– Ssshh! Vær stille! De ser dårlig, men hører godt. Guiden vår, Daniel Sarumbo, maner til ro i bilen, men det er vanskelig å ikke boble over av skrekkblandet fryd når en irritert hannelefant står som en urolig ordensvakt foran oss og frustrerende slenger snabelen fram og tilbake. Her kommer vi altså kjørende på den svingete veien, fornøyde og trøtte etter en hel dag med nye inntrykk, i nasjonalparken Lake Manyara i det nordlige Tanzania. Jeg satt og kikket drømmende ut gjennom vinduet, fremdeles med bilder av galopperende gnuer, lyserøde flamingoer og bavianunger som badet, på netthinnen. Solen var på vei ned, og veien var omkranset av tett skog. Så sto han bare der. Det ble bråbrems.Nå vegrer han å flytte på seg. Vi har slått av motoren og venter på at han skal gi opp og gå tilbake til sine venner i ungkarsgruppen, men denne karen kommer ikke til å bevege seg før vi nådigst viser at det er han som bestemmer. Det gjør han gjennom å gå fram til bilen på en ganske truende måte og klaske litt til fronten med snabelen. Deretter rygger han tilbake noen meter og fortsetter å overveie sine valg, mens vi holder pusten.Da Daniel ser at brunstvæsken, «musten», renner fra tinningen foran de viftende ørene, innser han at det ikke er noen god idé å vente på ham. Vi må stikke. Bilen i revers og gassen i bånn. Elefanten følger etter.Det blir en uønsket rask ferd baklengs på svingete veier, helt til den opphissede elefanten endelig er ute av syne og vi finner et sted vi kan snu bilen. – Fra de er sytten år er de veldig opptatt av å vokte familien sin. Er de i det humøret, er det ikke mye stas å møte dem. De kan være raske og forfølge deg ganske lenge, sier Daniel når vi endelig kan puste ut, endelig kan le.
Tjuvjakten har blitt en måte å finansiere terrornettverk på, som somaliske Al-Shabaab. Det hender at man klarer å ta krypskytterne, men å få bukt med de store forbrytersyndikatene er vanskelig.
Jeg elsker elefanter og er imponert over kjempekroppene deres som balanserer en enorm vekt på en så lett måte. Jeg fascineres av deres vennlighet, iakttakelsesevne og deres særdeles gode hukommelse. Hver dag må de få i seg 200?300 kg føde og drikke 100 liter vann. Snabelen har 15 000 muskler. De må være røffe på sin måte når de meier ned trær for å gni og klø seg. Men maten de spiser tas ikke så lett tatt opp i tarmsystemet, så når de gjør fra seg, følger det også med frø, og på den måten sår de nye akasier. Dette forteller Daniel i løpet av dagen. De gir rett og slett mye tilbake til naturen, på den måten det var tenkt. At en irritert elefant syntes at bilen vår er på galt sted, føles, når jeg tenker meg om, helt orden. Dessuten har ikke akkurat menneskene vist seg å være deres beste venn.
Nå er trusselen mot dem verre enn noensinne. Prisen på elfenben stiger, og krypskytingen eskalerer. I den andre enden finner vi den eneste hensikten med tjuvjakten: at noen skal få et vakkert bearbeidet stykke elfenben. Veien dit er en i flere ledd brutal historie om makt, penger og vold.Kina er det største markedet, der antall rike har økt betydelig de siste årene. Etterspørselen etter elfenben har steget i samme takt. Også i Thailand, Vietnam og asiatiske miljøer i USA er det et sug etter elfenben. Det er store penger innblandet og vanskelig for fattige land i Afrika å bekjempe den organiserte kriminaliteten. – Vi prøver å få tak i informanter i landsbyene som kan gi oss beskjed på forhånd om krypskyting. Da kan vi vente i nasjonalparken, ta dem på fersken og forhindre at de dreper dyrene. Det er nok at de har gått inn ulovlig og har våpen for at vi kan tiltale dem, sier Asukile R. Kajuni i WWF Tanzania, som støtter bekjempelsen av krypskyting ikke minst i reservatene og i nasjonalparkene.
Tjuvjakten har blitt en måte å finansiere terrornettverk på, som somaliske Al-Shabaab. Det hender at man klarer å ta krypskytterne, men å få bukt med de store forbrytersyndikatene er vanskelig. Det er tydelige indikasjoner på at også politikere høyt opp i systemet er innblandet, og at det forekommer at parkvakter jobber på gal side. I dag skyter krypskyttere 35 000 elefanter per år.
Ngorognoro-krateret ligger som et åpent sår i sandfargede kamuflasjemønstre. Vi kjører ned skråningen og inn i selve reservatet. Fargerike masaier driver buskap inntil veien, og en staselig grå trane flyr over oss på sterke, store vinger. Ikke lenge etter ser vi sebraer og thomsongaseller beite ved en elv, og en sjakal som smyger seg fram i det høye gresset. Der er det også gnuer, koa-antiloper og vortesvin samt en av de siste spissneshornene i Øst-Afrika og verden.I Tanzania er det nå igjen hundre individer av arten, og ifølge offisielle tall skal 45 av dem befinne seg i Ngorongoro. Men Daniel Sarumbo er skeptisk. – Jeg har vært guide her i ni år. For fem år siden så man ti‒tolv stykker samtidig.Nå ser man bare noen få dyr, og da mest lenger sør, der det ikke er noen veier.
Også neshorn er offer for den tjuvslaktingen som har økt de siste årene. Og der er det betydelig færre dyr i forhold til elefantene. Vietnam er det største markedet for horn. Der påsto en kjent politiker for noen år siden at hun hadde blitt kurert for kreft, takket være det ettertraktede pulveret. Da økte både etterspørsel og pris. I dag er kiloprisen for horn høyere enn kokain og gull. De markedsføres som botemiddel mot bakrus og sies å være rene vidundermedisinen når det gjelder potensen. Men i virkeligheten kan de dyrt betalende kundene like gjerne spise opp sine egne negler, for innholdet er omtrent det samme.
I nasjonalparken Serengeti er det flere enn 300 vakter som patruljerer områdene til fots, med fly og på annen måte. De jobber med GPS og radio, vakttårn og informanter. – Krypskytterne blir stadig mer avansert. De har automatvåpen med nattsikte, og de vil gjerne rekruttere parkvaktene våre, forteller Agricola Lihiru, sjef for nasjonalparkens avdeling for bekjempelse av tjuvjakt. Av de nærmere 50 neshornene som finnes i parken, er en del merket og søkbare med sender. Men man har også satt inn chip i hornet på enkelte dyr og tatt DNA-prøve for å kunne koble et horn til et spesielt neshorn, dersom det avskårne hornet blir funnet senere. To neshorn er blitt borte i parken i løpet av de to siste årene. Inne i parkene, der turister og vakter beveger seg, er dyrene rimelig trygge, men utenfor parkenes grenser er det vanskeligere for dyrene å overleve. – De som rekrutteres til neshornprosjektet, blir sjekket nøye. De må jobbe noen år for å vise seg som pålitelige før de kan stige i gradene, sier Ronald Vincent. Han er parkvakt og ansvarlig for en av neshornstasjonene i Serengeti. – Målet vårt er at bestanden her skal vokse seg såpass stor at vi at vi kan flytte noen av neshornene til andre parker. Vi må ha ca. 100 dyr her for å kunne gjøre det. Jeg får bli med i bilen hans ut til et område der det er en hunn med unge. Det er en eventyrlig følelse å stå på planet med et varmt luftdrag i ansiktet og skue ut over den åpne savannen. Så stopper han og peker ut på gressletten. I samme øyeblikk reiser dette pansrede urdyret og ungen hennes seg i gresset, til lyden av hyenens bjeffing og fuglenes kvitrende kveldskonsert. De kommer mot oss med hodet høyt hevet. De lurer nok på hva vi er for noen og hvilke hensikter vi har. Til og med Ronald, som ser dem oftere enn de fleste, blir rørt av å se dem bevege seg sammen. – Dette er Serengeti på sitt beste, sier han og smiler. Oppholdet vårt blir kort, for vi vil ikke forstyrre. Deretter farer vi videre mens kveldsolen gløder over savannen. Snart ser vi akasiene som svarte silhuetter mot den blodrøde horisonten. Sebraer og gnuer blir statuer i det fjerne.
I slutten av 2013 var det ca. 600 spissneshorn igjen i Kenya, og ca. 400 sørlige stumpneshorn importert fra Sør-Afrika. Av det nordlige stubbneshornet, som en gang vandret rundt her som hvilket som helst annet dyr, er det kun fire igjen.
På den andre siden av grensen, i nabolandet Kenya og nasjonalparken Masai Mara, vagger elefantene fram under morgenens luftballonger. De er ikke vanskelig å få øye på, tvert imot. De rynkete endene, plirende øynene og de smidige snablene er et tilbakevendende innslag på safarituren over den tørre savannen. Faktum er likevel at rundt 4000 elefanter blir drept i Kenya i løpet av ett år, selv om man i nasjonalparker og reservater gjør alt det man kan for å beskytte dyrene. Safariturismen er viktig for Kenyas økonomi. Ingen ville dyr, ingen turister. Og om det ikke kommer noen turister, vil det bli et enda verre sikkerhetsproblem for de ville dyrene. – Politi fra forskjellige enheter er stasjonert på spesielle steder for å øke sikkerheten. De som har private vernede områder her, bruker så mye penger på sikkerhet at de nesten ikke tjener noe på selve virksomheten, sier Robert Ndetei, WWF Kenya.Han stiller opp sammen med Dennis Rotiken, som er sjef for reservatets avdeling mot tjuvjakt på neshorn. Han har fjorten parkvakter under sin kommando. De jobber med å overvåke og sikre nettopp neshornene. Men vi er for få, forteller han. Fordi prisen på horn har gått så dramatisk opp de siste årene, er kampen intensivert.
I slutten av 2013 var det ca. 600 spissneshorn igjen i Kenya, og ca. 400 sørlige stumpneshorn importert fra Sør-Afrika. Av det nordlige stubbneshornet, som en gang vandret rundt her som hvilket som helst annet dyr, er det kun fire igjen. Dømt til undergang, for de vil ikke pare sg med den sørlige varianten. Sammenlagt er det altså rundt tusen neshorn igjen i landet, men tallene er vanskelige å skjønne om du ikke har noe å sammenlikne dem med. – I 70-årene var det 20 000 neshorn i Kenya. I årene som fulgte var det hektisk tjuvjakt, og i begynnelsen av 80-årene var det kun 300 igjen. Nedslaktingen foregikk katastrofalt fort, forteller Robert Ndetei.Så vokste stammen igjen, helt til tjuvjakten skjøt fart på ny. I Sør-Afrika ble det i fjor skutt like mange neshorn som det finnes totalt i hele Kenya. Det er tall som bekymrer Dennis Rotiken. – Vi vil kunne miste hele vår stamme til krypskytterne bare i løpet av et år, sier han. Satsingen på beskyttelse av neshornene i reservatet Masai Mara har likevel gitt resultater. Da prosjektet startet, var det bare 11 dyr der, i dag er det rundt 50.– Vi vet hvor dyrene er, for de har sine revir. Vi vokter og følger dem så vi har full oversikt over sikkerheten deres og hvordan de har det, sier Dennis Rotiken.
Det er morgen og vi reiser ut for å se det imponerende dyret for siste gang. I 60 millioner år har neshorn vandret på kloden vår, og en gang i tiden var det 30 forskjellige arter. I dag er det kun 5 arter igjen, og alle er truet. Vi finner en. Han heter Pete. Han har nummer 31 merket i øret, og vandrer over savannen til lyden av knitrende kameraer.Han virker helt uanfektet av all oppmerksomheten når han nærmer seg. Til min store lykke velger han å passere rett foran landroveren vår. Drøyt et tonn med vaggende kjøtt, med vorter i øyekrokene og et slitent horn som gjør ham til et hett bytte for menneskers dumhet. – Denne er pole-pole, swahili for langsom. Han pleier å være rolig, sier sjåføren vår. Det føles både litt trist og fint på samme tid at dyret både har et navn og at man kjenner temperamentet på det. Selv sprøyter han ubarmhjertig ned omgivelsene med skikkelige fontener av urin og selv bilen får en liten dusj. Dette er åpenbart hans revir, og han patruljerer det med største selvsikkerhet. Pete, den store, en av de siste neshornene på vår klode.
Det skytes 35 000 elefanter i Afrika hvert år. Det er en fjerdedel av det totale antall elefanter. Tjuvjakten på elefanter har økt særlig i løpet av de ti siste årene, som et resultat av velstanden i Kina, der elfenben tradisjonelt er et statussymbol på rikdom.
Fakta: Krypskyting i Afrika
Det skytes 35 000 elefanter i Afrika hvert år. Det er en fjerdedel av det totale antall elefanter. Tjuvjakten på elefanter har økt særlig i løpet av de ti siste årene, som et resultat av velstanden i Kina, der elfenben tradisjonelt er et statussymbol på rikdom. Dette skjer på samme tid som den kinesiske innflytelsen i mange afrikanske land er blitt større. Store kinesiske selskap har fått kontrakter med å bygge veier og utvinne naturressurser. I den senere tid har flere kinesiske filmstjerner engasjert seg mot elfenbenshandelen og forsøkt å bringe spørsmålet ut i offentlighetens lys for å få stoppet jakten. Regjeringene har også uttalt seg mot handelen, men bare en brøkdel av de i forskjellige ledd i tjuvjakten blir tatt, og handelen øker raskt. Den drives at store forbrytersyndikater og er en lukrativ bransje der korrupsjon ofte forekommer. Også neshornene er truet, og der er det langt færre dyr igjen av de få artene som fremdeles eksisterer. I Afrika er spissneshornet og stumpneshornet, med horn som særlig er ettertraktet i Vietnam, utsatt. Man tror at malt neshornpulver skal hjelpe for alt fra kreft til bakrus og at det øker potensen.
Spissneshornet, som hører hjemme i Øst-Afrika, ble hardt desimert av tjuvjakt allerede på 1970-tallet. I dag er det færre enn 5000 igjen, og arten er dramatisk truet.
