Menu Meny

Afrika: Kongene av Kongo

Skogene i Østre Kongo er gorillaenes domene. Det var for å komme i nærkontakt med disse at Vagabonds medarbeider reiste til landet som mange forbinder med krig, konflikter og kolonialisme. Bli med på et ekte afrikansk eventyr!

De kommer fram fra den dunkle skogen, uten forvarsel. Det er fem av dem, ledet av den enorme Chimanuka. En av sønnene hans stanser bare en meter fra mine møkkete joggesko. Blikket hans møter mitt: interessert, nysgjerrig, men definitivt ikke redd. Han strekker fram en hånd, som for å hilse. Chimanuka virker tilsynelatende uinteressert, men også han holder meg under oppsikt. Overarmene hans er tykkere enn livvidden min. Jeg prøver å ta et par skritt bakover, men allerede nå står jeg presset opp mot et buskas. Laurent Cirimwami, sjefen for vaktstyrken i nasjonalparken Kahuzi-Biéga, gir meg et tegn til å holde meg i ro. Som om han forstår meldingen, grynter Chimanuka og begynner langsomt å forflytte sin enorme kropp mot en lysning lenger borte. Etter en viss nøling følger de andre etter, og noen øyeblikk senere har de forsvunnet, like plutselig som de dukket opp. Jeg puster lettet ut. Laurent smiler.

En familie med fjellgorillaer har funnet seg et skikkelig festmåltid: et dødt tre. Fra dette får de blant annet i seg masse nyttige fibre. Dessuten ser det ut som om de har det ganske gøy.
En familie med fjellgorillaer har funnet seg et skikkelig festmåltid: et dødt tre. Fra dette får de blant annet i seg masse nyttige fibre. Dessuten ser det ut som om de har det ganske gøy.
Plutselig går myr over til småskog. Veterinæren Jessica Magenwirth tar seg fram med betydelig større smidighet enn Vagabonds utsendte.
Plutselig går myr over til småskog. Veterinæren Jessica Magenwirth tar seg fram med betydelig større smidighet enn Vagabonds utsendte.

Grenseovergangen er kaotisk, men ikke altfor komplisert: Fire passkontroller og noen høflighetsfraser på stotrende fransk senere er jeg på vei mot Gomas havn, forbi en FN-leir og enorme villaer, på veier som virker som om de består av like store deler grus og gigantiske hull.

Hvorfor Kongo? Spørsmålet er stilt en rekke velmenende ganger av venner og bekjente. Det er ikke uten grunn, for det man hører og leser om Kongo, er sjelden positivt: fra 1800-tallets brutale ekspedisjoner med Henry Stanley, der ordet massemord kan være dekkende, finansiert av den belgiske, stormannsgale kong Leopold – til vår tids massakre, maktkamper, sult og sykdommer som har krevet millioner av ofre bare i løpet av noen tiår.Kongo og kolonistyret der var nettopp det «mørkets hjerte» som gjorde et så stort inntrykk på forfatteren Joseph Conrad på slutten av 1800-tallet.Etter at belgierne reiste hjem, ble Kongo en moderne stat, men ble i løpet av et halvt århundre slått sønder og sammen av interne stridigheter, ressurssultne naboland, intrigerende stormakter (USA og CIA sto blant annet bak mordet på landets første statsminister) og grådige olje- og gruveselskaper.Så spørsmålet gjenstår: Hvorfor Kongo?

I Østre Kongos Kivu-region er det i tillegg til ufattelige naturressurser og forferdelige veier også tre forskjellige arter aper – fjellgorilla, østlig lavlandsgorilla og sjimpanser – og det er først og fremst derfor jeg reiste dit. Men vel ankommet oppdager jeg også en følelse av eventyr, som ikke helt ville innfinne seg i de godt administrerte nabolandene Rwanda og Uganda. Selv om hurtigmat, trafikkaos og trendy mobiltelefoner er like mye Afrika som leirhytter, løver og ugjennomtrengelig jungel, føles det likevel som om jeg nå, endelig, har kommet til et mer autentisk – det virkelige, innbiller jeg meg – Afrika.Grenseovergangen er kaotisk, men ikke altfor komplisert: Fire passkontroller og noen høflighetsfraser på stotrende fransk senere er jeg på vei mot Gomas havn, forbi en FN-leir og enorme villaer, på veier som virker som om de består av like store deler grus og gigantiske hull. Jeg får selskap av en tysk hjelpearbeider, Jessica Magenwirth, og vi lykkes uten større vanskeligheter (men etter nok en passkontroll) å få tak i billettene vi har bestilt, og får plass på fergen som skal føre oss sørover, via Kivusjøens metanfylte dyp. Bukavu, ved innsjøens søndre spiss, er et speilbilde av det rolige Goma. Bilen vår går tom for bensin mindre enn 100 meter fa havnen, en stresset taxisjåfør fyller bensin med visse vanskeligheter fra to skitne plastflasker, til en kakofoni av tutende og sinte rop fra blokkerte sjåfører. Etter fire kontantautomater som ikke virker, lykkes det oss til slutt å trylle fram en tykk bunt dollarsedler. Proviant ordnes greit – et nedveivd bilvindu tolkes som en innbydelse til alle slags selgere – og deretter er vi endelig på vei mot Kahuzi-Biéga nasjonalpark.

Foreldreløse Kalonge våkner opp i dyrepasserens trygge armer etter å ha vært undersøkt.
Foreldreløse Kalonge våkner opp i dyrepasserens trygge armer etter å ha vært undersøkt.
Nyiragongos glødende sjø av lava lyser opp den lave tåken hver eneste natt.
Nyiragongos glødende sjø av lava lyser opp den lave tåken hver eneste natt.
) Teamet som har ansvaret for Ihirwes, er flyttet til GRACE.
) Teamet som har ansvaret for Ihirwes, er flyttet til GRACE.
Chimanuka, konge i eget rike, Kahuzi-Biéga, holder et vaktsomt øya både med sin egen familie og en gruppe turister på besøk.
Chimanuka, konge i eget rike, Kahuzi-Biéga, holder et vaktsomt øya både med sin egen familie og en gruppe turister på besøk.

På veien fra Kahuzi-Biéga passer vi på å besøke Lwiro, et rehabiliteringssenter for aper som reddes fra fangenskap. Det er ikke uvanlig at de selges som husdyr, men når de blir større, sterkere, og i sjimpansenes tilfelle ofte aggressive, overgis de til seg selv, eller så blir de drept.

Tiden vi får sammen med gorillaene, blir akkurat så fantastisk som jeg hadde håpet på. Det er sannsynligvis mellom fire og fem tusen grauergorillaer (østlige lavlandsgorillaer) i Østre Kongo, men Chimanukas familie er den eneste som ofte får besøk av turister. Med trettitre medlemmer er det dessuten en av de største, og bare en silverback av Chimanukas størrelse og pondus kan holde så mange individer samlet. De er fascinerende å se på. De voksne spiser og sover. Barna og ungdommene er ikke sene om å dra nytte av foreldrenes bristende oppmerksomhet: det brytes, klatres og kives og klypes uavbrutt. Etter det første uventede møtet holdt vi oss på lengre avstand, uten at det føltes mindre intimt. Timen vi fikk til rådighet, gikk så alt for fort, men det er med euforiske skritt vi igjen begir oss ut mellom jungelens maur, tistler, tornebusker og brennesler.I Kahuzi-Biéga treffer vi også Eddy Kambale. Han er der for å gjøre en rutinemessig undersøkelse av Chimanukas familie. Eddy jobber for Gorilla Doctors, en amerikansk veterinærorganisasjon som overvåker gorillaenes ve og vel i Kongo, Rwanda og Uganda. Selv kommer han fra Kongo.I tillegg til uønsket inngrep i naturen er det først og fremst to ting som truer gorillaenes framtid, forteller Eddy over en kopp te. Det ene er snarer. Det er egentlig antiloper jegerne først og fremst er ute etter, men alle større dyr som holder til i skogen, kan bli fanget i en snare. Gorillaene kan sulte i hjel eller dø av skadene. Det andre er sykdommer som spres fra mennesker, og det er både vanligere og alvorligere enn folk flest er oppmerksom på. – Vi er i så nær slekt at gorillaene lett smittes av for eksempel influensa. Men til forskjell fra oss har de ikke bygget opp noen immunitet for sykdommen. Det er derfor det er så viktig å bruke ansiktsmaske og holde en god avstand til gorillaene, sier Eddy.

Kivus andre område for gorillaer er skogene i skyggen av Virungas vulkaner. Vi har flaks, for Eddy skal dit også og tilbyr oss skyss fra Goma. På veien fra Kahuzi-Biéga passer vi på å besøke Lwiro, et rehabiliteringssenter for aper som reddes fra fangenskap. Det er ikke uvanlig at de selges som husdyr, men når de blir større, sterkere, og i sjimpansenes tilfelle ofte aggressive, overgis de til seg selv, eller så blir de drept. De som har flaks, havner her. Virunga nasjonalpark er den eldste i Afrika, etablert i 1925 og beskyttet som verdens naturarv siden 1979 på grunn av sitt helt spesielle mangfold: Her er det flere fugle-, pattedyr- og reptilarter enn i noe annet beskyttet område i Afrika. I 1998 brøt det ut en av historiens blodigste kriger i Kongo, og i løpet av knappe 25 år krevde den 5 millioner liv. Virunga ble okkupert av opprørere, over 130 parkvakter ble drept, gorillaer ble skutt, og antall turister sank fra over 6000 på 1980-tallet til null i 2008. Likevel nøler vi ikke. Til tross for okkupasjonen for noen år siden regnes området igjen for å være trygt. Dessuten, tenker vi, ligger parkens hovedkvarter ikke mer enn et par timers biltur fra grensene til både Uganda og Rwanda, og Goma er tilholdssted for regionens største FN-base. Eddy er enig. Selv er han her en uke hver måned.

Maisha ligger bedøvet på gulvet og venter på sin helseundersøkelse av Gorilla Doctors' veterinærer. To av kameratene hennes observerer henne urolig gjennom vinduet.
Maisha ligger bedøvet på gulvet og venter på sin helseundersøkelse av Gorilla Doctors' veterinærer. To av kameratene hennes observerer henne urolig gjennom vinduet.
En foreldreløs østlig lavlandsgorilla forflyttes med hjelp av blant andre Gorilla Doctors og FN til GRACE, et anlegg nord for Virunga nasjonalpark. Der skal hun leve sammen med andre gorillaer som også er reddet fra fangenskap eller fra krypskyttere.
En foreldreløs østlig lavlandsgorilla forflyttes med hjelp av blant andre Gorilla Doctors og FN til GRACE, et anlegg nord for Virunga nasjonalpark. Der skal hun leve sammen med andre gorillaer som også er reddet fra fangenskap eller fra krypskyttere.

– Det er så få fjellgorillaer igjen, knappe 900 i hele verden. Dersom menneskene som bor rundt parken støtter arbeidet vårt og verdsetter gorillaene, er gorillaenes framtid mye lysere.

Virunga er eventyrlig vakkert. Fjellgorillaene skiller seg markant fra sine slektninger i sør; de har mer hår og er mørkere. Her bor det bønder hele veien fram til skoggrensen, og det hender at gorillaene kommer ned for å få litt avvekslende kost av mais og grønnsaker. Til forskjell fra sjimpanser blir gorillaene meget sjelden aggressive. Det har gjort samlivet med bøndene lettere. – Likevel er det viktig at vi hele tiden arbeider for å øke toleransen for gorillaer blant de som bor her, sier Eddy. Han har fulgt oss for å besøke en av gorillagruppene. – Det er så få fjellgorillaer igjen, knappe 900 i hele verden. Dersom menneskene som bor rundt parken støtter arbeidet vårt og verdsetter gorillaene, er gorillaenes framtid mye lysere.

Det er min siste dag i Kongo. Mikeno Lodge, det eneste overnattingsstedet i parken, ligger høyt over Virungas vegetasjon, bare noen minutter fra parkens hovedkvarter. Her er det et rehabiliteringssenter for foreldreløse gorillaer, oppkalt etter silverbacken Senkwekwe, som ble drept under en korrupsjonsskandale i 2007. Han ligger ikke så langt herfra, på en gravplass for drepte gorillaer. Der ligger også mange av de parkvaktene som ga sine liv for å beskytte ham og parkens andre innbyggere.Det er blitt mørkt. Her ute er det ingen kunstige lys som demper glansen fra stjernene. Men langt under Melkeveiens skinn fanger blikket mitt et annet skimmer, et brennende fjell: vulkanen Nyiragongos lavastrøm. Etter fjellgorillaene er dette Virungaparkens mest populære reisemål, med overnattingsmuligheter på kraterkanten. Men nå er turen dit stengt fordi overnattingsstedet bygges om. Jessica, som jeg reiser sammen med, blir skuffet.Jeg nikker, litt fraværende, distrahert av ildens skuespill. Det får bli neste gang, tenker jeg. Og innser i samme øyeblikk hva det innebærer. At det kommer til å bli en neste gang. Det har jeg egentlig følt helt fra begynnelsen. At vi kommer til å ha med hverandre å gjøre igjen, Kongo og jeg.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!