Menu Meny

SIBIR: Bajkalsjøen

Hva gjør du om du er på en øy og skal rekke et tog på fastlandet, men det er midt på vinteren og luftputebåten du krysset isen med har havarert? Krysser til fots vel, sammen med den andre som også må over: øyas ortodokse prest.

-Har du et kors rundt halsen? Det er sjåføren som spør, mens han lemper ut sekken min og skal til å kjøre videre. -Nei, svarer jeg. -Okei, da går han først, sier han og peker på presten som står og knytter et solid tau rundt livet. Sammen med en til skal vi krysse den utrygge isen over Bajkalsjøen.

Jeg hadde tatt luftputebåten til øya Olkhon for å komme vekk fra Irkutsk som var full av brun snø og smog og hvor jeg hadde vært lenge nok. Dagen før jeg skulle tilbake fikk jeg beskjed om at luftputebåten var ødelagt og tidligst ville bli ordnet om et par dager. Skuffet over tanken på å miste toget som skulle ta meg videre langs den transsibirske jernbanen kom det en mulig løsning. Den lokale presten var nemlig også på øya og måtte rekke en gudstjeneste på fastlandet. Hvis jeg turte kunne jeg krysse isen i taulag med han, og sånn ble det.

Presten med sin tradisjonelle russisk-ortodokse kjortel og hodeplagg.
Presten med sin tradisjonelle russisk-ortodokse kjortel og hodeplagg.
Pervoyba: Båtvrak fra fastlandet.
Pervoyba: Båtvrak fra fastlandet.

Jeg går i midten, med presten foran og vennen hans bak, bærende på en diger stokk i tilfelle noen skulle trenge å hales opp av sjøen.

Presten lukker øyene, sier noen ord og korser seg, også er isen velsignet og vi trår utpå. Med temperatur godt under 30 minus er kulden bitende og når presten stopper opp og peker på nesa mens han sier noe på russisk skjønner jeg at nesa mi er kritthvit og i fare for å få frostskader. Jeg drar skjerfet opp rundt ansiktet. Sjøen snor seg bortover og i to himmelretninger er det is så langt øyet kan se.

Jeg går i midten, med presten foran og vennen hans bak, bærende på en diger stokk i tilfelle noen skulle trenge å hales opp av sjøen. Av og til forteller de historier til hverandre, og ler så det gjaller i den skarpe vinterlufta. Jeg ser ned i det svarte tomrommet under sprekkene i isen, men må se vekk når jeg kommer på at jeg går på toppen av verdens dypeste innsjø. Det knaker faretruende noen meter bortenfor oss, men presten snur seg og sier noe til meg. Jeg antar det betyr noe sånt som at det bare er isen som setter seg og smiler nervøst tilbake.

Noen timer senere når vi den andre siden og etter et par mislykkede forsøk får vi start på den lille Ladaen som tar oss videre inn til byen. Mens jeg sitter i baksetet og klimaanlegget gjør et spedt forsøk på å gi tilbake varmen i tær og fingre tenker jeg at det gjør egentlig ingenting det, at jeg ikke går med kors rundt halsen.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!