– Bienvenido a Seveeya, roper Manuel med en lang, trillende vokal og slår ut med armene. Det er tidlig morgen, men på Bodega Santa Cruz er det allerede travelt. Bak den smale baren står Manuel og stiller opp kaffeasjetter på rad i et forrykende tempo. Imens går praten heftig med morgenfriske stamgjester som slurper i seg «cafe con leche». Interiøret er spartansk, stemningen lystig. Manuel har arbeidet på den populære bodegaen i over tretti år og er på fornavn med de fleste av gjestene.
– Sevilla er en lykkelig by, og folk er vennlige, sier han. Utenfor strømmer horder av turister forbi for å utforske de mange smugene, historiske bygningene og vakre gårdsplassene som utgjør gamlebyen Santa Cruz. Manuel vinker og spør om jeg vil ta et bilde når han ser at jeg bærer på et kamera. Han stiller seg selvsikker opp bak bardisken.
– Ikke pen, men masse sexappell, sier han tilfreds når jeg viser ham bildet.
Livsgleden, snarrådigheten og den utilslørte stoltheten til sevillanerne møter deg overalt. Det er ingen tilfeldighet at byen var bakteppe for to av verdenslitteraturens mest lidenskapelige figurer – den tragiske femme fatale Carmen og den ildfulle Don Juan. Med sin forførende arkitektur, sensuelle senoritas, fyrige matadorer, flamencodansende gitanos, parader, fiestas, siestas og tilsynelatende endeløse solrike ettermiddager, lever den andalusiske hovedstaden opp til alle de tradisjonelle, spanske stereotyper.
Morgensolen kaster lange skygger nedover de brolagte gatene. Med kart i hånden går jeg løs på de labyrintiske smugene i gamlebyen. Sevilla har hatt mange herskere, men det er maurerne som har satt det tydeligste avtrykket. De trange gatene og små gårdsplassene i Santa Cruz er del av den arkitektoniske arven etter dem. I over fem hundre år regjerte de muslimske nordafrikanerne Andalucía. Da kong Ferdinand III av Castilla stormet Sevilla i 1248, ble maurerne fordrevet, og byen kom under katolsk herredømme. Katedralen, som er den tredje største i verden, ble bygget på ruinene av den gamle moskeen. Det dekorative klokketårnet, La Giralda, var opprinnelig moskeens høye minaret. I dag er tårnet det mest ikoniske minnesmerke etter maurernes storhetstid i Sevilla.
Mange av bygningene i Sevilla har en romersk kjeller, deretter en arabisk etasje og til slutt en katolsk, forklarer Sancho.
– Du må se Sevilla i sammenheng med alle de ulike kulturene som har levd side om side i byen gjennom århundrene. Det er en god blanding av mennesker, forklarer unge Sancho. Den elegante, lille antikvitetsbutikken Populart i hjertet av gamlebyen har fanget min oppmerksomhet blant mylderet av glorete suvenirbutikker. Blant skjøre keramikkfliser og eldgamle krukker står Sancho og gestikulerer ivrig.
– Mange av bygningene i Sevilla har en romersk kjeller, deretter en arabisk etasje og til slutt en katolsk, forklarer Sancho, mens han viser meg rundt i butikken som han driver sammen med sin mor.
– Våre arabiske røtter kan tydeligst sees på keramikkflisene som er blitt produsert i Sevilla i mange hundre år, forklarer han og viser fram vakre, håndmalte fliser fra 1600-tallet.
– Sevilla har alltid hatt et problem med fuktighet, og flisene gir perfekt veggbeskyttelse, forklarer han. I mange århundrer var produksjonen av keramikkfliser i Sevilla blant de viktigste i Europa. I bydelen Triana på andre siden av elven lå fabrikkene tett i tett. I dag er de fleste nedlagt.
– Det er en kritisk situasjon for økonomien i Spania. Regjeringen har ikke lenger midler til å ivareta vår kulturelle arv, sier Sancho oppgitt, idet en elegant eldre kvinne svinger inn døren.
– Min mor, utbryter Sancho og introduserer oss. Laura Salcines åpnet butikken allerede i 1977.
– For femten år siden var det flere lignende butikker her, men etter den store Expo-utstillingen i 1992, var det mange som fikk økonomiske problemer. Nå er vi den eneste antikvitetsbutikken igjen i området, forklarer Laura, som opprinnelig er fra Santander i nord.
– Det er ulikt fra nord, og jeg elsker at du kan finne så mange tradisjoner i byen, som flamenco, tyrefekting og festivaler. Hun smiler.
– Du kan være alene i byen, men likevel ikke føle deg alene. I morges satt jeg på bussen fra Triana, og ved siden av meg satt en ung mann. Han sang flamencosanger hele veien.
Sevillas omgivelser er som skapt for festivitas. Hvor du enn snur deg, er det majestetiske bygninger, vakre gårdsplasser og hyggelige kafeer, parker og fontener.
Ikke mange europeere tilbringer så mye tid ute i gatene som innbyggerne i Sevilla. De er lidenskapelig dedikert til sosialt samvær og lystighet, og spesielt i april slår det sevillanske lynnet ut i full blomst. Den offisielle åpningen av byens årlige festival, Feria de Abril, skjer kun to uker etter at de verdenskjente paradene under den hellige uken (La Semana Santa) avsluttes. Det som opprinnelig var et lokalt kvegmarked, har over årene utviklet seg til en ellevill folkefest.
Sevillas omgivelser er som skapt for festivitas. Hvor du enn snur deg, er det majestetiske bygninger, vakre gårdsplasser og hyggelige kafeer, parker og fontener. Duften fra de frodige appelsintrærne blander seg med lyden av kirkeklokker, høylytte samtaler, flamencosang og ikke minst, den uavbrutte lyden av hestehover mot brosteinsgater.
I skyggen av den store katedralen står kusken Miguel og hesten Lola og venter tålmodig på nye kunder. Miguel roper muntert til forbipasserende turister om de ønsker en tur til den vakre Maria Luisa-parken, men de fleste haster forbi. De mange hestekjørerne med sine elegante vogner preger bybildet.
– Jeg har kjørt hest og kjerre i 19 år, sier Miguel stolt mens han klapper Lola beroligende.
– Min far var også hestekjører, legger han til og viser fram den over hundre år gamle kjerren som har gått i arv. Jeg betaler ham femti euro og setter meg godt til rette i vognen. Lola bykser av gårde så det skrangler i den gamle vognen, mens Miguel peker og forteller om de mange severdighetene som fyker forbi.
– Mine favorittsteder er katedralen og det gamle, arabiske Alcázar-palasset, sier Miguel mens han halsbrekkende loser Lola inn i rushet av biler langs elven Guadalquivir. Sevilla var lenge Spanias mektigste havneby, og elven har alltid vært byens livsnerve.
Som følge av Christofer Columbus' ekspedisjon til Amerika i 1492, fikk byen monopol på handelen med de nye spanske koloniene. All rikdom som ble plyndret i Amerika, resulterte i pompøse palasser, kirker, monumenter, fontener og en staselig tyrefekterarena. Men ved utgangen av 1500-tallet ble monopolet opphevet, og mye av handelen flyttet til Cádiz. I fordums dager ville elven vært fylt til trengsel av skip med handelsreisende og eksotiske varer. I dag er det kun noen enslige padlere som driver nedover elven.
Miguel loser oss trygt inn i den vakre Maria Luisa-parken.
– Dette er mitt absolutt favorittsted, proklamerer han høyt og flørter med forbipasserende mødre på trilletur med sine små barn. Den subtropiske parken med sine brede alleer og høye trær tar oss med inn i en ny tidsalder i Sevilla. Ibero-amerikanske utstillingen (Spania, Portugal og Latin-Amerika) i 1929 førte til ny entusiasme og påkostede arkitektoniske praktverk. Maria Luisa-parken ble brukt som utstillingsområde, der de enkelte landenes paviljonger ble oppført. Størst av dem alle er Plaza de Espana, som strekker seg i en halvsirkel på to hundre meter i all sin overdådige nyrenessanse-stil.
Bortgjemt i en liten sidegate et steinkast unna det yrende folkelivet på Calle Sierpes fanger kafeen områdets mer avslappede atmosfære.
Mett på inntrykk takker jeg Miguel for turen og vandrer mot shoppingdistriktet Calle Sierpes. Butikkene er ved å stenge, og jeg burde følge innbyggernes rytme og trekke meg tilbake for en liten siesta. I stedet finner jeg veien til Red House kafé for å møte kunstner og innehaver Cristina Galeote og hennes makker Alvaro Díaz Fernandez. Bortgjemt i en liten sidegate et steinkast unna det yrende folkelivet på Calle Sierpes fanger kafeen områdets mer avslappede atmosfære. En høyreist, skjeggete kar med store tatoveringer tar imot meg med et fast håndtrykk i døren.
– Det er mange som kommer hit og sier «wow, jeg har brukt fem dager i Sevilla og endelig har jeg funnet et sted som jeg elsker», sier Alvaro selvsikkert og viser meg rundt i det romslige og urbane lokalet. Med moderne «street food» på menyen, vintage møbler og kunst på veggene er kafeen et yndet møtested for både etablerte og unge fremadstormende kunstnere, så vel som bohemer, hipsters og barnefamilier.
– Da vi var unge, fantes det ikke steder som dette, der kunstnere kunne møtes, samarbeide og stille ut sine arbeider, forklarer Alvaro entusiastisk. Han arbeidet selv som videofotograf i mange år, inntil tv-bransjen møtte tøffere økonomiske tider.
– Plutselig stod vi på usikker grunn, og Cristina måtte selge maleriene sine til halv pris. Vi ble nødt til å starte på nytt for å overleve. På tre år har Alvaro og Cristina klart å injisere ny entusiasme til det en gang så nedslitte området. I tillegg til kaféen har de også åpnet restauranten No Lugar Art Company et par kvartaler unna.
– Vi tiltrekker folk i alle aldre. Blant annet møtes en gruppe eldre damer i kaféen hver uke for å lage broderier sammen, sier Alvaro og ler. Vi rusler bort til restauranten hvor Cristina er ved å stenge for ettermiddagen. Den kuriøse men stilfulle restauranten er full av antikvitetsmøbler og store grønne planter på de rustikke bordene. På menyen står en sammensmelting av marokkansk og spansk mat.
– Sevilla er veldig tradisjonell, og det er vanskelig å bryte med konvensjoner. Jeg elsker byen, men vi trenger også noe som er annerledes, forklarer Alvaro.
– Her i sør kommer trendene mye senere enn i nord. Det er et annet tempo. Folk lever livene sine på gaten. De er generelt glade og åpne for å treffe nye mennesker. Jeg liker vår langsomme måte å leve på, legger Cristina til og smiler hjertelig.
I den travle gaten Hernando Colón et steinkast unna katedralen ligger to av hans restauranter like overfor hverandre. Jeg møter ham på Mamarracha. Interiøret er chict og rustikt, stemningen intim og avslappet.
Sevilla byr ikke på kulinariske opplevelser i verdensklasse som Barcelona og Madrid, men til gjengjeld er tilbudet av tradisjonelle tapasrestauranter overveldende. De siste par årene har vi også sett en rekke tilskudd til moderne restauranter som ikke er redd for å blande andalusisk kokekunst med det katalanske eller østlige kjøkken. I spissen for den seneste restaurantbølgen står en argentiner.
– Utenfor har du utallige tapasrestauranter der du kan spise paella. Men på mine restauranter serverer vi kun mat som jeg liker, og paella står ikke på menyen, sier Juan Manuel Garcia Tiscornia bestemt og rynker på nesen. Han skal snart åpne sin femte restaurant og kan knapt sitte stille på barstolen. Mobilen ringer i ett sett, og gjester kommer stadig bort for å takke ham for et supert måltid. I en alder av 35 er han ved å stige til topps på restauranttronen i Sevilla. I den travle gaten Hernando Colón et steinkast unna katedralen ligger to av hans restauranter like overfor hverandre. Jeg møter ham på Mamarracha. Interiøret er chict og rustikt, stemningen intim og avslappet. Juan tar seg tid til en prat før kveldsrushet setter inn.
– Jeg elsker å lage mat, og jeg elsker å spise, bedyrer han og slår seg på magen. På menyen står et rikt utvalg av «carnes a la brasa» – grillet kjøtt.
– Et saftig kjøttstykke med pommes frites og cola er min favoritt. Jeg kan spise det hver eneste dag. Han ler høyt. For en mann med lang fartstid i Michelin-restauranter både i Europa og Amerika, er overdreven kulinarisk kokekunst tydeligvis ikke hans stil.
– Vår oppskrift er at vi skal servere enkel og velsmakende mat til en rimelig pris. Vi vil heller ha fulle bord til en billig penge enn dyrt og lite folk, poengterer han. Juan flyttet til Sevilla for seks år siden, og har siden 2011 åpnet en ny restaurant hvert år. Det siste tilskuddet er en franskinspirert bistro.
– Hvert sted er forskjellig, påpeker han, og legger til at han elsker travelheten ved å drive flere restauranter.
– Men når jeg en dag pensjonerer meg, skal jeg kun drive en liten bar ved havet. Hele dagen solbrun og ingen problemer, sier han og humrer. Før han forsvinner ut døren på vei til neste restaurant, anbefaler han husets spesialitet «paparracha» – stekte potetbiter med ost, løk og røkt pancetta.
Den varme ettermiddagen beveger seg sakte mot skumring. Jeg vandrer ned mot elven og over den vakre Isabel II-broen. Bydelen Triana er ikke så monumental som resten av Sevilla, men den er stemningsfull. De mange barene og tapasrestaurantene langs elvebredden på Calle Betis er også blant de mest populære og tilbyr en behagelig utsikt over byen. Triana har spilt en viktig rolle i utviklingen av byens tradisjoner og kulturliv, og beboerne har alltid identifisert seg sterkt med nabolaget. Den eldre generasjonen sier fremdeles at de skal til Sevilla når de krysser broen.
En gang var Triana bydelen til keramikere, sjømenn, tyrefektere og ikke minst til en stor andel sigøynere, inntil de ble trengt ut under byfornyelsen på 1970-tallet. Arven etter sigøynerne lever ennå i form av en vibrerende flamencokultur. og sjansen for å støte på en tilfeldig flamencokonsert er stor på en av de mange barene i Triana. Jeg har derimot blitt tipset om en helt spesiell bohembar med flamenco sang-og danseopptredener hver kveld, og setter kurs mot gamlebyen.
Det er ikke enkelt å finne veien til legendariske La Carboneria. Bortgjemt bak en blodrød dør i et mørkt smug, er det kun lyden av klagende sang og klaprende skosåler som indikerer at noe er på gang. Det intime lokale med peis er allerede stuende fullt av et publikum som sitter andektig på smale trebenker. En eldre mann synger med rå intensitet mens en vakker jente tramper rytmen hardt mot steingulvet med sine høye hæler. Vi er alle fengslet i øyeblikket, og det slår meg at det er det som er den ekte gleden ved å være i Sevilla. Å vandre gatelangs på lykke og fromme og leve i nuet, vel vitende om at jeg kan gjøre alt om igjen dagen etter.
