Sarajevo: Kaffe, krig og kjærlighet
Sarajevos historie er vanskelig å riste av seg. Byen berører fortsatt, men nye dager er i emning. Det er som om man skyller ned den bitre smaken med kaffeskummet i den vesle kroppen. Tar en sukkerbit i munnen og suger i seg livet.
Folk stopper opp for å drikke av fontenen Sebilj på Baščaršija-torget i Gamlebyen, der dueflokker samles på de ujevne, glatte brosteinene. Noen skamferte løshunder jakter på matrester under bordene på kafeen ved siden av. Kaffedrikkere som ikke har dårlig tid, rører forsiktig rundt i den svarte drikken de har helt opp i kobberkjelene sine. Det er en varsom og stille akt.
– Har du dårlig tid, bør du ikke bestille bosnisk kaffe. Det er et ritual som tar tid. En hellig stund som man forbereder seg for, sier Diana Dzirlo, som sammen med mannen sin, Husein, driver tehuset Cajdzinica, rett ovenfor torget. Et tehus som ikke bare byr på mengder av te, men som også kjenner den bosniske kaffekulturen godt.
Diana setter et brett med den tradisjonelle kobberkjelen, en liten kopp, noen biter med tyrkisk konfekt og et glass med serbe, en kald, søt drikk med smak av nellik og kanel – en oppskrift og arv fra den osmanske tiden.
– Skummet som blir liggende oppå kaffen, er veldig bittert. Det liker vi ikke. Derfor rører vi det ned i kaffen slik, sier hun og visper langsomt med skjeen i nedadgående sirkler, sånn at det lyse overflateskummet forsvinner ned i den mørke kaffen.
Dette er også en måte å hedre tradisjonene på ‒ blande kaffe med prat og sigaretter.
Husein tar en bit av sukkerbiten. Så suger han i seg kaffen. Dette er også en måte å hedre tradisjonene på ‒ blande kaffe med prat og sigaretter.
Kaffen er sterk. Men det liker jeg. Den går raskt til hodet og gir et lite, susete kick når jeg begynner å gå videre opp Kovači-bakken, forbi gravplassen og radene med like, hvite steiner. De fleste av dem som ligger her, er født på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet. Alle mistet livet mellom 1992 og 1995.
Ovenfor gravplassen ligger utsiktsplassen Žuta tabija (Den gule festningen), der forelskede par sitter og kikker ut over byen, eller på hverandre. Litt bortenfor står en gjeng karer og skåler i plastglass og låner lighteren av en enslig, fotograferende mann. Det er en vanlig hverdagsettermiddag som glir over i kveld.
Solen blir fortsatt hengende på den andre siden av dalen og blender øynene mine der jeg stirrer ut over Sarajevo. Byen er som en svakt putrende gryte under oss, et eget lite univers der trafikken kjemper seg frem som langs maurtråkk. Alt ser ut til å bevege seg saktere ovenfra. Fjern motorstøy og hundeglam blir til dempet bakgrunnsmusikk.
Rett før klokka seks senker mørket seg. Minaretene tennes, én om gangen, og bønneropene bølger utover spisse hustak, hvite gravplasser og irrete grønne kupler. De gjaller mellom husene som bærer på så mange minner og sår. Men også spor av det nye livet i byen, som tross alt reiser seg fra den mørke tiden. Lampene tennes, livet går videre.
Det er nå drøyt hundre år siden en ung bosnia-serber ved navn Gavrilo Princip så sitt snitt til å sette et avtrykk i historien, bare et par kvartaler herfra, da kortesjen med erkehertug Franz Ferdinand og hustruen, Sophie von Chotek, passerte. Skuddet i Sarajevo ble innledningen til første verdenskrig, og nok en epoke i den bosniske historien.
Å vandre vestover fra Gamlebyen er å vandre gjennom Sarajevos historie. I drøyt fire hundre år, fra 1400-tallet frem til slutten av 1800-tallet, tilhørte byen Det osmanske riket. Den tyrkiske arven synes tydelig både i matkultur, håndverk og byggeskikk.
Men gatene og historien løper videre i takt med at husene blir høyere og fasadene flottere. De østerriksk-ungarske husene langs Ferhadija er overdådige med stukkaturer og europeisk byfølelse. Her begynner det moderne Sarajevo. Her serveres kremet cappuccino i kopp istedenfor bosnisk kaffe i rykende kobberkjeler. Her finner du vanlige bagetter og smørbrød på menyen, istedenfor tradisjonell gatemat med børek og ćevapčići. Til og med Wien-inspirerte konditorier dukker opp med jevne mellomrom, tross den korte perioden som del av Østerrike-Ungarn.
Det er nå drøyt hundre år siden en ung bosnia-serber ved navn Gavrilo Princip så sitt snitt til å sette et avtrykk i historien, bare et par kvartaler herfra, da kortesjen med erkehertug Franz Ferdinand og hustruen, Sophie von Chotek, passerte. Skuddet i Sarajevo ble innledningen til første verdenskrig, og nok en epoke i den bosniske historien.
Bli abonnent på Vagabond
Den som vet mer opplever mer. Vagabond er Norges mest anerkjente reisemagasin og har skrevet om reiser i over 20 år.
Bli abonnent på Vagabond for kun kr 389,-
Vagabond kan være forskjellen på en vanlig ferie og en reise du aldri glemmer. Sofistikert og troverdig – i spennende reportasjer pirrer vi reiselysten din og tar deg med til uberørte paradis, pulserende storbyer og til de mest kjente feriedestinasjonene. I Vagabond finner du all den informasjonen du trenger for å gjøre reisen din så mye rikere og morsommere. Reiseinspirasjon og kunnskap – 7 ganger i året.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------
På bargaten Štrosmajerova som fører opp til katedralen, er det fullt på uteserveringene selv på en helt vanlig ettermiddag. Det er et ungt publikum som sitter og ser på gangtrafikken som passerer på Ferhadija. Vårsolen lyser over Lejla Humackic og Berin Terovic som drikker kaffe på orkesterplass. Lejla er 27 år og snart ferdig med jusstudiene sine.
– Det er vanskelig å få jobb i dag, men det må bli bedre. Jeg har jo lyst til å bli her. Dette er hjemmet mitt, sier hun.
Daytonavtalen, som ble underskrevet i 1995, fikk slutt på krigen, men dannet et vaklevorent fundament, hvilket innebar at Bosnia-Hercegovina har tre presidenter – en kroat, en serber og en bosnier. Landet er delt opp i to entiteter – den serbiskdominerte Republika Srpska og den bosniskdominerte Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, pluss det vesle distriktet Brcko, som ligger klemt imellom.
Det er et land med 3,8 millioner innbyggere, men med ikke mindre enn 200 ministre. Det offentlige apparatet er selvfølgelig kostbart, men det som koster mest er korrupsjonen som gjennomsyrer hele samfunnet, og den etniske splittelsen som fortsatt er et faktum.
Men de gangene det skjer protester, blir det ikke med de største opptøyene. De fleste kvier seg for å heve røsten i Sarajevo. Noen fordi de ikke tror det vil gjøre noen forskjell. Andre fordi de ikke vil legge ved til bålet til dem som betrakter demonstrasjoner som en sjanse til å fyre oppunder etniske motsetninger. Man ønsker fred og fordragelighet.
Solen bringer nesten sommervarme til bordet langs veggen der Danijela Maric har slått seg ned for å spise lunsj.
– Det er virkelig ikke normalt, sier hun, og smiler.
For til tross for at hun gjerne skulle ha vært i Bjelasnica og stått på ski, er det vanskelig å ikke nyte vårværet. Faktum er at det var en snøfattig vinter i 1984 også. Helt frem til OL-åpningsseremonien da nedbøren kom som en velsignelse. Siden fulgte et par fine uker da verdens øyne hvilte på Sarajevo, og vinterlekene ble en suksess. Danijela er ikke alene om å minnes dem med en viss nostalgi, drøye tretti år senere.
– Det var en tid da landet var stabilt. Vi hadde sportslig fremgang, vi kunne satse.
Kommunistlederen Tito hadde vært død i fire år, men Jugoslavia var fortsatt et samlet land. Selv om det ikke var demokrati, er det mange som i dag kan tenke tilbake og hevde det var en bedre tid.
Det var før nasjonalistiske krefter splittet landet og fikk naboer til å snu seg mot hverandre.
– Jeg kom tilbake av nostalgiske årsaker. Sarajevo er min by. Utenlands vil man bestandig være en annenrangs medborger. Det kan være subtilt, men det er sånn det er.
En måned etter at okkupasjonen av Sarajevo var innledet, våren 1992, satte Danijela og søsteren seg på bussen ut fra byen. Hun var 17 år og ante ikke hva som skulle skje. Foreldrene ble igjen. Elektrisiteten forsvant, kommunikasjonen ble mangelfull. I to år hadde de ingen telefonforbindelse, men via telefonautomater fikk de iblant i hvert fall formidlet at de levde.
Danijela havnet hos venner i Europa. Hun bodde i London i flere år, og en stund i Sveits. På tv-nyhetene så hun et Sarajevo i brann. Samtidig fortsatte foreldrene hennes å leve livene sine i byen og gikk på jobb stort sett hver eneste dag. Med den risiko det medførte av å bli truffet av krypskyttere eller granatangrep.
Like utenfor de meste sentrale gatene, og i bakken et stykke bortenfor restauranten vi spiser lunsj, finner du spor på husvegger og på bakken. Sarajevoroser kalles de, bombekratere som er delvis fylt opp og malt røde.
Da Danijela kom tilbake i 1998, var det tross alt en fremtidstro. Krigen var over, og organisasjoner som hjalp til med å gjenoppbygge landet, kunne tilby kvalifisert arbeid.
– Jeg kom tilbake av nostalgiske årsaker. Sarajevo er min by. Utenlands vil man bestandig være en annenrangs medborger. Det kan være subtilt, men det er sånn det er.
Men krigen tok både de unge soldatene og den akademiske eliten. Enkelte døde, andre flyktet og mange kom aldri tilbake. I stedet flyttet mange fra landsbygden inn til byen, samtidig som Sarajevo-beboere som hadde blitt værende, levde videre med nye erfaringer. Mange som er vokst opp med krigen, har aldri kjent til noe annet liv enn i et delt samfunn, og er preget av å være født inn i erkjennelsen om at deres etniske tilhørighet er grunn nok til å bli drept.
– Da jeg vokste opp, levde alle side om side, uansett religion. Da var det også svært uvanlig at noen gikk med hijab. Religion var noe privat, ikke en identitet slik det blir betraktet som i dag, sier Danijela Maric når lunsjen er over og det er tid for å gå tilbake på jobben.
Men først en kaffe. Alltid en kaffe. Tross høy arbeidsledighet og vanskelige økonomiske tider er det fullt på serveringsstedene i sentrum.
– Folk spanderer sine siste mark på en drink eller kaffe. Sånn gjør vi det i Sarajevo. Vi må jo leve.
LES GUIDEN TIL SARAJEVO HER
Bli abonnent på Vagabond
Den som vet mer opplever mer. Vagabond er Norges mest anerkjente reisemagasin og har skrevet om reiser i over 20 år.
Bli abonnent på Vagabond for kun kr 389,-
Vagabond kan være forskjellen på en vanlig ferie og en reise du aldri glemmer. Sofistikert og troverdig – i spennende reportasjer pirrer vi reiselysten din og tar deg med til uberørte paradis, pulserende storbyer og til de mest kjente feriedestinasjonene. I Vagabond finner du all den informasjonen du trenger for å gjøre reisen din så mye rikere og morsommere. Reiseinspirasjon og kunnskap – 7 ganger i året.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------
