi det er ganske glamorøst å sitte ved roret i en luksuriøs seilbåt med vind i håret og med solbrente bein. Kaptein Nemo, fordi denne båten veier 13 tonn og er 14 meter lang. Og den er, for øyeblikket, helt under min kontroll.
Med 1246 øyer utgjør den kroatiske skjærgården Middelhavets nest største, og den er blitt et meget populært reisemål for nordmenn. Her samles alt fra seilende småbarnsfamilier til flotiljer med hormonstinn ungdom beruset av både alkohol og livet.
Nå har vi satt kursen sørover, gjennom Splits skjærgård. På denne reisen spiller det ikke så stor rolle at flere av oss mangler seileerfaring, for vi leier båt inkludert skipper.
Hadde vi seilt mot nord, i Šibeniks skjærgård, ville avstanden mellom øyene vært lengre, havet mer åpent og vinden sterkere.
– Skjærgården rundt Split passer nybegynnere og rene fornøyelsesturer, mener vår skipper Niklas.

Luksushotellet Martinis Marchi på øya Šolta. Ønsker du heller å ankomme luftveien, kan du lande på helikopterplattformen bak hotellet.
Luksushotellet Martinis Marchi på øya Šolta. Ønsker du heller å ankomme luftveien, kan du lande på helikopterplattformen bak hotellet.
Da vi ankrer opp for natten i Maslinicas havn, er det stille. Men i høysesongen kan det lønne seg å varsle ankomst på forhånd for å få havneplass.
Da vi ankrer opp for natten i Maslinicas havn, er det stille. Men i høysesongen kan det lønne seg å varsle ankomst på forhånd for å få havneplass.
A taste of honey!
A taste of honey!
Ojada - så fortjent, så fortjent - etter en frisk seillas osv.
Ojada - så fortjent, så fortjent - etter en frisk seillas osv.

​Akkurat nå er de hvite grusstrendene som omkranser halvøya, ganske folketomme. Om noen måneder starter turistsesongen, og da vekkes byen til live. I de smale brosteinssmugene går vi forbi herlige eldre damer som hviler mot husveggene, og svette menn med bar overkropp som jobber med husene.

Reisen vår startet to dager tidligere fra en marina rett utenfor flyplassen i Split.
Før vi begir oss til havs, spiser vi lunsj på en restaurant utenfor den lille byen Primošten, som ligger på den andre siden av bukta. Restaurant Santa Marina eies av paret Markoč. I den frodige hagen deres vokser det oliventrær, roser, lavendel og johannesbrød med bønner/frø som smaker som karamell. Innrammet av grenene til et fikentre skimtes Primoštens terrakottafargede tak lenger nede i bukta.
Akkurat nå er de hvite grusstrendene som omkranser halvøya, ganske folketomme. Om noen måneder starter turistsesongen, og da vekkes byen til live. I de smale brosteinssmugene går vi forbi herlige eldre damer som hviler mot husveggene, og svette menn med bar overkropp som jobber med husene. Da vi kommer til kirken St. George, bygget på 1400-tallet, brer havet seg ut langt under oss.
Etter noen timer på åpent hav har kirketårnet forsvunnet bak oss. Det hvite seilet fører oss framover på det bølgende havet, og etter en stund legger vi oss i baugen på båten og nyter tilværelsen. Tiden går fort, og det varer ikke lenge før vi får vårt første bestemmelsessted i sikte.

Det første vi legger merke til i bukta Maslinica på vestsiden av øya Šolta, er et høyt tårn som hører til det ombygde slottet Martinis Marchi.
Maslinica ble grunnlagt på 1700-tallet, da tre brødre fikk tillatelse av den venetianske republikk til å bygge et slott ved den en gang så øde bukta. I dag bor det 1700 innbyggere her, og som på de fleste øyene er det turisme, landbruk og fiske som utgjør de største inntektskildene. Går man 30 år tilbake, ville antallet fastboende ha vært enda lavere. Det er først i de siste årene at trenden med avfolkningen av øyene har snudd.
Nå er slottet eid av en annen, mystisk person. Mystisk, for spør jeg om navnet hans, forteller de ansatte på restauranten at de sjelden ser ham og at de ikke vet hva fornavnet hans er. De kaller ham bare for Mr. Lademacher.
Etter at den tyske investoren fikk godkjennelse fra de kroatiske myndighetene, er slottet og den tilliggende marinaen restaurert. Det har tatt lang tid. Befolkningen på øya satte seg imot, og myndighetene som har innsett verdien av å bevare urørte bukter og sjarmerende gamle landsbyer som trekkplaster for seileturismen, var i begynnelsen svært nølende.
Men til slutt fikk tyskeren tillatelsen, og slottet med restauranten og hotellsuiter har gjenoppstått i sin fordums prakt. Tenk luksus, god smak og Dom Pérignon. Tenk deg patéer i forskjellige varianter, og stramme kelnere med pepperkverner som lener seg mot hvite duker, over jakkebekledde armer.

Rustikk sjarm i Komiža på øya Vis. Fortsetter du vestover, ender du i Italia.
Rustikk sjarm i Komiža på øya Vis. Fortsetter du vestover, ender du i Italia.
Sånn går nå dagan ... Livet er deilig, fredfullt ombord.
Sånn går nå dagan ... Livet er deilig, fredfullt ombord.

Med en boks honning i vesken trasker jeg videre mot militærforlegningen som ligger lengst ute på odden Marinča Rat og fungerer som en treningsleir. Den ble tatt i bruk på 1950-tallet under Titos styre, da Kroatia fremdeles var en del av Jugoslavia, og ble ikke avviklet før i 1995, samme år som den kroatiske selvstendighetskrigen brøt ut.

Neste morgen har oppdagerlysten slått ned i meg. Jeg smyger meg forsiktig ut av kahytten og må være spesielt forsiktig for ikke å trampe på en av medseilerne som ligger sammenkrøpet og snorker i båtens cockpit. Han sier senere at kahyttene ikke er romslige nok for at to, la meg si litt røslige karer, finner dem bekvemme nok.
Med nysgjerrige skritt går jeg videre langs kaia. På veien opp mot den nyåpnede matbutikken i bukta klapper jeg en katt som soler seg på asfalten. Etter at tyskeren kom til øya, har det åpnet en ny kolonialbutikk, det er bygget en kafé, og på den andre siden av havnen, i det speilblanke vannet, avspeiles omrisset av et halvferdig leilighetshotell som søker investorer. Det ser ut som om tyskerens investeringer har slått positivt ut også for lokalbefolkningen.
– Maslinica er en av de få mindre landsbyene der utviklingen tydeligvis har gått framover istedenfor å stå stille eller gå bakover, sier skipperen vår.

I en olivenlund noen kilometer borte står 70 år gamle Ivan Šiškov og arbeider med bikubene sine. Jeg får øye på ham da vi går for å utforske en gammel militærbunkers i nærheten. Et stort smil blotter en tannløs munn, og øynene glitrer entusiastisk når han forteller om biene sine.
Med en boks honning i vesken trasker jeg videre mot militærforlegningen som ligger lengst ute på odden Marinča Rat og fungerer som en treningsleir. Den ble tatt i bruk på 1950-tallet under Titos styre, da Kroatia fremdeles var en del av Jugoslavia, og ble ikke avviklet før i 1995, samme år som den kroatiske selvstendighetskrigen brøt ut.
Det føles både spennende og litt skummelt da vi tar oss ned under jorden, ned den mørke og slitne trappen ved inngangen. Varmen stenges ute, og mørket overtar. Hadde vi ikke hatt med oss lommelykter, ville vi ikke sett noen verdens ting. Og når vi går tilbake til havnen 20 minutter senere, føles solens stråler en tanke varmere enn da vi først steg ned i bunkersen.

Byr du på brød, er det lett å bli venn med en due eller to.
Byr du på brød, er det lett å bli venn med en due eller to.
I mai er Primoštens strender nesten folketomme, men om noen måneder fylles de opp av solhungrige turister.
I mai er Primoštens strender nesten folketomme, men om noen måneder fylles de opp av solhungrige turister.
Birøkteren Ivan Šiškov på øya Šolta.
Birøkteren Ivan Šiškov på øya Šolta.

Da vi forlater Komiža neste dag for å seile tilbake mot Šolta og bukta Šešula, blåser det skikkelig opp. Båten krenger 30 grader, og vi må holde oss fast med både armer og bein. Etter en time på åpent hav, men med bare to anfall av sjøsyke, skinner solen igjen og regntøyet byttes mot shorts og t-skjorter.

25 nautiske mil og fem timer fra Šolta, på øya Vis, ligger Komiža. Her, ved foten av fjellet Hum, er vinden sterkere. Tempoet er rolig i denne byen. Ved havnen står det noen karer og fisker. På en benk sitter noen eldre menn i vindjakker og kaster brødbiter til duene. Av alle kroatiske samfunn ligger Komiža lengst borte fra det kroatiske fastlandet. Fortsetter du videre vestover, møtes du av Italia. Ved torget står Vedrana og selger sardiner, honning og olivenolje til de av turistene som orker å komme ut hit. Jeg spør henne om hun snakker engelsk, men hun rister på hodet og smiler beskjedent. Italiensk, kanskje?
Jo, det fungerer. Jeg løfter opp en liten flaske med noe som viser seg å være lavendelolje.
– Fin for huden og brannskader, sier hun og nikker oppmuntrende.

Da vi forlater Komiža neste dag for å seile tilbake mot Šolta og bukta Šešula, blåser det skikkelig opp. Båten krenger 30 grader, og vi må holde oss fast med både armer og bein. Etter en time på åpent hav, men med bare to anfall av sjøsyke, skinner solen igjen og regntøyet byttes mot shorts og t-skjorter.
Vi ankommer Šešula og restauranten Šišmiš, som ligger i bukta. Det er vindstille og vi har gått for motor det siste strekket.
Skipperen har ringt og bedt restauranten reservere en bøye for oss. Eieren krysser mellom seilbåter i blågrønt vann og møter oss. Den lille gummibåten hans ser så puslete ut i forhold til de mer luksuriøse båtene som ligger i bukta. Han må strekke seg for å nå opp til relingen, tar tak i den og reiser seg opp for å ta imot bestillingene for kveldens besøk i restauranten. Vi bestiller den dalmatiske retten peka, en gryterett på kjøtt, fisk og skalldyr kokt over tid. Peka er ikke noe man fikser i løpet av en halv time, så vi har noen timer å slå i hjel før vi skal spise.
Jeg setter meg ved båtens badeplattform og stikker prøvende en tå ned i vannet. Min seilerkollega er allerede uti. Ikledd snorkel og dykkermaske studerer han stimen med fargerik fisk som har gjemt seg under båten.
Vannet er kaldt og slettes ikke middelhavsvarmt, så jeg bestemmer meg for å sole meg en stund før svømmeturen. Så får jeg skyss til den andre siden av bukta. Jeg har nemlig bestemt meg for å hoppe fra de fire meter høye kalksteinsklippene der.

Noen hopp senere er det kveld. Etter et lite forspill med lokal vin som vi har kjøpt i havnen, tar vi steintrappen opp mot restauranten. Vi setter oss på verandaen og kjenner at vi fremdeles har bølgene i beina. Kvelden fylles med vin og samtaler – man har mye å snakke om etter tre dagers seiling.
Da vi forlater restauranten, har solen sunket ned over bukta for lenge siden. Jeg sover godt den natten, til tross for at kahytten er trang og vannpumpen bråker. I morgen venter havet nok en gang.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!