Menu Meny

Vietnam: På høyden

Fjell med frodige risterrasser, hav med øyer som sukkerspinntopper og dalfører med en broket blanding av folkegrupper. Vagabond tok nattoget til Nord-Vietnam og sjekket inn på et homestay, der man ikke akkurat spytter i glasset.

Hop Chau (bottoms up)! sier Ly Dai Duyen. 
Jeg smiler, hever glasset og svelger med så lite kontakt med tungen som mulig. Lu Dai Duyen og sønnen hans Ly Ta Dat gjør det samme. Deretter gjør jeg det som jeg antar er skikken, nemlig å sette glasset på bordet med et smell og smatte høyt og fornøyd med tungen. Det viser seg å være en tabbe. Noen sekunder senere er glasset mitt atter fylt til randen, og både far og sønn har hevet sine.


– Hop tiu (en gang til)! sier Dat.


– Hop chau! istemmer Duyen.

Ly Dai Duyen, familiens overhode og verten min her i Lam Dam, brenner brennevinet sitt selv. Hele familien hans sitter samlet rundt det lave trebordet. Vi er halvveis gjennom et skikkelig festmåltid. Duyen snakker det lokale språket dza og ikke et ord engelsk, men det er likevel ikke særlig vanskelig å skjønne hva han mener. Mine stotrende forsøk på å forklare at jeg ikke pleier å drikke alkohol har hittil ikke gått særlig bra, det var noe jeg åpenbart burde har kommunisert mens tolken fortsatt var til stede.

Esler og hester er den vanligste måten å transportere varer på når egne krefter ikke strekker til – biler er fortsatt svært uvanlig.
Esler og hester er den vanligste måten å transportere varer på når egne krefter ikke strekker til – biler er fortsatt svært uvanlig.

Det er i utgangspunktet litt kjedelig å måtte reise gjennom en så interessant og vakker del av Vietnam i mørket, men nattoget til Lao Cai er blitt noe man må gjøre når man besøker nordlige Vietnam.

Klokka har rukket bli over åtte om kvelden idet toget ruller ut fra sentralstasjonen i Hanoi. Jeg har lagt meg til rette i den overraskende komfortable sengen min. Har rasket med meg en vannmelon fra en av byens utallige fruktselgere. Det er i utgangspunktet litt kjedelig å måtte reise gjennom en så interessant og vakker del av Vietnam i mørket, men nattoget til Lao Cai er blitt noe man må gjøre når man besøker nordlige Vietnam, og det hadde vært enda verre å miste en hel dag på å humpe seg gjennom landskapet på en treig buss.

Jeg går av toget rett etter morgengry. Den siste timen av reisen mot Sapa blir med minibuss. Veien bukter seg hit og dit uten at sjåføren senker farten. Han virker fast bestemt på å sette fartsrekord. Blant de andre passasjerene på bussen er et ungt par fra Hanoi som til de andre reisendes store irritasjon åpner en pose tørrfisk straks vi har forlatt togstasjonen i Lao Cai. Halvveis til Sapa har mannen kastet opp i samme pose, og lettelsen er stor når vi endelig kan stige av og trekke inn den friske fjelluften.

Vi vet ingenting om områdets første innbyggere bortsett fra at de sannsynligvis levde her på 1400-tallet og etterlot seg hundrevis av helleristninger. Senere ble dalen befolket av ulike urfolk fra høylandsområdene i Sørøst-Asia – først og fremst hmong og dzao, samt også giáy, pho lu og tay. På 1880-tallet begynte franske misjonærer og militære å besøke området, og i 1891 havnet hele Lao Cai-provinsen under kolonial kontroll.

Sapa begynte å etablere seg som et rekreasjonssted for velsituerte, men krigen mellom Frankrike og Vietnam på førti- og femtitallet førte til at byen ble forlatt og de fleste kolonibygningene ødelagt. Nye politiske direktiver på sekstitallet oppmuntret lavlandsvietnamesere til å flytte hit, og Sapa våknet til liv på ny.Men den største forandringen skjedde tretti år senere.I 1993 ble dørene åpnet for internasjonal turisme, og siden har tilveksten i Sapa økt. Med fargerike markeder, spektakulære utsiktspunkter, nærliggende landsbyer og fotturer lokker byen i dag til seg hundrevis av besøkende hvert år.

Dean hadde problemer med å holde takten, men fikk varm applaus for sitt tapre forsøk.
Dean hadde problemer med å holde takten, men fikk varm applaus for sitt tapre forsøk.
Bryllup? Best å sjekke med spåmannen først.
Bryllup? Best å sjekke med spåmannen først.
Homestay i Nam Dam.
Homestay i Nam Dam.

Dette er dog ikke bare positivt. Spesielt hmongfolket har fått rykte på seg for å være særdeles pågående selgere – noe jeg blir minnet om allerede ved første besøk på markedet. I løpet av timen hagler spørsmålene og forslagene, ofte fem‒seks ganger fra samme person uansett hvor vennlig bestemt jeg takker nei. – Where you from? What your name? You want bracelet? Here, you buy! – You want trek? Walk to my village! We go now! – You no buy, move away!

Dette siste får jeg høre etter at jeg har stått foran en markedsbod for å se meg omkring for å bestemme neste retning for ruten. Det blir for mye. Jeg må vekk fra turisttrengsel og selgere. Noe som heldigvis ikke er særlig vanskelig. Sapa er lite, motorsykler billige å leie, og det vakre landskapet utenfor bykjernen er bare noen kilometer unna.Når jeg suser av gårde med vinden i ansiktet mellom rismarker, fjell og fossefall, kjenner jeg at det blir lettere å puste.

Av 230 innbyggere er 40 direkte knyttet til turistindustrien, og en del av gevinsten går til et utviklingsfond for hele samfunnet. Neste skritt blir å utvikle skikkelige gode ruter for fotturer.

Likevel bestemmer jeg meg for å reise videre neste morgen. Jeg går om bord på en lokalbuss mot Ly Dai Duyens Homestay i Lam Dam, en liten fjellandsby i Ha Giang, Vietnams nordligste provins. Ly Dai Duyens kone er fornøyd med de utenlandske gjestene som kommer til familiens homestay.

– De første gjestene våre var franskmenn, sju stykker, som kom hit for trekking. Veldige høflige, svært stille. På ingen måte som vietnamesere! Men de var morsomme, de ville til og med ut på åkrene for å jobbe med bøndene. Og de ville smake på alt! Vietnamesere er vanskeligere å lage mat til, mens hvite mennesker vil spise alt av lokalprodusert mat. Og drikke maisvin!

Det er Pham Thi Kim Dzung som oversetter. Hun er en ung kvinne fra Hanoi som er ansatt av den katolske veldedighetsorganisasjonen Caritas. Caritas gikk inn i Nam Dam for noen år siden for å støtte lokale turistinitiativ. For Duyen og naboene hans Ly Quoc Thang og Ly Ta Han har støtten gitt merkbart resultat. De tre familiene veksler på å huse gjestene, som blir stadig flere for hvert år.

Duyen forteller: – I begynnelsen fikk vi 20‒30 gjester per år. Men det første året med Caritas kom det 300, og i fjor flere enn 400. Nå har vi gode madrasser, toaletter og dusjer med varmt vann, men det er fortsatt en svært tradisjonell landsby.

Det er ikke bare familiene som driver homestay som har dratt nytte. I dag er det også en gruppe lokale guider, tradisjonelle musikere, broderigrupper og sykkelutleie. Av 230 innbyggere er 40 direkte knyttet til turistindustrien, og en del av gevinsten går til et utviklingsfond for hele samfunnet. Neste skritt blir å utvikle skikkelige gode ruter for fotturer.

Sapa er et samlingspunkt for håndverkere og selgere fra flere omkringliggende landsbyer.
Sapa er et samlingspunkt for håndverkere og selgere fra flere omkringliggende landsbyer.
Det fins verre utsikter å starte dagen med. Frokost på hotellet Cat Cat View i Sapa
Det fins verre utsikter å starte dagen med. Frokost på hotellet Cat Cat View i Sapa
De svarte baskerluene er vanlige blant daomennene.
De svarte baskerluene er vanlige blant daomennene.
Nord-Vietnams dalfører er som regel bebodde. Fotturer her handler mer om åkrer, landsbyer og mennesker og mindre om urørt villmark.
Nord-Vietnams dalfører er som regel bebodde. Fotturer her handler mer om åkrer, landsbyer og mennesker og mindre om urørt villmark.

I takt med at opiumsmisbruket økte, minsket den økonomiske produktiviteten deres slik at de ble tvunget til å selge mer og mer av jorden sin. Den siste tay-familien forlot dalen for omtrent hundre år siden. Valmuene er vekk, i stedet har andre vekster kommet til. Her dyrkes det nå ris, mais, poteter, søtpoteter, peanøtter, kassava, pomelo, papaya og mye annet.

Neste morgen etter frokost starter fotturen. Etter å ha passert landsbyskolen bukter stien seg mellom åkrer og åser. På 1800-tallet var Nam Dam-dalen befolket av tayfolket, reale bønder som først og fremst dyrket ris. I dag er det en annen gruppe, dzao, som dominerer området. Da de først kom til området, måtte de ta til takke med mindre ettertraktet jord. Selv om risdyrking var hovedvirksomheten, skyldes den økonomiske veksten deres noe annet: valmuer.

Mange av tayfolket var nemlig opiumsrøykere. I takt med at opiumsmisbruket økte, minsket den økonomiske produktiviteten deres slik at de ble tvunget til å selge mer og mer av jorden sin. Den siste tay-familien forlot dalen for omtrent hundre år siden. Valmuene er vekk, i stedet har andre vekster kommet til. Her dyrkes det nå ris, mais, poteter, søtpoteter, peanøtter, kassava, pomelo, papaya og mye annet. Mange familier har i tillegg også kyllinger, ender, hester, griser og kyr.

Det virker som om regnet ikke er langt unna, men skyene letter tilstrekkelig til at vi får skikkelig utsikt over neste dal. Langt under oss skimter vi målet for dagens fotturetappe: Luang Tam.

Innbyggerne i Luang Tam er ikke dzao, men hmong, og akkurat denne byen har spesialisert seg på å veve tradisjonelle klær av hamp. Prosessen er både tidkrevende og komplisert. Det blir ganske snart åpenbart hvor mye arbeid som ligger bak produksjonen av hvert plagg. Fargene får de fra bark, blomster og blader. Etter at en ung hmongkvinne, Mai, har demonstrert ulike deler av prosessen for oss, er det naturligvis tid for det uunngåelige: Vi skal kle oss ut i fullt hmongutstyr.

Selv syns jeg jeg ser ut som en eller annen form for fransk intellektuell bonde, og ettersom jeg er flere desimeter lengre enn de fleste mennene i landsbyen, er klærne litt vel korte. Det syns åpenbart også landsbybarna; de holder på å le seg i hjel av vesterlendingen i lokal folkedrakt.

Regnet kan komme når som helst oppe i fjellene – best å være godt forberedt.
Regnet kan komme når som helst oppe i fjellene – best å være godt forberedt.

Jeg har hørt snakk om fossefall i området, og jeg håper jeg har lyktes forklare for familien min at jeg gjerne ønsker å besøke dem neste dag. Det har jeg tydeligvis. Denne gangen starter vi på motorsykler, men det varer ikke lenge før vi har kommet til et område som til tross for en del risterrasser er betydelig mindre befolket enn noe sted vi hittil har sett.

Åsene omkring er dekket av skog. Stien er leirete og går bratt nedover. Vi parkerer på høyde med toppen av fossefallet. For å kunne se noe som helst må vi klatre et stykke nedover fjellet. Men her, endelig, kommer villmarksfølelsen krypende, selv om jeg er fullt klar over risterrassene og buskapen noen hundre meter bort. Men det gjør ingenting – fremfor alt ikke når sola titter frem for første gang siden jeg dro fra Sapa.

Den siste kvelden hos familien har Dzung sammen med Dat sørget for at landsbymusikantene stikker innom. Det blir dans og sang til trommeakkompagnement, symbaler og en gong. Dansen er en del av cap sac, det tradisjonelle manneritualet som symboliserer når en dzaogutt er blitt mann. Den anses å være den viktigste av alle danser i en kultur der sang og dans er en stor del av mange høytider.

Jeg slipper ikke unna denne gangen heller. Både jeg og sørafrikanske Dean Shuttleworth dras snart med i dansen. Enda en gang fylles gårdsplassen av barnelatter. Kanskje ikke bare barnelatter, forresten: Flere av kvinnene ser også ut til å more seg. Men for landsbyboerne er det likevel ikke begivenhetenes høydepunkt. Når dansen er over, samles de fleste mennene utenfor huset til Ly Quoc Thang. Thang vikler langsomt ut en skinninnpakket gjenstand. Det er en bok, åpenbart svært gammel.

– Spådom, forklarer Dzung. Thang er en velkjent spåmann, og folk i området hevder boken er mer enn tusen år gammel. Mange kommer hit for å bli spådd om fremtiden eller for å fastsette dato for viktige hendelser. Et bryllup, eller for å bygge et nytt hus. Vil du vite fremtiden din?

Dzung gir Thang fødselsdatoen min. Jeg må vente en stund mens han blar i boken og diskuterer tolkningene av enkelte symboler med to av de andre mennene.Til slutt virker det som om det er klart, og jeg får dommen min: et langt, lykkelig liv med fremgang i både arbeid og kjærlighet. Det takker jeg for.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!