Menu Meny

THAILAND: ØYTIDSSTEMNING

Er alle strender og øyer ihjelelsket bortenfor det gjenkjennelige? Nei, ikke helt der ennå. Vi begir oss til den sørlige skjærgården og går i land på Koh Libong og Koh Lao Liang.

Aah! Ooooh! Den thailandske moteskaperen Ji skriker lykkelig på mopedtaxien idet vinden løfter de mørke lange flettene hennes mot kveldshimmelen. – For en vilt herlig dag det har vært! Først sammenkrøpet i bunnen av en bredmaget treskute blant muslimske fiskerfamilier som har vært på fastlandsmarkedet. Deretter selve båtreisen til Koh Libong.

Senettermiddagssolen leker over de bratte sukkertoppklippene langs Trang-kysten. På den andre siden av sundet tøffer skuta forbi en elvemunning. Brakkvannet strømmer ut rundt baugen. Plutselig stikker en brygge opp som en finger mellom gjørmete røtter i mangroveskogen. Ji stiger i land og hopper på en ventende mopedtaxi med passasjersetet som en liten kurv på siden, i fiskerlandsbyen Ban Phraos.Mannen som kickstarter taxien, heter Eek og lever på en øy bestående av mennesker med flere jobber. Rett etter morgengry tømmes gummiplantasjene på Koh Libong for råvarer. Menn og kvinner henger opp flak med rågummi langs bambusstillaser. Frem mot kvelden bærer de samme menneskene opp fiskegarn fra havet, kutter kokosnøtter med macheter eller kjører mopedtaxi. Turismen befinner seg fortsatt på et marginalt nivå. Føler meg egentlig mer som en gjest enn nettopp en turist.I en skarp venstresving slipper Eek mopedstyret med den ene hånden og vinker til kona si Ratchada, som friterer bananer i en stor wokpanne i veikanten.Sånn fortsetter det. Palmerekker, hus, dyrket mark og butikker som selger mopedbrensel på flaske. Grønne minareter omgir en liten moské. Deretter følger fiskerlandsbyen Ban Lan Khao, der mennesker i hvite turbaner og rutete longyis trekker opp båtene sine fra havet. Litt lenger bort dukker to langstrakte bungalowlandsbyer opp i strandlinjen. Vi er fremme.

– Ahhh, utbryter Ji frydefullt på nytt, lykkelig fordi hun droppet Phuket og Krabi til fordel for en øy vennene hennes hjemme i Bangkok knapt har hørt snakk om.

Stille dager på fredelige Koh Libong.
Stille dager på fredelige Koh Libong.
Den mest vanlige ordvekslingen på Koh Lao Liang starter med spørsmålet «Skal vi finne på noe annet?» og avsluttes med svaret «Tror ikke det».
Den mest vanlige ordvekslingen på Koh Lao Liang starter med spørsmålet «Skal vi finne på noe annet?» og avsluttes med svaret «Tror ikke det».

Solnedgangen fanger klippeøyene i et rosa skumringslys. Tvers over havet skimtes lys. Et sted der ute i øygruppen venter Koh Lipe. To‒tre årtier tilbake så den øya omtrent ut som dette. Nå er den snudd på hodet med hoteller, restauranter og butikker. Koh Libong derimot føles omtrent slik jeg husker den thailandske øyverdenen på 1980-tallet. Fredelig, lavmælt. Like fullt fortsatt mer Thailand enn noe annet.

Klakk, klakk, klakk. Lyden av potene til bikkja Loongs når den går på verandaen min. Sakte våkner stranden til liv. Skiftet mellom flo og fjære danner et nytt landskap. Øyer vokser sammen. Strender forsvinner og skilles fra havet med en horde av harde koraller. Resten av dagen holder knapt styrefart. Frokost, lunsj, middag. Salte reker med syrlige nudler og sitrongress, chilimarinert fisk og blekksprut i kølsvart blekksprutsaus. Noen europeiske familier trekker paraplybarnevognene sine i vannkanten. Orientsporegjøk og grønnebbkoel roper fra palmekronene. – Se her, sier Ji og viser bilder på mobilen. Morgenens snorkletur flimrer forbi gjennom en svart- og gulstripet sky av fisker. Selv putrer jeg av gårde til avsidesliggende Sapan Hin. Stranden er som et Neverland i Peter Pan. Skrueformede muslingskjell følger sukkerhvit sand mellom jungel og grønnblått hav. Ser ingen hoteller. Ingen mennesker. Kun en enslig fiskebåt.

Koh Libong derimot føles omtrent slik jeg husker den thailandske øyverdenen på 1980-tallet. Fredelig, lavmælt. Like fullt fortsatt mer Thailand enn noe annet.

Natten på Koh Libong kommer stille under lyse stjerner. Kanskje det er derfor det fortsatt fins havfruer her. Eller i hvert fall det dyret som visstnok skal ha opphav til myten. – Dugonger gråter med tårer og er følsomme som mennesker. Nå fins det knapt noen igjen, sier fiskeren Rhong. Sjøkuer, som dyrene også blir kalt, beiter i havsenger med sjøgress. Eek påstår at han vet hvor de fins. Båt kan være et alternativ, men dyrene hører motorlyden og forsvinner. Da er det bedre å speide etter dem i stillhet fra toppen av klippen Khao Tu Tea, mener Eek.

Surrende sikader følger skrittene våre idet gummiplantasjene byttes ut med jungel og steinplatåer. Snart forsvinner stien inn i en fjellsprekk. Følger lyset fra hodelykten til Eek. Fjellet er som en bikube. Følger videre inn i mørke ganger. Iblant føles det som om vi er på vei ned til underverdenen, andre ganger passerer vi under flaggermusene i grottetaket. Så snur stien oppover, og vi klatrer mot lyset. En avlang klippehylle strekker seg utover. Langt der nede putrer en båt over havet. Hører min egen redsel gjennom vinden. Fokuserer blikket på føttene og prøver å ikke se ned. Akkurat da skriker Eek og peker ned mot havet. En mørk skygge kommer til syne. Ansiktet er stort, halen lang. Utseendet helt umulig. – Visst minner sjøkua om både hval og flodhest, hvisker jeg, uten å få noe svar. Eek sitter helt ytterst på klippehyllen. Langt, langt der nede kontrollerer dugongen havet med grasiøse bevegelser. Når dyret er forsvunnet, hever jeg blikket. I horisonten skimtes en øy. På avstand minner den om en naturlig festning, mørk, uinntakelig, nesten truende.

Koh Lao Liangs hengende klipper minner om de flyvende fjellene i filmen «Avatar».
Koh Lao Liangs hengende klipper minner om de flyvende fjellene i filmen «Avatar».
På Koh Libong er det ikke bare myk sand, men også skarpe klipper.
På Koh Libong er det ikke bare myk sand, men også skarpe klipper.
Bambusbar, barbeintstrand og barbecue. Natteliv på Koh Lao Liang.
Bambusbar, barbeintstrand og barbecue. Natteliv på Koh Lao Liang.

Landskap og stemning minner en smule om Koh Phi Phi før alle begynte å dra dit. Et ungt svensk par gnir kalk inn i hendene og gir seg i kast med en av øyas mange klatreruter.

Neste morgen er jeg på vei dit. Langhalebåten tøffer av gårde under loddrett sol. Koh Libong forsvinner i en myk soldis. Noen terner tar av fra drivveden som dupper i åpent hav. Skimter samtidig øya Koh Lao Liang som en vegg som vokser seg høyere og brattere jo nærmere vi kommer. – Fremme, sier båtsjåføren, som umiddelbart vender tilbake til Koh Libong. Vasser gjennom smaragdfarget vann, stiger i land og går barbeint gjennom den myke sanden. Forbauses over det jeg ser. Bratte klippevegger faller fra himmelen. Dråpeformede utskudd strekker seg rett opp av vannkanten. Naturen er så frodig og tett at det virker som om den består av kun en eneste vekst som dekker hele øya, bortsett fra en tynn landstripe som rommer sand, restaurant og noen rekker med telt. – Det er ikke så mye å finne på her. Så det er nettopp det som er selve hemmeligheten med å være her, forklarer tyske Christine Wahle, som sitter dypt oppslukt i en bok.

Landskap og stemning minner en smule om Koh Phi Phi før alle begynte å dra dit. Et ungt svensk par gnir kalk inn i hendene og gir seg i kast med en av øyas mange klatreruter. Andre padler, snorkler eller lar dagene gynge av gårde i en hengekøye. Begir meg atter ned til stranden og møter et salig smil og tre ord. – Revehai, barracuda og stingrokke.Tyske Frederik Beaujeane har nettopp kommet opp fra sjøen og forteller entusiastisk om oppdagelsene sine. Snart snorkler jeg selv gjennom en verden full av eventyrvesener. Karamellfargede klovnefisker kikker ut fra korallene. Drakefisker står stille i vannet med flagrende finner. Andre fisker er kiwigrønne eller minner om sommerfugler med finner. Kveldsmørket kommer raskt. En parkvakt har nettopp kommet inn fra havet med nyfanget fisk. Snart når steikosen stranden. Vi er utendørs. Stjernehimmelen er vidunderlig. En dunkende fiskebåt presser seg frem gjennom natten. På avstand skimtes gatelyktene på Koh Libong.– Koh Lao Liang nevnes sjelden i guidebøkene. Derfor valgte jeg øya, sier Christine, som elsker freden.

Våkner ved daggry. Trekker ned glidelåsen i teltet og står snart på stranden. Duene har våknet, det har også den digre varanøglen som vandrer bredbeint mot søppelbøtten til restauranten. Høyt, høyt over skimtes taket av Khao Lao Liang. Platået er flatt og dekket med tjukk jungel. Hva skjuler det seg egentlig her? – Det er det ingen som vet helt sikkert, flirer en parkvakt hemmelighetsfullt. På avstand lyder likevel et fjernt lydteppe. Kaklende skrik, summing og surring, noe som smatter høyt. Thailands øyer bærer fortsatt på hemmeligheter.

Tøffere enn dette blir ikke motorisert ungdom på fredelige Kho Libong.
Tøffere enn dette blir ikke motorisert ungdom på fredelige Kho Libong.
Woket eller fritert. Resulatet blir det samme: Godt.
Woket eller fritert. Resulatet blir det samme: Godt.
Just in from the ocean! – på Koh Libong.
Just in from the ocean! – på Koh Libong.

guide til koh libong og koh lao liang

Les guiden her: Koh Libong og Koh Lao Liang

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!