Menu Meny

La Haute Route: En klassiker!

Jeg lener meg over kanten og ser at den stupbratte skråningen faller tretti meter ned og bak en knaus. Hvor langt jeg må rappellere etter å ha rundet knausen, aner jeg ikke. Men ned skal jeg, med ski på beina. Det finnes en første gang for alt, som de sier, men akkurat nå lengter jeg litt hjem.

Jeg blir invitert til å være med og gå Haute Route ni måneder før turen skal begynne. Som vi vet, takker alle ja til å bli med på turer som ligger langt fram i tid, selv om de ikke har den minste anelse om hva turen innebærer. Jeg visste litt om Haute Route fra før, men ikke mye. Jeg visste at jeg hadde en skitur over alpene i vente, fra Chamonix i Frankrike til Zermatt i Sveits. Jeg visste at Haute Route populært blir kalt Verdens Vakreste Skitur, og at det tar en ukes tid å gå ruten fra begynnelse til slutt. Det var alt. Der sluttet kunnskapen min. Heldigvis får jeg beskjed om at det finnes plenty av litteratur om Haute Route, og etter hvert så får vi – reisefølget mitt og jeg – fingrene våre i to bøker. En på engelsk og en på norsk. De skremmer oss. Den første vellykkede gjennomføringen av Haute Route på ski ble unnagjort i 1911, og turen har siden den gang blitt verdensberømt fordi den er usedvanlig vakker og nesten like slitsom. Man sover på hytter langt oppe i fjellene, og ifølge bøkene våre går man enten rett oppover eller renner rett nedover hele veien.

Man må ha med seg klatresele og stegjern og isøks. Det finnes steder på turen (blant annet den beryktede oppstigningen til Plateau du Couloir) der man ikke kan ta seg anledningen til å snuble hvis man har livet kjært, og det hele foregår i høyder som gjør at det hele tiden er vanskelig å puste.

Halvparten av alle som begynner på Haute Route, snur før de er ferdige. Dette står i bøkene våre. Jeg tenker mye på dette med pusten. Er kondisjonen min god nok til dette? Vi snakker om å gå oppover, en eneste lang oppoverbakke, i tynn luft over en periode på en uke. Espen, en av mine reisefeller, er mer bekymret over Plateau du Couloir. Han sier han mister søvn over tanken på denne enormt bratte bakken der bøkene forteller at man svever i livsfare for hvert skritt man tar. Dessuten er han nervøs for at sekken hans skal være for tung, og kjøper en elektronisk fiskevekt for å ha bedre kontroll. Jeg begynner å jogge på morgenkvistene. Jeg lurer på om dette kommer til å gå.

Hyttene er romslige, og Poldo sier han kan lukte øl en time før vi kommer frem hver dag. Det er motiverende.
Hyttene er romslige, og Poldo sier han kan lukte øl en time før vi kommer frem hver dag. Det er motiverende.
Etter klatretur i metallstige, får vi servert polenta og pølser på Cabane de Bertold.
Etter klatretur i metallstige, får vi servert polenta og pølser på Cabane de Bertold.

Vi går mye, mye saktere enn jeg hadde forventet. Det er april, og snøen er myk og våt, og de spisse fjellene steiler opp rundt oss, og det er sol og vi går slowly, slowly. Jeg tror jeg liker dette.

Dagen før vi begynner å gå, drar to av oss opp fra Chamonix med gondolbane til toppen av fjellene Les Grands Montets. Toppen ligger 3275 moh. og gir oss anledning til å bli komfortable med den tynne lufta, samtidig som vi spiser varm lunsj og skuer utover snødekte alper. Jeg går opp trappa til en slags takterrasse og blir sur i begge lår på sjette trinn. Jeg hadde forventet å puste tungt (og det gjør jeg), men ikke at lårene mine blir svakere i høyden. Dessuten er jeg tørst hele tiden. Jeg må ha med mer vann enn planlagt. Tre liter per dag, minst. Jeg er nervøs når jeg går og legger meg.

Vi møter den italienske guiden vår, Poldo, på mellomstasjonen dagen etter. Han er i midten av trettiårene og har solbrillemerker, øreringer og en tatovering av en slags salamander i nakken. Han lener et par digre og tunge ski med dårlige bindinger mot skulderen. Vi har alle snakket i timevis om tyngden på skiene våre (de sier at ett kilo på beina tilsvarer fem kilo på ryggen), og Poldos tunge ski får oss til å løfte øyenbryn. Det kan være at heller ikke han aner hva vi begir oss ut på. Det kan også være at han er supersterk og har med tunge ski for treningens skyld. Ellers kan det være at han vet noe som vi ikke vet. Han smiler uansett ubekymret når vi kommer til topps, og så er vi i gang. I strålende sol. Vi går med skifeller, altså skiformede tepper som forhindrer oss fra å skli bakover i oppoverbakker. Vi fester dem til skisålene for første gang et kvarter etter start.

Nå er stigningen i gang. Den første bakken ser lang, men overkommelig ut. Vi går i sikksakk oppover, hundre meter og så snu, så hundre meter til. Poldo går først. Sakte. «Slowly, slowly,» sier han med jevne mellomrom. Vi går mye, mye saktere enn jeg hadde forventet. Det er april, og snøen er myk og våt, og de spisse fjellene steiler opp rundt oss, og det er sol og vi går slowly, slowly. Jeg tror jeg liker dette. Jeg kjenner at jeg ikke er så nervøs lenger. Vi tar første pause tre kvarter senere. Da har vi allerede passert en gruppe mennesker som har gått quickly quickly i ti minutter for så å stivne helt. Poldo kan være inne på noe med det sakte tempoet sitt. Vi skal jo tross alt holde i seks dager. I pausen byr Espen på nøttemix, og alle vil ha utenom Poldo. Han drar i stedet opp en pose rulletobakk og ruller seg en sigarett der oppe i fjellheimen. Tunge ski. Rullings. Jeg tror jeg liker Poldo også.

Plateau de Couloir. Sola sniker seg snart over kanten, og skal gjøre livene våre mye lysere.
Plateau de Couloir. Sola sniker seg snart over kanten, og skal gjøre livene våre mye lysere.

«The huts,» sier hun. Hun liker ikke hyttene vi skal sove i. Jeg lurer på hva som er så galt med dem. «Too many smelly, farting, snoring, burping men,» sier hun og skuler stygt, først på meg og så på sine skotske oppdragsgivere.

Vi går opp én, nei to, bratte bakker den første dagen. Ingen av bakkene er lange nok til å få høydeskrekk av. Vi går over den første av mange lange breer, og på toppen av den siste bratte bakken treffer vi en gruppe skotter, ledet av en søt, kvinnelig guide i trettiårene fra New Jersey. Hun bor i Chamonix, men har aldri gjort Haute Route før. «Hvorfor ikke?» spør jeg. «The huts,» sier hun. Hun liker ikke hyttene vi skal sove i. Jeg lurer på hva som er så galt med dem. «Too many smelly, farting, snoring, burping men,» sier hun og skuler stygt, først på meg og så på sine skotske oppdragsgivere. Vi kommer frem til den første hytta – Trient – i sekstiden på kvelden og er trøtte, men ikke knekt. Inne er det massevis av mennesker som tørker klær og feller mens de drikker fatøl av store glass. Hytta er mye større enn jeg hadde forestilt meg. Og fatøl? Fra tappekran, midt her oppe i fjellet? Denne turen ser ut til å bli bedre enn jeg hadde fryktet. Og jeg er ikke alene om å være lettet. Rundt meg står åtte polakker i stillongs med armene i været og hendene i knipseposisjon, som for å feire at landsbyen har fått ny brønn.

Jeg sovner i lakenposen min i en stor sovesal før klokka har passert ni. De kommende dagene går bare enda bedre. Vi er alltid ganske slitne mot slutten av hver turdag, men Poldo leder oss slowly, slowly og viser seg å være en mann vi kan stole på. Han ser ut til å ha en motor som går på fjelluft og rulletobakk, og har ikke mer enn en halv liter vann med seg i sekken. Dessuten får vi greie på at han har en ulv hjemme. Ikke en hund. En ulv. Dette er guiden sin. Man har vært omhyggelige med å plassere hver hytte på de utroligste steder i fjellheimen. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Hver hytte har tøfler, kalosjer eller Crocs til gjestene sine, og betjeningen serverer treretters middager. Suppe til forrett og så pølser eller pasta eller myk polenta fra store fat, og vi spiser nesten uten unntak med stor appetitt hver kveld. Spesielt Poldo, som forklarer at navnet hans er den italienske versjonen av Tjoms, Skippern’s kompis med forkjærlighet for hamburgere. Hytta Cabane de Valsorey ligger 3037 meter over havet, og fra terrassen kan vi se toppen av Mont Blanc i det fjerne, der vi kom fra. Ølflaskene skummer over når vi åpner dem på grunn av det merkelige trykket her oppe, og Espen er litt stillere enn vanlig. Jeg forstår ikke hvorfor før morgenen etter.

Det er fremdeles mørkt når vi tar på oss skiene og begynner på dagens første bakke. Den er lang. Lang og ganske bratt. Etter en halv time med slowly, slowly legger jeg merke til at ingen har sagt noe siden vi begynte å gå. Er vi fremdeles litt trøtte? Jeg er bakerste mann i laget, og snur meg for å se ned mot hytta og oppdager at bakken vi går er brattere enn det vi hittil har vært vant til. Mye brattere. Jeg innser at resten av gjengen har fått med seg noe som jeg ikke er klar over. Det er dette som er bakken. Det er dette som er stigningen opp til Plateau du Couloir. Det tar ikke lang tid før vi må feste skiene til sekkene våre og ta på oss stegjern. Vi går oppover i stillhet. Bratt oppover. Plutselig stopper Poldo. Han sier at det er på tide å knytte oss inn i tau. Han begynner å lage løkker på tauet, butterflyknuter som vi kan feste oss inn i, mens han nynner stille. Når han kommer ned til meg for å feste tauet i klatreselen min, synger han. Han synger av gårde på Abbas «Dancing Queen», selvsagt med en tydelig italiensk aksent. Dette er en vanlig dag på jobben for ham. Oppover resten av bakken kan jeg høre ham synge ti meter foran meg: «Jew kændææns! Jew kændææns!» – og jeg glemmer helt at bakken er bratt og at lufta er kald, og med ett stiger sola opp over Plateau du Couloir. Vi er bokstavelig talt over kneika.

Etter to timer er vi på toppen, og kan ta av skifellene. Nå er det bare å renne ned til Zermatt sentrum. Vi har rent ned ca. 1000 høydemeter når vi treffer en gruppe hvis guide kan fortelle oss at vi er i feil dal.

Etter vår lille seier er Espen mye mer pratesalig, og selvsikkerheten vår er en helt annen. Nå nyter vi turen, skryter av utsikten og peker på fjelltopper som vi helt sikkert er i stand til å bestige i fremtiden. Det verste er over, og det var ikke så verst. Siste kveld før vi ankommer Zermatt, overnatter vi på den berømte hytta Cabane de Bertold. Den er berømt fordi man må klatre i en lang metallstige for å komme inn. Nå kan vi se Matterhorn fra terrassen, og vi vet at siste dag er for en tur i butikken å regne i forhold til distansen vi allerede har lagt bak oss. Derfor sitter vi våkne litt lenger denne kvelden og lar Poldo lære oss om Genepy, dette italienske brennevinet som blir brygget på fjellblomster man bare finner over 2000 moh.

Siste dag blåser det. Dønn hvitt overalt. Vi må på med slalåmbrillene og opp med hettene. Etter å ha gått i en times tid, treffer vi en gruppe mennesker som har bestemt seg for å snu. Det er rett og slett for vanskelig å navigere oppe på toppene. Poldo forteller at dette kommer til å gå greit, og vi fortsetter. Etter to timer er vi på toppen, og kan ta av skifellene. Nå er det bare å renne ned til Zermatt sentrum. Vi har rent ned ca. 1000 høydemeter når vi treffer en gruppe hvis guide kan fortelle oss at vi er i feil dal. Gruppen hans har også navigert feil, og ser ganske misfornøyde ut. Det finnes to måter å løse denne knuten på. Den ene måten er å fortsette å renne, komme ned i en annen by og ta drosje til Zermatt. Da vil man jo strengt tatt ikke ha ferdiggjort Haute Route. Den andre måten er å gå opp igjen. Det høres ikke fristende ut. Heldigvis har Poldo et tredje alternativ. To hundre meter fra oss får han øye på et fjellpass som skiller den riktige dalen fra den gale. Hvis vi bare kunne kommet oss gjennom det fjellpasset, hadde vi vært i boks.

Og det er altså her jeg står og fryser på fingertuppene mens jeg ser over kanten. Den skråningen er akkurat nå en liten strek i regningen, og det eneste som står mellom meg og en varm dusj i Zermatt. Men jeg begynner å rappellere sakte men sikkert, og etter hvert stoler jeg mer og mer på Poldo og bremsetauet hans. Og mens jeg nærmer meg trygg grunn, tenker jeg at det er disse to tingene man må vite når man går Haute Route: Sakte men sikkert, og stol på guiden din. Dette er en oppfordring. Folk som skriver om Haute Route, har en tendens til å få det til å høres ut som en tung og farlig tur som de færreste klarer å slite seg gjennom. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje det er for å holde andre folk borte. Kanskje det er for å kunne skryte av bragdene sine i middagsselskap. Men Haute Route er stort sett bare gøy. Det forutsetter at du er glad i å gå på ski. Det forutsetter at du er litt eventyrlysten. Og du må regne med å kjøpe deg litt nytt utstyr hvis du ikke er helt fjellgal fra før. Og turen blir enda bedre med en gang du ikke lar deg skremme av skriveriene. Du trenger ikke være nervøs. Du trenger bare å glede deg. Som Poldo (og Abba) sier: «You can dance.»

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!