Menu Meny

Dolomittene: Fottur med sikringskarabiner

«Friluftsliv» og «fottur» er begreper det trengs litt tid å forklare for utlendinger. I Alpene vandrer eller klatrer man. Med mindre man gjør begge deler – samtidig. Og det på ganske unorsk manér.

Vi – to ihuga friluftsmennesker – legger ut på testtur. Det starter på skinner. Destinasjon Mittenwald på rundt 920 meters høyde, syd for München. Værmeldingen lyder på kraftig lavtrykk. Det trosser vi glatt – grunnet tidspress. Fra Mittenwald bør vi ikke komme for sent til siste tur med taubanen klokken 16. Der starter nemlig fotturen vår sydover mot Italia – over Dolomittene. Med klatring. Rakt opp fjellsiden, per «jernsti».

«Klettersteig» eller «ferrata» – er et fenomen du ikke kommer forbi om du vil ta en tur som denne. Dette er relativt nytt og kontroversielt i Norge, der vi hegner om vår uberørte natur. I Dolomittene, derimot, har ordet «ferrata» historisk sus, etablert som det ble under første verdenskrig, da «Alpekrigene» herjet.

Militære stillinger i fjellveggen ligger der fremdeles. Og skal du vandre i fjellet her, har du lite valg. Alpene er en gigantisk ansamling taggete to‒tretusenmetertopper, og sparsomt med koselig rusling innimellom. Rakt opp, rakt ned. Du tilbakelegger fort flere høydekilometer enn lengdekilometer. De mest krevende rutene – og dem er det en del av – er utstyrt med en kombinasjon av jernstiger, jernbolter og stålwire, der du sikrer deg per medbrakte karabinkroker. Du trenger ikke nødvendigvis ha profesjonell klatretrening, men uten dette utstyret er du sjanseløs.

Med kroker som denne hekter du deg raskt på og av jernwiren i fjellet.
Med kroker som denne hekter du deg raskt på og av jernwiren i fjellet.
På toppen av Lorenzibanen kan det være du må vente på klarværet. Men på bergstasjonen både spiser og sover du godt.
På toppen av Lorenzibanen kan det være du må vente på klarværet. Men på bergstasjonen både spiser og sover du godt.
Om de hadde snudd seg, hadde de sett det samme som oss –  fluer på veggen.
Om de hadde snudd seg, hadde de sett det samme som oss – fluer på veggen.

Puristene blant fotturister vil nok avvise tanken på «juks» under alle omstendigheter, men neste morgen talte fornuften for taxi. Ville vi risikere å ødelegge en lang tur vi hadde gledet oss til lenge på grunn av vonde knær? Selvfølgelig ikke.

Turpartner Rainer er fjellmann og en planlegger av rang. Nå kjente riktignok heller ikke han til alle deler av den planlagte turen, som var klekket ut over digitale kart, lekkert markert med røde streker.

Første dag ble en test jeg raskt ønsket dit pepperen gror, eller i det minste som avslutning på turen, etter to ukers muskulær tilvenning. De første tre timene i stigende terreng var våte og utrivelige, men ellers greie nok. Så begynte nedstigningen ‒ på kartet en lang, linjalrett strek på flatt papir. En gru. Knærne og jeg led. Aldri før har «nordic walking» vekket min begeistring. Men neste tur ned bratte tusen meter – aldri mer uten staver!

Da det gjensto fem hundre høydemeter, glodde jeg lengselsfullt på bebyggelsen der nede, som aldri syntes å komme nærmere.

Turkameraten tilbød seg ridderlig å overta sekken min, og stolthet til side ‒ nei var ikke i min munn. Med jevne mellomrom la vi oss ende ned, Rainer på to sekker med bagasje for tre uker. Da vi omsider, etter sju timer, hadde flate gatelegemer under føttene, gjensto fremdeles seks kilometer opp til en hytte i Karwendel naturpark, startpunkt for morgendagens tur.

Et par‒tre timers ny vandring. Uaktuelt, meddelte jeg. Bilskyss kom heller ikke på tale, da motorisert ferdsel er forbudt etter klokken seks om kvelden, etter gjeldende parkregler. Dyr og fugler skal ha nattero. For oss ble det nattero i bitte lille Scharnitz, etter pizza på eneste åpne kneipe.

Puristene blant fotturister vil nok avvise tanken på «juks» under alle omstendigheter, men neste morgen talte fornuften for taxi. Ville vi risikere å ødelegge en lang tur vi hadde gledet oss til lenge på grunn av vonde knær? Selvfølgelig ikke.

Dagens etappe bød uansett på noen timers vandring ‒ oppover, heldigvis ‒ før vi gled med taubanen ned til Innsbruck. Der gled vi videre rett inn på firestjernershotellet Schwarzer Adler. Med sauna og wellness.

Abonnér på Vagabond fra kr 389,-
Abonnér på Vagabond fra kr 389,-

Bli abonnent på Vagabond

Den som vet mer opplever mer. Vagabond er Norges mest anerkjente reisemagasin og har skrevet om reiser i over 20 år.

Bli abonnent på Vagabond for kun kr 389,-

Vagabond kan være forskjellen på en vanlig ferie og en reise du aldri glemmer. Sofistikert og troverdig – i spennende reportasjer pirrer vi reiselysten din og tar deg med til uberørte paradis, pulserende storbyer og til de mest kjente feriedestinasjonene.I Vagabond finner du all den informasjonen du trenger for å gjøre reisen din så mye rikere og morsommere. Reiseinspirasjon og kunnskap – 7 ganger i året.

Bestill ditt abonnement her

-------------------------------------------------------------------------------------------------------

Via ferrata er god trening for å overvinne svimmelhet. Glem bare ikke å stoppe iblant for å nyte utsikten.
Via ferrata er god trening for å overvinne svimmelhet. Glem bare ikke å stoppe iblant for å nyte utsikten.

Dumt å være utestengt på 2224 meter med kilometervis til neste hyttelosji og kun en tynn lakenpose å krype inn i. Nå nøt vi ovnsvarmen, en kraftig treretters «Bergsteiger»-middag, med suppe, kjøtt, poteter og dessert – ja, og så en leskende alpegjenganger: Radler, en miks av lyst øl og appelsinsaft.

Ved frokosten neste dag sto nye planer på agendaen. Værmeldingen var stadig lite oppløftende. Et par hakk mindre eplekjekke besluttet vi å sette oss på toget sydover. Vi landet i Sexten, eller Sesto, i tospråklige Syd-Tyrol. Et populært sted. Vi banket forgjeves på mange losjidører («nei, her har det vært fullbooket i månedsvis») før vi fant sengeplass. Men nå var himmelen klar, og seks og en halv times vandring med jernsti og stålwire tok vi nærmest på strak arm, så snart sola steg opp over horisonten.

Denne gangen hadde vi sikret oss, ringt og bestilt rom for kommende natt, på Zsigmondi-Hütte. Dumt å være utestengt på 2224 meter med kilometervis til neste hyttelosji og kun en tynn lakenpose å krype inn i. Nå nøt vi ovnsvarmen, en kraftig treretters «Bergsteiger»-middag, med suppe, kjøtt, poteter og dessert – ja, og så en leskende alpegjenganger: Radler, en miks av lyst øl og appelsinsaft.

Fra nå av vandrer – klatrer ‒ vi i Alpenes smørøye, fra hytte til hytte i den smellvakre fjellkjeden som oppsto for over 200 millioner år siden, og som har fått navn etter bergarten dolomitt, har fått UNESCOs verdensarvstatus, og som rødmer i solnedgangen, som bare Dolomittene kan. Som byr på gemse og edelweiss, stillhet og langsomhet.

Jeg tenker på globetrotteren Johann Wolfgang von Goethes ord: «Nur wo du zu Fuss warst, bist du auch wirklich gewesen» ‒ Bare der du har vært til fots, har du virkelig vært. Jeg tenker på alle gangene jeg har vært her om vinteren, sust ned på ski, stått i heiskø med hoppsamusikk, en opplevelse og et landskap så annerledes at jeg har vanskelig for å kjenne meg igjen. Noen av stedene er da også nye for meg. Alpinisteig» lar seg ikke forsere på ski – en smal renne på utsiden av fjellveggen, der kun fingertuppene finner feste, med et luftig gap under føttene. Der selv durkdrevne fjellfolk må huie til seg mot før de legger i vei.

Vi unner oss en stopp på sjarmerende lille Büllelejochhütte, drikker te, lar sola tørke svetten av skjorta, før turen går videre til Lavaredohütte og Aronzohütte, der vi finner bussen til Misurina og videre til Cortina. Tid for litt bortskjemming igjen. Og «man-watching». Det blir glaning på flanerende eksentrikere i fotgjengersonen, mens vi drikker latte og langer i oss gratinert chèvre med parmaskinke og pesto.

Noen steder er rutene akkurat så krevende som de ser ut. De egner seg ikke for nybegynnere.
Noen steder er rutene akkurat så krevende som de ser ut. De egner seg ikke for nybegynnere.
Dette utstyret er et must om du vil benytte Klettersteig – eller via ferrata i Dolomittene: klatresele, karabinkroker i elastisk bånd, hansker – og hjelm.
Dette utstyret er et must om du vil benytte Klettersteig – eller via ferrata i Dolomittene: klatresele, karabinkroker i elastisk bånd, hansker – og hjelm.

Men så kommer sola; vi ser ut over nok et svimlende panorama, en svaiende hengebro og en loddrett ferrata, og vi starter en sju timers klatrevandring med nye krefter.

Taubane er en nødvendig del av fottur i Alpene, men det kan også være en joker. Vi forlater Cortina med buss for å starte neste oppstigning ved stasjonen Rio Gere. Alt står. Tåka har lagt sitt usynlighetsslør over terrenget. Billettluka er tom. Vi finner et serveringssted i nærheten. Om noen der vet når banen åpner igjen? Skuldertrekk. Når tåka letter.

Vi finner omsider ut at en hytte lenger opp i fjellet er åpen og tilbyr overnatting. Vi tar beina fatt opp gjennom krattskogen. Stasjonerer oss på San Marco, i håp om at dette er eneste dag vi må traske til værs parallelt med en stillestående gondolheis. Takk og lov, neste dag går den igjen, opp til San Lorenzi, men på toppen ligger tåka tykk, og det blir Radler og kortspill enda et døgn. Men så kommer sola; vi ser ut over nok et svimlende panorama, en svaiende hengebro og en loddrett ferrata, og vi starter en sju timers klatrevandring med nye krefter.

Etter knappe tre uker har vårt tomannsteam vært på en tur som har alt hva en klatrende fotturist kan ønske seg, iberegnet overraskelser og tøffhetstester (en gang ble vi overrasket av snøvær i fjellveggen; glem for all del ikke hanskene ‒ uten dem er det uansett direkte utrivelig å ta i karabinkrok og stålwire). Vi har ruslet gjennom «Sound of Music»-idyll. Vi har nytt luksus og vannseng i Corvara, suget inn alpetindenes utsiktsmagi fra Domedeshütte, utvekslet erfaringer med helt skikkelige fotturister (intet transporthjelpemiddel!) på vei fra München til Venezia. Vi har memorert vinterminner i Drei Zinnen-massivet ved Sellajoch, nytt gourmetmat og toppvin på nybygde Tierser Alpl-Hütte, sittet på fortauspianobar i Bolzano, gått på teater i München. Smurt ømme føtter med Eimermachers Pferdesalbe.

Et kaleidoskopisk knippe sanseinntrykk, fottur à la Alpene, som meislet i dolomitt.

Alpinsteig i Hochpustertal, bygget under første verdenskrig, er en av de mest slående vakre vandrerutene i Syd-Tyrol, og en av de mest populære. Den har lav vanskelighetsgrad, men egner seg dårlig for de svimle.
Alpinsteig i Hochpustertal, bygget under første verdenskrig, er en av de mest slående vakre vandrerutene i Syd-Tyrol, og en av de mest populære. Den har lav vanskelighetsgrad, men egner seg dårlig for de svimle.

Bli abonnent på Vagabond

Den som vet mer opplever mer. Vagabond er Norges mest anerkjente reisemagasin og har skrevet om reiser i over 20 år.

Bli abonnent på Vagabond for kun kr 389,-

Vagabond kan være forskjellen på en vanlig ferie og en reise du aldri glemmer. Sofistikert og troverdig – i spennende reportasjer pirrer vi reiselysten din og tar deg med til uberørte paradis, pulserende storbyer og til de mest kjente feriedestinasjonene.I Vagabond finner du all den informasjonen du trenger for å gjøre reisen din så mye rikere og morsommere. Reiseinspirasjon og kunnskap – 7 ganger i året.

Bestill ditt abonnement her

-------------------------------------------------------------------------------------------------------

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!