Menu Meny

Setúbal - Portugals lekegrind

Lyst på en tur som inneholder både byliv, natur og strender? Setúbal ligger bare en times kjøring fra Lisboa. En halvøy full av muligheter du kan bruke energien din på – eller bare ta det helt med ro. Et sted med to hastigheter.

Solen har gått ned, og tusenvis av lys følger oss når vi løper over Vasco da Gama-broens respektinngytende høydemetere, over elva Tajo.Vi har lagt Lisboas smale smug bak oss – med de romantiske trikketurene og et smekkfullt Estádio José Alvalade, der Sporting-supportere synger seg hese. Drøye 17 000 meter og en opplyst Kristusstatue senere er vi på den andre siden. Setúbal-halvøya er vårt eventyrs mål. Hjemme viste solen seg bare noen timer på himmelen. Nå kan vi nesten ikke slutte med å klikke på værprognosene: I en hel uke skal solen lyse over oss. Temperaturen skal ikke synke under 28 grader.

Herlig hopp i sanddynene langs Setúbals strender.
Herlig hopp i sanddynene langs Setúbals strender.
På vestsiden av Setúbal ligger det milevis med strender. Hver strand har flere enkle og gode fiskerestauranter. Som denne på Praia Castelo.
På vestsiden av Setúbal ligger det milevis med strender. Hver strand har flere enkle og gode fiskerestauranter. Som denne på Praia Castelo.

Mens nabolandet Spania begynte å etterskatte sine innflyttede pensjonister, gjorde Portugal akkurat det motsatte. Her lokker de med EUs laveste pensjonistskatt, 20 prosent, dessuten er kapitalinntekter og private tjenestepensjoner helt skattefrie i ti år.

Morgenen etter kjører vi de svingete småveiene som skjærer seg gjennom Setúbals golfbaner mot havet. Altfor få hjemme, utenom golfere og pensjonister, har sett Portugals muligheter. På flyet ned regnet jeg meg fram til fem personer, fotografen og meg selv medregnet, som ikke var på vei hjem eller var pensjonister. Seniorene våre har full oversikt. I kjølvannet av den siste økonomiske krisen har de to iberiske landene valgt to veier. Mens nabolandet Spania begynte å etterskatte sine innflyttede pensjonister, gjorde Portugal akkurat det motsatte. Her lokker de med EUs laveste pensjonistskatt, 20 prosent, dessuten er kapitalinntekter og private tjenestepensjoner helt skattefrie i ti år. Vi blir gjerne gamle ved Portugals kyster. I disse ferietider, når våre landsmenn flokker seg sammen på Kanariøyene og i Asia, har vi et verdenshav for oss elv. Setúbals sandstrender velter ned mot Atlanterhavet i sjenerøse, gylne sanddyner. Badebukse trengs ikke når vi lar sjøvannet vekke oss. Det er oktober og vannet holder tjue, kanskje tjueto grader allerede før klokken sju. Raust for herdede nordboere. Bølgene ser lovende ut, det passer godt for vårt aktivitetsvalg senere på dagen. Klokken er bare noen minutter over sju da morgensolen tørker oss og får den enkle medbrakte frokosten til å smake vidunderlig.

– Dette er ikke så store bølger!Med et smil vidt som et surfebrett hilser Carlos Falcão Pinheiro oss velkommen til kongeriket sitt, Praia Castelo, midt på Setúbals atlanterhavskyst. I løpet av et par salte somre har jeg erfart at bølgesurfing ikke bare er vanskelig – det er fryktelig vanskelig. Her trengs det en bølgenes Mr. Miyagi, og en Mr. Pinheiro kan muligens fungere. Allerede som 18-årig Lisboa-surfer ble han profesjonell bølgemester. I dag trener han selv to lovende ungdommer og har siden 2003 drevet sin egen surfeskole. – Kom igjen, Beata, kom igjen!– Å, Carlos er skikkelig punisher, stønner vår kursvenn Beata Szymanska, der vi dupper i sjøen og prøver å få kontroll over kropp, tid og bølgene som Carlos beordrer oss opp på.Hans strenge bølgepedagogikk ser ut til å fungere. – Jeg har lært mer her på en time enn hva jeg gjorde på et helt kurs i Spania, sier Beata, etter at vi har fått igjen pusten under en strandparasoll. Vi har strevet en hel time i vannet. Akkurat som Johan og jeg har hun forlatt de kjølige hjemtraktene for å finne varme og fine bølger. Polske Beata kombinerer studier i portugisisk i hovedstaden med den edle surfekunsten. Hun lengter ikke hjem.

– Skulle gjerne ha flyttet hit, peser hun etter å ha blitt kastet rundt av en tometersbølge. Det går stadig bedre for oss alle tre, og Beata og jeg konstaterer at Carlos er en perfekt læremester. Selv om han skryter mye av kompetansen sin, gjør kombinasjonen av sjarmen hans og de kravene han stiller til oss, at vi lærer mye. Det å ha en egen guide gjør hele forskjellen. Som at det handler om centimeter, av og til millimeter, i forskjell på hvor vi skal plassere føttene våre for at brettet ikke skal synke. Og om hvor viktig det er å gjøre sin sesongtrening. Når Carlos merker at energien vår begynner å falle, blir han ekstra nøye på hvilke bølger vi skal satse på. Dessuten må han puffe oss av gårde et par ganger. Bølgene er nesten to meter høye – avhengig av hvordan man måler dem.– Nei, du må måle fra sjøsiden, sier han smilende ute i vannet, og torpederer med de salte historiene jeg hadde tenkt til å fortelle når jeg kommer hjem.

Lenger sør styrter Arrábidofjellene bratt ned mot Atlanterhavet.
Lenger sør styrter Arrábidofjellene bratt ned mot Atlanterhavet.
Vinstokkene trives i Setúbals jord. Dessertvinen Muscatel er den mest kjente av de lokale vinene.
Vinstokkene trives i Setúbals jord. Dessertvinen Muscatel er den mest kjente av de lokale vinene.

Til slutt henger vi som grillede sardiner over karbon og aluminium. Herlig. Muskler som verker er muskler som brukes. Litt vann, latter og så er vi på vei nedover.

Jeg hadde allerede sett bilder og filmer av syklister som suste over en liten fjellkjede i Portugal jeg tidligere aldri hadde hørt om, men som virket som skapt for terrengsykling. Hadde lengtet etter disse teglrøde stiene i måneder. Morgenen etter vår surfeopplevelse, gjennom en støvete frontrute i en sandfarget Landrover, ser jeg endelig Arrábida-fjellenes naturreservat, med sine mosegrønne åskammer. Vi hadde hengt oss på guiden Antonio Almeida sørover. Nå er det full konsentrasjon over en karbonramme, to dekk og masse fart som gjelder. I takt med at vi kommer høyere, øker adrenalinet. Jeg holder på å eksplodere, men på en god måte. På vei opp mot startpunktet møter vi flere racersyklister. De flotte, svingete asfaltveiene vil kunne passe godt når Vuelta a España utvides til nabolandet. Sommerluftens 27 grader, som egentlig er høstluft, gjør sitt til at vi kan kjøre korte klatreetapper både opp- og nedover. Antonios valg for dagen er en kombinasjon av svingete stier og grusveier opp mot midten av Arrábida-fjellene.

Vi har stadig jobbet oss oppover gjennom de grønne skråningene som utgjør selve basen i fjellene. Etter en halv time tar vi en pause midt i hamninger, mellom furulukt og korketrær. Antonio peker mot noen lave trær, fulle av noe som likner litchi. Han forteller at fruktene kan nytes både i fast og flytende form. – Her i traktene er det populært å lage medronho, en sterk brandy av dem!Med et par søte og milde frukter i munnen peker jeg mot åsene som strekker seg øst-vest. Fin kjøring, mener jeg og drømmer om en tur rett ned mot havet. Antonio nikker og sier at ja, men det er dessverre ingen stier på den siden. Nordsiden er bedre.

Vi tar det med ro i de bratte partiene. Til slutt henger vi som grillede sardiner over karbon og aluminium. Herlig. Muskler som verker er muskler som brukes. Litt vann, latter og så er vi på vei nedover. Kraftig regn noen uker tidligere og en steikende sol etterpå har gjort de stadig rødere og mer leirete stiene til avansert problemløsning i høy hastighet. Overalt har nedbøren uthulet stiens myke bunn. Etter skarpe svinger er det plutselig bare en sti langs kantene, og flere ganger må vi svinge raskt unna for å unngå røtter og steiner. Det går fort unna, men vi er på hugget, har bra sykler og unngår krasj og skader.

Rosa Guerreiro har fisket utenfor Praia Castelo i mange år, men aldri har det vært dårligere fangst enn nå.
Rosa Guerreiro har fisket utenfor Praia Castelo i mange år, men aldri har det vært dårligere fangst enn nå.
Nord for Setúbals vestligste punkt og høyt over Atlanterhavet ligger pilegrimsmålet Santuário de Nossa Senhora.
Nord for Setúbals vestligste punkt og høyt over Atlanterhavet ligger pilegrimsmålet Santuário de Nossa Senhora.
Folk i Arrábia lager en populær brandy av den søte frukten medronho.
Folk i Arrábia lager en populær brandy av den søte frukten medronho.

Den økonomiske krisen for drøye fem år siden rammet Portugal og landene ved Middelhavet hardt. Portugal ble i 2011 tvunget til å ta et kjempestort lån på 78 milliarder euro fra Den europeiske sentralbanken. Krisen og etterdønningene gjenspeiler seg i hver stolte portugiser vi møter.

Etter nok noen adrenalinpumpende svingete runder gjennom grønt og rødt peker Antonio opp mot et pass 50 meter ovenfor oss. Etter et slitsom klatring opp dit samles vi. Atlanterhavet ligger mot sør. Der venter det en god middag, men for å komme dit må vi jobbe. Guiden vår smiler og peker nedover. – Kjør først dere, så ses vi der nede. Her går det fort, så hold avstand!Antonio vet hva han gjør. Han har spart det beste til slutt. I en Grand Finale svinger, krenger, snitter og hopper vi nedover en svingete og leirete sti som aldri ser ut til å ta slutt. Takket være at nedkjøringen er smalere og at vegetasjonen er tettere, kjører vi som gjennom et grønt rør, med fint underlag. Vi kan holde stor fart og har det skikkelig moro.

To gringos har glemt guiden sin og kjører videre mot havet langs en elvebredd der nedkjøringen slutter. Etter noen kilometer med bølgende sandbanker og et par kryssinger av elva stanser vi. Vi har det bra, men har mistet veien. Noen minutter senere har Antonio funnet oss. Vi setter syklene i Landroveren og kjører den vakre, smale kystveien mot sørvest. I den lille kystlandsbyen Portinho da Arrábida, spiser vi grillet fisk på Restaurante D’uportinhos, drikker øl og prater om sykling og framtiden. – Personlig mener jeg at det bare kan bli bedre, sier Antonio. – For turismen øker og utgjør i dag kun 10 prosent av Portugals inntekter. Det gir Antonios virksomhet nye muligheter. – Selvfølgelig blir det helger uten barna, men heller det enn arbeidsløshet, sier han og legger til: – Vi skylder vel ganske mye penger?

Den økonomiske krisen for drøye fem år siden rammet Portugal og landene ved Middelhavet hardt. Portugal ble i 2011 tvunget til å ta et kjempestort lån på 78 milliarder euro fra Den europeiske sentralbanken. Krisen og etterdønningene gjenspeiler seg i hver stolte portugiser vi møter. Samtidig har Antonio ingenting med dette å gjøre. Trebarnspappaen arbeider som guide hver helg og gjør det ganske godt. Mange andre ble tvunget å flytte fra hjemlandet sitt. Akkurat som i mange andre land snakker man i Portugal om en «lost generation» – alle de høyt utdannede ungdommene som forlot hjemlandet og søkte seg utenlands. Portugiserne valgt ofte tidligere kolonier. Det flyttet nesten 25 000 mennesker dit, og 60 000 av Antonios landsmenn søkte statsborgerskap i Brasil i årene 2009-10.– Flere emigrerte nå enn under krisen i 1960- og 70-årene, poengterer Antonio. Antonio valgte å bli, mye på grunn av barna, og langsomt begynner situasjonen i Portugal å bli bedre. I løpet av 2014 har BNP økt med 1,1 prosent, og i 2015 ser økningen ut til å bli 1,5. Nøkkelen for Antonio og kollegene hans er å fortsette å være multi, sier han: å prøve å få alle typer besøkende fra alle Europas hjørner. – Vi må tilby alt fra fotturer og natur til raskere aktiviteter. Det er morsomt og interessant å jobbe så bredt, sier Antonio, og ser lyst på Portugals framtid. – Men det spiller ingen rolle hvilke politikere som styrer, alle er like korrupte, sier han.Med et smil, tross alt.

Strandfiske på Praia Castelo.
Strandfiske på Praia Castelo.
Solen kan dyrkes langs Setúbals strender til langt ut på høsten.
Solen kan dyrkes langs Setúbals strender til langt ut på høsten.

Og landsbygda i Portugal, som her i Setúbal, er virkelig balsam for en heltidsarbeidende trebarnsfar og storbymann.

Etter all aktiviteten må vi roe oss. Vi finner Setúbals lavgir bare en halv mil fra de adrenalinfremkallende Arrábida-fjellene.Til tross for bare et par centimeter tykke avtrykk i kalkstein stanser jeg. De ser virkelig ut som i animerte filmer. Er de ekte? Jeg setter meg på kne ute på en fjellhylle. Derfra er det hundre meter rett ned i opprørt hav. Jeg tar på et fotavtrykk som har vært her i 145 millioner år, etterlatt av en sauropod, en gressetende dinosaur under krittiden. Kanskje var den like henført av havet som oss. Hit, til Pegadas da Pedre Mua, portugisisk for «mange fotspor i stein», har vi kommet via bratte stier fra Cabo Espichel, en odde med et fyrtårn, så langt ute i havet det går an å komme. Rundt denne spissen ut i havet kan man gjøre flotte turer langs kysten av halvøya. Det går stier i alle retninger. Turen vår startet ved Nossa Senhora, et valfartssted og fristed med en kirke som ble så populær på 1700-tallet at den måtte bygges ut. Derfor flankeres kirken av to store fløyer med overnattingsmuligheter for pilegrimer. Det skjønner jeg godt. Kirken ligger på en fjellhylle over havet, og det er vanskelig å finne et bedre sted man kan være en stund og fundere over hvordan tingene egentlig er. Hver gang jeg søker et slikt sted, får jeg en spesiell lyst til å vandre som pilegrim. Tanken på å gå langt, i fred og ro, uten mål eller krav tiltaler meg. Og landsbygda i Portugal, som her i Setúbal, er virkelig balsam for en heltidsarbeidende trebarnsfar og storbymann. Etter besøk i kirken og de for oss like hellige dinosaursporene, tar vi en pause i en liten og litt sliten bar. En ensom mann drikker kaffen sin under et svart-hvitt-fotografi, og vi får vår hjemmebakte pastel de nata til en herlig og passe besk bica, som espressoen heter her. Ved kaffen innleder fotograf Johan og jeg en diskusjon om vi neste kveld skal begynne å supe.

Jeg har lenge vært skeptisk til sup-ideen, SUP som i stand up padling, men da vi dagen etter fjellturen tar bilen den flotte omveien rundt innsjøen og naturreservatet Estuário do Sado, begynner jeg å like tanken på å balansere og padle et longboard inn i solnedgangen. Naturen her i sør er ganske forskjellig fra Setúbals andre områder. En halvmåneformet landtunge i sand strekker seg i en bue fra øst mot nordvest og danner en beskyttet bukt der det salte havvannet møter Sado-elvas ferskvann. Store sivområder og nærheten til fisken gjør området meget populært hos fugler. Her hekker det ca. 200 arter, og en av de største, den hvite storken med sitt store, spisse nebb, kan vi se her og der nå vi kjører ned mot fiskelandsbyen Carrasqueira, hvor vi skal starte. Her er et filmteam i ferd med å spille inn en scene i en av Portugals «mest populære såpeoperaer», som et medlem av teamet ivrig forteller oss når han haster forbi, mens vi gjør i stand brettene våre. Det er lett å skjønne både teamets og vårt eget valg av kulisse. Med fiskelandsbyens palafitas, brygger, som bakgrunn, samt både fargeglade og praktiske fiskebåter, setter vi kursen ut i innsjøen samtidig som en flokk hegrer flyr forbi. Det er vinglete i starten, og jeg gjør en kardinalfeil: Vil stå med beina fra hverandre og litt på siden for å få god balanse. «Não, não», hoier guidene Miguel Bastos Dos Santos og Filippa Fernandes.

Til slutt får gringoen dreis på både stilling på brettet og padleteknikken. Vi styrer lenger og lenger ut mot havet. Å krysse mellom sandbanker og siv mens solen nærmer seg horisonten, virker avslappende. I nordvest, der sandhalvøya slutter, ser vi de høye husene i ferieanlegget Tróias tårne seg opp mot himmelen. Det er fint å tenke på at romerne slo seg ned her 2000 år før oss. De utnyttet det gode fisket og bygde opp en velfungerende fiskeindustri. Fisken ble fanget i garn, saltet og sendt som proviant østover, helt til det gigantiske romerske imperiet gikk i oppløsning. En flott opplevelse, og etter en fantastisk padletur som har gjort meg mer SUP-vennlig, sier vi farvel til Miguel og Filippa. Vi passerer ruinene til de romerske fiskefabrikkene, og etter en kvarters fergetur som bringer oss til Setúbal, bremser vi opp utenfor Peixe & Cia. Enkelt, et bord på fortauet med smilende gjester og en liten tv som viser fotball, helgrillet fisk med passende avkjølt vin til, servert av hyggelige servitører. Hva mer kan vi forlange?Vi bestiller nok en Cristal, slår oss ned med andre gjester og ser vår vakre og fargerike halvøys stolthet Vitória Setúbal tape med ett mål mot Guimarães. A vida é assim!

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!