Menu Meny

Tibet: Den glemte byen

Xining er en by som med sin beliggenhet krever viktige valg for den reisende som vil bort fra storbyens kaos. Veien mot vest følger Silkeveien inn i Uighurenes rike og reisen mot nord fører inn i Mongolia, mens turen østover går langs restene av Den kinesiske mur mot Beijing. Siste mulighet er mot sør til en av Kinas mest bortgjemte og glemte tibetanske byer, Jyekundo. Vi velger denne!

Ta av meg skoene og putte dem i en pose før jeg stiger om bord i bussen? Ti år etter min første Kina-reise kan jeg knapt tro bussjåførens høflige instrukser idet jeg gjør meg klar for en ny maratonetappe med en av landets særegne sovebusser. Jeg klatrer om bord i sokkelesten og skrever meg over det digre motorlokket ved siden av sjåførplassen og smyger meg inn i sete nummer to på nedre rad ved vinduet og får neste overraskelse levert i fanget. Egen dyne med nesten helt rent dynetrekk. Denne turen ligger an til å bli bedre enn fryktet. Mine gamle minner om kinesiske sovebusser som mest av alt lignet røykfylte og høylytte spillebuler på hjul, hvor reisesyke medpassasjerer tømte magesekken i midtgangen, ser heldigvis ut til å høre fortiden til.På utsiden ser en kinesisk sovebuss ut som en nokså vanlig buss, men inni er det en helt annen verden.

Tre rekker med liggestoler, to midtganger og ikke minst, to seterader i høyden. Alt etter kinesiske mål naturligvis, og mens jeg sliter litt med å finne den perfekte liggestillingen med mine 1,87 meter, ser de fleste andre om bord ut til å finne seg riktig godt til rette. Jeg bretter meg sammen så godt jeg kan og gjør meg klar for avgang. Foran oss venter en 20 timers bussreise, om man skal stole på rutetabellen. Vi er i Xining, hovedstaden i Qinghai, provinsen som ofte omtales som Kinas svar på Sibir. Et etnisk veikryss hvor mongolske folkeslag fra nord møter hui-muslimer fra vest og tibetanere fra sør, i tillegg til han-kinesere opprinnelig fra øst. Lite minner om tiden da den legendariske Silkeveien gav liv til byen, og i dag preges Xining av ruvende høyhus og blinkende neonlys, omtrent som de fleste andre kinesiske millionbyer. Vår buss skal derimot 820 km ut av storbyen, mot sør, over endeløse høysletter og gjennom fjellpass på nærmere 5000 meter, dypt inn i den tibetanske regionen Kham. Neste stopp Jyekundo.

Den fremmede møtes med skulende blikk fra buddhistmunkene i Jyekundo.
Den fremmede møtes med skulende blikk fra buddhistmunkene i Jyekundo.

Vi legger bak oss det moderne og urbane Kina til fordel for det tradisjonelle og rurale. Bussturen går radig. I solnedgangen ruller vi inn i en støvete og søvnig småby hvor ingenting ville være mer naturlig enn å være vitne til en revolverduell i sakte film utenfor bussvinduet.

Farvel til europeiske butikkjeder og Kentucky Fried Chicken. Farvel også til betalingsterminaler og minibanker, fra nå av gjelder kun cash. Vi legger bak oss det moderne og urbane Kina til fordel for det tradisjonelle og rurale. Bussturen går radig. I solnedgangen ruller vi inn i en støvete og søvnig småby hvor ingenting ville være mer naturlig enn å være vitne til en revolverduell i sakte film utenfor bussvinduet. Ennio Morricone er et naturlig valg på musikklista, men verken Clint eller andre cowboyer dukker opp bak hushjørnene. Kulissene tar slutt og det bærer ut i total ødemark. Veien over gresslettene er rak som en flystripe, men en taggete horisont foran oss lover forandringer. De verste fjellovergangene blir gjort i totalt nattemørke på svingete grusveier via provisoriske omkjøringer på grunn av kontinuerlig veiarbeid. Synd vi ikke får nyte utsikten her, tenker jeg først, men ved nærmere ettertanke er det kanskje like greit at det ikke lar seg gjøre å se noen verdens ting.

Flakkende lys fra en møtende lastebil gir meg en anelse om at autovernet mangler, og de fjerne lysene fra den samme lastebilen en halv time senere, i dalen langt under oss, tilsier at fjellsiden er bratt så det holder. Jeg lukker øynene og forsøker å få meg litt søvn mens jeg tenker at sjåføren sikkert kjenner veien i blinde. Jeg våkner av en lav morgensol som skjærer gjennom bussvinduet, og vi befinner oss heldigvis på bedre veier igjen. Utenfor ser det kaldt ut, og skydekket ligger lavt over det tibetanske platået. Langs veien beiter yak og geit, og ved en liten elv som slynger seg gjennom gresset, har en nomadefamilie slått leir for sesongen. «Mange bekker små gjør en stor å.» I dette tilfellet dreier det seg om intet mindre enn den beskjedne begynnelsen på Asias lengste elv, nemlig Yangtze, som i likhet med Mekong og Den gule floden har sine kilder i disse traktene. Lite vet det krystallklare elvevannet om den krevende reisen det har begitt seg ut på. Millioner av mennesker nedstrøms vil gjøre krav på sin del av det livsviktige vannet, mens forurensende fabrikker vil tømme sine giftige avfall i den samme elven, og digre demninger vil gjøre sitt for å hindre dens naturlige strøm mot havet.

En pilegrim i skyggen av en av Jyekundos mange buddhistiske helligdommer.
En pilegrim i skyggen av en av Jyekundos mange buddhistiske helligdommer.
Jyekundo sett fra Dondrubling-klosteret.
Jyekundo sett fra Dondrubling-klosteret.

En død menneskekropp blir ifølge tibetansk tradisjon kuttet opp i biter og lagt ut til gribbene, et ritual som har både religiøse og praktiske hensikter. Sjelen vandrer som kjent videre etter døden, ifølge buddhismen. Den forlatte kroppen kan således med sjenerøsitet og respekt for alt liv serveres av den avdødes kjære og nære til rovfuglene, som mer enn gjerne tar med seg en bit opp i skyene.

Noen svinger senere og 18 timer etter avreise fra Xining kommer de første husene i Jyekundo til syne. En reise som ofte tar både 20 og 25 timer, er over på rekordtid til tross for et aldri så lite motorhavari underveis. Etter en busstur med nøtter og kjeks som eneste proviant, skriker magen etter ordentlig mat, og duften som møter oss på busstasjonen antyder at det blir varme dumplings og chili-dip til frokost. I hovedgaten er det bare å følge nesen og velge første og beste lokale. Dampen fra de mange små spisestedene siver ut i den tynne luften og forsvinner opp mot en dypblå himmel. Høyt der oppe svever et titalls sultne gribber rundt i store sirkler, men det er neppe lukten av ferske dumplings som pirrer deres sanser. Kanskje pågår det en begravelsesseremoni på en av fjellknausene utenfor byen? Her er det ikke seks fot under som gjelder, snarere tvert imot.

En død menneskekropp blir ifølge tibetansk tradisjon kuttet opp i biter og lagt ut til gribbene, et ritual som har både religiøse og praktiske hensikter. Sjelen vandrer som kjent videre etter døden, ifølge buddhismen. Den forlatte kroppen kan således med sjenerøsitet og respekt for alt liv serveres av den avdødes kjære og nære til rovfuglene, som mer enn gjerne tar med seg en bit opp i skyene. Ved er det dårlig med i den tibetanske fjellheimen, som for det meste ligger over tregrensen, så kremasjon er en uegnet løsning. Gravlegging under jorden, slik vi er vant til i vår kultur, er heller ingen god idé her siden bakken stort sett består av stein og permafrost.Jyekundo, bedre kjent ved sitt kinesiske navn Yushu, er på mange måter «mer» Tibet enn mange av stedene som i dag befinner seg innenfor Tibets grenser, til tross for at vi er i naboprovinsen. De opptegnede grensene på dagens kart har i grunnen fint lite med den opprinnelige tibetanske verden å gjøre. Dalai Lama for eksempel, tibetaneren over alle tibetanere, er født i en liten landsby nettopp i Qinghai, mange hundre kilometer fra provinsen Tibet, slik vi kjenner den fra Kina-kartet.

Inngangen til et av templene i Dondrunbling-klosteret, opprinnelig fra 1398.
Inngangen til et av templene i Dondrunbling-klosteret, opprinnelig fra 1398.
En munk klatrer oppover fjellveggen mot Dondrubling-klosteret som ligger på en høyde utenfor byen.
En munk klatrer oppover fjellveggen mot Dondrubling-klosteret som ligger på en høyde utenfor byen.
Jyekundo. En tibetansk familie med masse gjestfrihet.
Jyekundo. En tibetansk familie med masse gjestfrihet.

I Lhasa ville kanskje noen hatt en anelse om hva jeg forsøkte å si, men her i Kham-regionen blir jeg forklart at det prates en helt annen dialekt, og den har tydeligvis lite til felles med språket som prates i det sentrale Tibet.

På torget i Jyekundo hersker det ingen tvil om at dette avsidesliggende hjørnet av Qinghai er tibetansk, og nysgjerrige blikk lar ikke en skjeggete utlending med blå øyne gå ubemerket gjennom byen. Stolte nomader med rake rygger og værbitte ansikter, kledd i praktfulle drakter med tunge smykker rundt halsen, side om side med smilende buddhistmunker i alle aldre og varianter. Også byens mangfoldige hunder er oppmerksomme på at det er fremmede på besøk. Svære chow-chower med overdådige, nesten pompøse halsbånd, som om de skulle være klare for Moulin Rouge, men fremfor alt mengder av gretne bastarder som ikke inviterer til nærmere bekjentskap. Spesielt lusker disse bikkjene rundt i klostrene som ruver på høydene rundt byen. For buddhistene her er hundene reinkarnasjonen av dårlige munker, og de får derfor mat ved klosteret, men det er også det eneste de får, bortsett fra ett og annet sleivspark fra energiske noviser som ennå ikke har slått seg til ro med Buddhas lære. I sin storhetstid var Jyekundo en av de viktigste handelsbyene i det østlige Tibet og en obligatorisk stopp på veien til Lhasa for reisende fra øst. Omringet av bitende kalde fjelloverganger i en relativt lun dal er byen klimatisk akseptabel, selv med en beliggenhet på 3700 meter over havet. Fortsatt i dag myldrer det av liv på markedet, og folk kommer langveisfra for å handle og selge varer av alle slag.

Tradisjonelle klær, håndverk og smykkesteiner i tillegg til et lite utvalg nyttige plastartikler og nest-siste mote fra Beijing. Jeg fristes av en bod med små messingbjeller og kaster meg ut i en forhandlingsrunde med selgeren. Her kommer man ingen vei verken med engelsk eller mandarin, så jeg forsøker meg på et par fraser tibetansk fra guideboken. Damen i salgsboden forstår ikke et ord av det jeg sier og fniser flaut med munnen full av gulltenner som glitrer i høyfjellssolen. En jente med et rundt ansikt og røde kinn er tilskuer til det hele og ser muligheten til å praktisere engelsken hun har studert, og bidrar entusiastisk til at handelen går greit. Lykkelig tilfreds etter å ha pratet engelsk for første gang i sitt liv med en utlending benytter like greit den unge studenten anledningen til å invitere hjem på yaksmør-te og visning av episke tibetanske musikkvideoer. Te og genuin gjestfrihet fra hele familien varmer, og jeg gjør et nytt forsøk på å uttale tibetanske ord og uttrykk, uten hell. I Lhasa ville kanskje noen hatt en anelse om hva jeg forsøkte å si, men her i Kham-regionen blir jeg forklart at det prates en helt annen dialekt, og den har tydeligvis lite til felles med språket som prates i det sentrale Tibet.

Den som hadde visst det før avreise!Etter noen dager mellom fjellene i Jyekundo er tiden inne for å reise videre. Valgmulighetene er få ettersom veien som fortsetter mot Lhasa, fremdeles er offisielt stengt for eventyrere som forsøker å komme seg inn gjennom bakdøren til Tibet. Som regel kommer man til Jyekundo den ene veien og drar den andre. Med andre ord går turen enten fra Chengdu via spektakulære Sichuan-Tibet Highway, og deretter videre til Xining, eller som i dette tilfellet motsatt vei. «Highway» er for øvrig et stort ord når det gjelder veistandarden i denne delen av Midtens rike, men det er da også en av hovedgrunnene til at 97 % av befolkningen i Jyekundo fremdeles er tibetansk og at de få reisende som setter seg på bussen hit, fortsatt blir mottatt med nysgjerrighet og store smil. Lhasa er for lengst preget både av besøkende turister og kinesiske innflyttere og ligner stadig mer på en hvilken som helst kinesisk by. De siste par årene har den tibetanske hovedstaden i tillegg merket sin nye togforbindelse med Beijing på godt og vondt. I Jyekundo er det ingen tog i sikte, og det er vel lite sannsynlig at noen jernbane noensinne vil finne veien over fjellene hit. En flyplass er derimot under bygging, slik at noen forandringer vil være i vente også her, men bare tiden vil vise hvilke.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!