Menu Meny

Etiopia: Folk og røvere i Addis Abeba

De første minuttene, timene i en ny hovedstad er alltid overveldende kaotiske, ensomt og støyende. Så begynner man å se folk inn i øynene. Så begynner man å bli med dem hjem ...

Denne gangen utgjør de første minuttene og timene ankomsten på flyplassen Bole, og det er overveldende og ensomt, men ingenting er kaotisk, og ingen er støyende. Det skal komme senere. Klokken er to om natta, og flyplassen glitrer hvit og gjennomsiktig og uvirkelig. Jeg går med vaklende skritt over den store, mørke parkeringsplassen. Og det er stille der, kjølig og taust. Ingen huker tak i meg, ingen roper. Et par taxisjåfører står stumme, diskré avventende. Hvisker forsiktig. Og jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre med det.

Da står også han der. Høy, mørk, alvorlig og uinteressert. I mørket ser jeg ikke at håret hans er grått, men jeg ser den hvite prestekragen stikke fram fra ullgenseren. Altså vil han la meg få sove i fred. Det er jeg som tar kontakt med ham. Og så, når han bestemt slår fast at det er for sent for en enslig kvinne å kjøre alene i en fremmed taxi, lar jeg være å diskutere det med ham. Jeg blir i stedet med ham hjem.

Den gjestfrie etiopier. Siden skal de fortsette å invitere meg til sine hjem. Siden skal jeg fortsette å takke ja.

Utsikt mot Lalibela: Solnedgang i Wollo, med utsikt mot den myteomspunne byen Lalibela.
Utsikt mot Lalibela: Solnedgang i Wollo, med utsikt mot den myteomspunne byen Lalibela.
Muslimske jenter i Desde: 40% av Etiopias befolkning er muslimer, men lever for det meste i fredelig sameksistens med sine kristne naboer.
Muslimske jenter i Desde: 40% av Etiopias befolkning er muslimer, men lever for det meste i fredelig sameksistens med sine kristne naboer.
Mannlig mote i Addis.
Mannlig mote i Addis.
Alltid  en prest: Alltid en helgen å feire. Etiopia tar ikke  lett på sin kristne ortodokse tradisjon.
Alltid en prest: Alltid en helgen å feire. Etiopia tar ikke lett på sin kristne ortodokse tradisjon.

Så har jeg endelig havnet midt inne i det hele, kaoset og støyen. Jeg befinner meg utenfor universitetene nord i byen, og forsøker å balansere gjennom den ødelagte veien, de utstrakte hendene, den store, levende massen som styrter imot en fra alle kanter, tutende biler, eksos, mennesker.

Fader Stefanus heter min første vert, og hører til i et stort, ærverdig hus som kan minne om et kloster. Det ligger avsides fra hovedveiene, skyskraperne og menneskemengdene. Dermed forledes jeg tidlig til å tro at Addis Abeba er et rolig, menneskeforlatt sted. Neste dag våkner jeg til virkeligheten. Det vil si: Jeg velger virkeligheten, for en bekymret fader Stefanus sier jeg godt kan bli lenger på det enkle rommet mitt. En kvinne. Helt alene. Han foretrekker at hun blir her. Med et krusifiks beskyttende på veggen. Men jeg vil til folkemassene, til ulydene, til synden. Han sier greit, jeg skal kjøre deg dit. For han er ikke ute etter å omvende noen til sin tro. Kun én prosent av etiopierne bekjenner seg som katolikker. Over 60 % er ortodokse kristne, og 40 % er muslimer. Fader Stefanus ser ingen grunn til å forandre den statistikken, selv om han gjerne vil forandre verden til det bedre, blant annet ved å drive en skole for gatebarn, og et senter for aidsrammede mødre. – Jeg tror så klart at dette er den rette troen. Men det er tilfeldigheter at jeg ble født katolsk. Jeg valgte det ikke. Jeg valgte heller ikke å være svart. Det er tilfeldighetene i livet som styrer. Jeg forsøker bare å gjøre det beste ut av de tilfeldighetene, sier han.

Så har jeg endelig havnet midt inne i det hele, kaoset og støyen. Jeg befinner meg utenfor universitetene nord i byen, og forsøker å balansere gjennom den ødelagte veien, de utstrakte hendene, den store, levende massen som styrter imot en fra alle kanter, tutende biler, eksos, mennesker, jeg følger i hælene på en etiopier som baner seg vei mellom hindringene, og jeg er intetanende tilfreds med livet, inntil mannen foran meg snur seg. Og i tankene er jeg et annet sted når det slitne, rufsete ansiktet foran meg plutselig spytter tykt og saftig utover klærne mine. Mannen ler, blir raskt alvorlig, beklager seg:

– Det var ikke meningen, begynner han, mens jeg raskt manøvrerer meg forbi ham, blir borte i menneskemengden før han unnskyldende rekker å finne fram lommetørkleet sitt og tømme meg for verdisaker. Jeg har nettopp blitt utsatt for en av mange beryktede addis-scam.

Og i en halv time minst, føler jeg meg forulempet, ydmyket og hvit. Jeg tenker på den gamle damen som lurte meg for penger for et par dager siden, på den unge innpåslitne mannen som begynte å hoie og nappe i meg i går morgens, på de grådige buss-sjåførene som stadig tar seg overbetalt, før jeg igjen innser at de dårlige episodene her i Etiopia utgjør sekunder mot alle de timer og dager av vennlighet og raushet jeg har møtt.

Hjemme hos presten: Første natt i Addis er starten på en måned med etiopisk gjestfrihet.
Hjemme hos presten: Første natt i Addis er starten på en måned med etiopisk gjestfrihet.
Kaffeseremoni i studenthytta: To etiopiske studenter vil gjerne tilby etiopisk  gjestfrihet, men trenger hjelp av nabojenta til å utføre den noe avanserte kaffeseremonien korrekt.
Kaffeseremoni i studenthytta: To etiopiske studenter vil gjerne tilby etiopisk gjestfrihet, men trenger hjelp av nabojenta til å utføre den noe avanserte kaffeseremonien korrekt.

Det er kun kvinner som lager kaffe i Etiopia. Ei nabojente må tre hjelpende til. Er det kjæresten kanskje? Nei. Ingen av dem har kjæreste for tiden.

Og ikke minst. De fortsetter å snakke til meg. Klokka er tolv på formiddagen. To unge etiopiske gutter i begynnelsen av 20-årene lurer på om jeg ikke vil bli med på kaffeseremoni. De er studenter på turistlinjen på høgskolen i Addis Abeba, men det går lenge mellom hver gang de støter borti en turist. – Jaha, javel da. Vi forsvinner fra de travle hovedveiene og ender opp i en av de anonyme bakgatene. Her er lave jordhytter bare et par meter fra skyskrapere og høyblokker. I snorer over veien henger klesvasken.Guttene ler forlegent. Det er bare et lite problem. De har aldri lagd kaffe før. Det er kun kvinner som lager kaffe i Etiopia. Ei nabojente må tre hjelpende til. Er det kjæresten kanskje? Nei. Ingen av dem har kjæreste for tiden. Jentene de kjenner virker bare å være ute etter penger, biler og store hus, altså eldre karer. Ofte er karene kanskje til og med gift. De kommer kjørende i de fine bilene sine, og står og speider etter de peneste jentene på universitets- og høgskoleområder. Guttene blir tunge i ansiktet. Så blunker de muntert: – Vi kaller dem for sugardaddies!

Selv har de kun en liten jordhytte på fem kvadratmeter å tilby. En stor dobbelseng med et rødt fløyelsteppe opptar halve rommet. I enden står en flatskjerm og satellitt-tv, store høyttalere og et fancy musikkanlegg.Etter en omstendelig kaffeforberedende prosess får jeg servert en liten kopp. – Dette er i hvert fall ikke lagd i Kina, sier Tefera (25) og ler. Kineserne står bak vei- og annet konstruksjonsbygg i Etiopia, men får stadig kritikk for ulykker og slett arbeid. Og overalt vitses det over det man ikke forstår, og man ler godt over det man ikke kan forandre på.

Luftig kaffe: I den lille landsbyen Mequat Mariam i Wollo-regionen får gjestene servert middag og kaffe på fjellskrenten, i regi av Tesfa tours en turistorganisasjon tuftet på lokalt initiativ.
Luftig kaffe: I den lille landsbyen Mequat Mariam i Wollo-regionen får gjestene servert middag og kaffe på fjellskrenten, i regi av Tesfa tours en turistorganisasjon tuftet på lokalt initiativ.
Gatefotball i Weldiya.
Gatefotball i Weldiya.

Ifølge verdens helseorganisasjon har 1,2 millioner HIV/AIDS i Etiopia, som igjen resulterer i nesten en million foreldreløse barn. Ikke for det. Migbaru vil klare seg. Han er typen; ikke pågående, men sjarmerende og behagelig å drasse rundt med, og deler uoppfordret meningene sine om kunstverkene.

Bare et par kvartaler lenger bort, utenfor nasjonalmuseet i Addis, er det denne gangen en liten mann som pirker meg i armen. Migbaru er 12 år gammel. – Lyst på tyggis? – Nei, takk. Det kryr av dem, småguttene i Addis, bestandig med en utstrakt liten pappeske med fargeglade varianter av tyggis. Som regel snur de ansiktet vekk idet de beskjedent spør og er allerede på vei bort idet du avslår. Migbaru står stille, holder blikket mitt. Åpent og forventningsfullt. – Har du sett skilpaddene i hagen? spør han. – Nei, faktisk ikke ... Etterpå følger han meg på kunstutstilling. – Trenger ikke du å passe jobben din? spør jeg. – Ikke tenk på det. Jeg er på en måte også en slags guide, sier han glad. Faren er død. Moren har HIV og er svært syk. En dag ga moren ham 30 kroner å kjøpe tyggis for. Det er disse pengene som forsørger familien. – Men går du ikke på skole? – Jo, selvfølgelig. Jeg skal jo bli lege. Jeg selger tyggis etter skolen.Jeg vet ikke om han snakker sant. Men det er ikke usannsynlig. Ifølge verdens helseorganisasjon har 1,2 millioner HIV/AIDS i Etiopia, som igjen resulterer i nesten en million foreldreløse barn. Ikke for det. Migbaru vil klare seg. Han er typen; ikke pågående, men sjarmerende og behagelig å drasse rundt med, og deler uoppfordret meningene sine om kunstverkene. Og om Addis generelt. – Bole er ikke helt min stil, men jeg har vært der: Ser du disse skoene her? spør han. Jeg har allerede registrert at han har svært fine joggesko på seg. De fleste guttene på hans alder går enten barbeint eller i stive plastsandaler. – Jeg hjalp en tysker med å komme seg til flyplassen. Han tok meg med innom en sportsforretning på Bole, og kjøpte disse til meg. Ja, du ser kanskje at jeg har tatt ut skolissene? Det er fordi det er lettere å ta dem av og på når jeg går inn og ut av kirker sammen med turister. Favorittstedet mitt i Addis er Entoto. I Entoto har du både rik og fattig. Ikke bare én type folk. Dessuten har du utsikten. Den er svært tilfredsstillende, sier han veslevoksent.

Artikkelforfatteren sammen med løperne i løpernes hytte i Arada, nordlig bydel i Addis.
Artikkelforfatteren sammen med løperne i løpernes hytte i Arada, nordlig bydel i Addis.
Hårspesialister.
Hårspesialister.

Hun lar meg få sengen sin om natten, og lillebroren sin på dagen. Han har playstation i fanget, og en amerikansk midtøstenkrig på flatskjerm foran seg. Etiopisk middelklasse, gjemt bort i en rolig bakgate.

Den siste kvelden er jeg ikke i Addis Abeba lenger, men ikke i en hvilken som helst annen by, på Bole, overklassekvartalet. Palmetrær i plast lyser opp veibanen, det er spektakulære vannfontener, det er iphones utstilt i skinnende glass, det er dissende ostekaker og frådende kaffe i porselenskopper, det er store, deilige skinnstoler, og det er sivilingeniøren Yamrot og familien hennes. Hun lar meg få sengen sin om natten, og lillebroren sin på dagen. Han har playstation i fanget, og en amerikansk midtøstenkrig på flatskjerm foran seg. Etiopisk middelklasse, gjemt bort i en rolig bakgate. Mørkegrønne barnåler skjelver i vinden, trær ruger over veikanten, bak hver eneste mur i denne tomme gaten ligger lyse, massive hus og puster en vestlig drøm. – Så utrolig fint det er her, sier jeg til den unge gutten. – Ja, ikke sant! Jeg takker Gud hver dag for at jeg bor her. Ja, for jeg vet at det bare er tilfeldigheter. At det kunne like godt ha vært meg som satt der ute på gata og tigget etter penger, sier han.Sånn tenker kanskje alle i en by som Addis, i et land som Etiopia, i en verdensdel som Afrika. Også jeg.

På Bole forsvinner retningssansen. Hovedstaden mister igjen all lyd. Støyen og folkemengden har blitt borte i mørket. En dag senere er jeg tilbake i Norge, til enda større stillhet. Men i mange netter etterpå er jeg fortsatt der. I drømmene mine kommer de i store mengder imot meg; jeg omringes på alle kanter av etiopiere. Kanskje er det slik det er å reise alene. Man har ikke lenger sine egne å speile seg i. Man møter norsk språk og verdensbilde et par minutter bare hver dag, og da kun i gjenskinnet av en selv. Dermed ender man muligens med å ta med seg enda større fragmenter av fremmedhet med seg hjem. Når forlater hodet et land man har reist i, og til slutt ifra?

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!