Menu Meny

Frankrike: Veien til Calvados

Lavtrykkene siger inn fra Atlanterhavet, kuene beiter det saftige gresset og epletrærne bugner av frukt. Vi reiste til Calvados for å få vite mer om epler, ost, svunnen sosietetsturisme og drikken som har navn etter stedet den kommer fra.

Veien slynger seg fram mellom en fossende bekk, lave bindingsverkshus og jorder. Hekkene er høye og åsene runde, og et lett regn faller over nabolaget, som dufter av våt jord og søt frukt. Etter regn kommer … regn, som man fleiper om i denne lavtrykksintensive delen av Frankrike.

Men så sprekker det opp, og solen stråler gjennom skylaget, lyser opp og skaper en regnbue over Pays d’Auge, jordbruksbygda i departementet (som det heter på fransk) Calvados i regionen Basse-Normandie. Området er kjent for sine hester, kuer og epletrær, som i foredlet form uttrykker seg i hesteveddeløp, dessertoster, eplekake, sider og calvados.

Ingen dårlig kombinasjon, tenker jeg, da jeg tar av fra A13 fra Paris og kjører ut mot kysten, på svingete veier gjennom bølgende landskap. Jeg parkerer i Deauville, skuer ut over det blanke havet og tar et dypt åndedrag. Solen blender. Luften smaker salt.

Jeg sjekker inn på Le Royal, et pompøst lysebrunt og rødstripete hotell på strandpromenaden. Det føles som en blanding av scener fra Grand Budapest Hotel og et teaterstykke av Ibsen. Lange korridorer med slitne vegg-til-vegg-tepper og triste, stripete tapeter. Heiser som knirker og uniformerte bell boys. Og på veggene henger det bilder i svart-hvitt av den gamle verdens kjendiser i smoking og lange kjoler.

Drikken med samme navn som departementet, har gitt navnbeskyttelse for gjennom appellation d’origine contrôlée, et system som er innført for å beskytte lokale landbruksprodukter og produktnavnet deres.
Drikken med samme navn som departementet, har gitt navnbeskyttelse for gjennom appellation d’origine contrôlée, et system som er innført for å beskytte lokale landbruksprodukter og produktnavnet deres.
Gamle eplekinn-plakater for drikken som har fått navnet sitt fra området der den produseres.
Gamle eplekinn-plakater for drikken som har fått navnet sitt fra området der den produseres.
Eikefatene er merket med kryptiske tegn, skrevet med kritt.
Eikefatene er merket med kryptiske tegn, skrevet med kritt.
Boulards kjellermester, Richard Prévet, vet hvordan man blander for å få fram den beste calvadosen.
Boulards kjellermester, Richard Prévet, vet hvordan man blander for å få fram den beste calvadosen.

Glem tradisjonene. Vær lokal og global på samme tid. Bland verdenskjente drinker fra den andre siden av havet med den lokale spriten. Kort sagt: bytt ut vodkaen, romen og ginen med calvados.

I hotellbaren er det mørk panel i tre og tunge gardiner. Jeg synker ned i en av lenestolene i rød plysj. En følelse av tidløshet: Akkurat her og nå kunne det like godt vært 1916 som 2016.

Så gjør han sin entré. Det virker som om han har stil og god smak. Blå briller, et stripete slips i blått og grønt, blå skjorte og lysebrun jakke. Han heter Vincent Boulard, er brennevinsprodusent og femte generasjon i rett linje som har destillert Pays d’Auge av hundre forskjellige eplesorter, en del bitre, andre syrlige og søte, til alkoholen som har fått navn etter området der den produseres.

Så er det vel en selvfølge hva vi skal bestille i baren, tenker jeg. Men så viser det seg at Vincent er trett av franskmennenes seiglivede tradisjon med å drikke et lite glass romtemperert calva som avec til en rykende kopp kaffe.

– Folk her i Normandie er så konservative og påtår at is i calvados er rene synden. Men hvorfor det? spør mannen som er blitt synonym med den lokale eplespriten.

– Skal det være en Manhattan, en Old Fashioned eller kanskje en Mojito? spør han.

– Men … skal vi ikke ha en calvados?

– Jo, med calvados.

– Med?

Kystnært og fullkomment. Et glass hvit Cotes du Rhone og en tallerken blåskjell.
Kystnært og fullkomment. Et glass hvit Cotes du Rhone og en tallerken blåskjell.
Destilleringen av calvados bygger på like store deler tradisjon og moderne teknologi.
Destilleringen av calvados bygger på like store deler tradisjon og moderne teknologi.
GÅ IKKE GLIPP AV! Honfleur. Denne hyggelige fiskelandsbyen, som på 1800-tallet ble impresjonistenes favoritt. Ligger ved Seinens utløp, mot Den engelske kanalen.
GÅ IKKE GLIPP AV! Honfleur. Denne hyggelige fiskelandsbyen, som på 1800-tallet ble impresjonistenes favoritt. Ligger ved Seinens utløp, mot Den engelske kanalen.
Eplehøst i Pays d’Auge.
Eplehøst i Pays d’Auge.

Så forklarer han: Glem tradisjonene. Vær lokal og global på samme tid. Bland verdenskjente drinker fra den andre siden av havet med den lokale spriten. Kort sagt: bytt ut vodkaen, romen og ginen med calvados.

– Hva synes du? spør Vincent da jeg nipper til en isbitklirrende Calvados-Manhattan.

– Uvant, svarer jeg og tenker på at nye forbrukervaner selvfølgelig er en listig overlevelsesstrategi for en tradisjonsrik brennevinsprodusent i en verden som forandrer seg.

– Men godt, legger jeg ærlig til og spør om det ikke produseres calvados andre steder?

– Jo, sier han, men da er det noe annet.

– Og hva er så det?

– Da er det eplebrandy.

Ja, selvfølgelig, det burde jeg jo ha tenkt meg. Hvordan denne drikken – og maten – er produsert, og først og fremst hvor den produseres er ekstremt strengt regulert i fransk lov. De lovene har sterk støtte i folket, forstår jeg etter noen dagers sightseeing i Calvados og møter med oste- og brennevinsprodusenter. Brudd på lovene om kontrollert opprinnelse – appellation d’origine contrôlée (AOC) – gir deg garantert en plass langt nede i helvete.

Femte generasjon calvadosprodusent, Vincent Boulard.
Femte generasjon calvadosprodusent, Vincent Boulard.
Stillheten på Omaha Beach i dag gjør det vanskelig å forestille seg blodbadet her den 6. juni 1944.
Stillheten på Omaha Beach i dag gjør det vanskelig å forestille seg blodbadet her den 6. juni 1944.
Arkitekturen i Normandie er en blanding av britisk tudor og norske bindingsverkshus.
Arkitekturen i Normandie er en blanding av britisk tudor og norske bindingsverkshus.
Opprinnelsen til det som til slutt havner i glasset ditt.
Opprinnelsen til det som til slutt havner i glasset ditt.

På den andre siden av Toques-elva ligger Trouville, eldre, saltere, virkeligere og røffere. Deauville lokket med økonomisk velstand, sosieteten med to veddeløpsbaner og luksusbutikker (Coco Chanel åpnet sin første butikk her), mens kultureliten og deres wannabes foretrakk de gamle smugene og den genuine fiskehavnen i Trouville.

Stranden i Deauville er lang og bred og i dag nesten tom, fordi den melkehvite tåken og de spredte, men voldsomme regnskurene vegrer seg for å slutte. Langs stranden spaserer ferierende franske barnefamilier med sin iskrem, mens nyrike russere samles foran merkebutikkene ved kasinoet. De slitne villaene og det oppussede 104 år gamle hotellet Le Normandy er bygget i klassiske normannisk stil, med hvite rappede fasader og mørkt tre, en blanding av engelsk tudor og norske bindingsverkshus.

Deauville har en søster. På den andre siden av Toques-elva ligger Trouville, eldre, saltere, virkeligere og røffere. Deauville lokket med økonomisk velstand, sosieteten med to veddeløpsbaner og luksusbutikker (Coco Chanel åpnet sin første butikk her), mens kultureliten og deres wannabes foretrakk de gamle smugene og den genuine fiskehavnen i Trouville.

Det startet med at Charles Mozin kom hit i 1825 for å fange så vel lyset som den rustikke fiskerbefolkningens hverdagsliv. Bildene hans ble til en umiddelbar suksess i Paris. Bedre reklame kunne ikke Trouville få. Byens karriere som parisernes favorittutflukt var dermed et faktum.

Senere kom det andre malere, som Claude Monet og Eugéne Boudin – og forfattere som Gustave Flaubert og Marguerite Duras (som på slutten satt og skrev i et rom på Hôtel des Roches Noires – med utsikt til havet) og deres følge med horder av både kulturelle og vel beslåtte innbyggere av Paris.

Og etter at den romantiske filmen En mann og en kvinne ble spilt inn her i 1966, ble Calvados for alvor forbundet med hjerte og smerte.

Jeg rusler på kaia, der 28 fiskebåter fremdeles daglig putrer ut i den engelske kanal for å fiske piggvar og makrell. Det er en febril virksomhet ombord på flere båter som nettopp har kommet tilbake fra nattens fiske. Jeg fortsetter til fiskemarkedet, bygget i 1936. I de ni fiskebutikkene der står det fiskesuppe på glass ved siden av blinkende fisk, ferske kamskjell (coquilles saint jacques) og østers fra Omaha Beach, noen mil lenger sør.

Når jeg går forbi de tre brasseriene Les Vapeurs, Le Central og L’Annexe, der gjestene sitter under plastpresenninger og spiser fiskesuppe og drikker hvit Côtes du Rhône, minnes jeg at jeg har tatt båten fra Grand Hôtel i Stockholm til Sandhamn i skjærgården for å bade på en strand som også heter Trouville.

Et navn langt oppe i det kalde nord. Hvordan kan det ha seg? Det må jeg få rede på.

 Destilleringen av calvados bygger på like store deler tradisjon og moderne teknologi.
Destilleringen av calvados bygger på like store deler tradisjon og moderne teknologi.

Råvarene er epler som knuses og males og blir eplejuice, som deretter får gjære til sider, uten tilsetning av verken sukker eller gjær. Deretter destilleres drikken to ganger, akkurat som konjakk, og etter lagring på eikefat i mange år blandes den og spes ut til den får den riktige tonen, smaken og alkoholprosenten.

Vincent Boulard vet ikke det, men han vet desto mer om hvordan man destillerer eplesider til calvados. Han har invitert meg til destilleriet som holder til i en mølle fra 1725, like ved en fossende bekk i landsbyen Coquainvilliers.

Han tar meg på en rundtur i fabrikken. Råvarene er epler som knuses og males og blir eplejuice, som deretter får gjære til sider, uten tilsetning av verken sukker eller gjær. Deretter destilleres drikken to ganger, akkurat som konjakk, og etter lagring på eikefat i mange år blandes den og spes ut til den får den riktige tonen, smaken og alkoholprosenten.

Jeg trekker inn den syrlige eplelukten, som får meg til å minnes kjelleren hjemme hos bestemor og bestefar, og lurer på den kryptiske meldingen som står skrevet med hvitt kritt på fatet:

«C360, H77, M, R3’55, D47B». Som all fransk mat- og drikkehåndverk er også calvadosproduksjonen et resultat av kunnskap tilegnet gjennom generasjoner, selv om apparatene er moderniserte og destillasjonsprosessen i dag styres av dataprogrammer.

Senere, da vi reiser rundt i Pays d’Auge i Vincents bil, slås jeg av i hvilken liten skala alt er. Smale, bratte eplehager inneklemt mellom bekker, elver, bondegårder og utmark, der svarte og hvite og rødbrune kuer beiter av det saftige gresset.

Epleprodusentene vil egentlig plante trærne tettere for å få mer epler per mål, men som Normandie i alminnelighet og Calvados i særdeleshet er kjent for sider og calvados, gjelder det samme også meieriprodukter. Vikingene ble så begeistret for smøret i Normandie på 900-tallet at de lastet båtene fulle og introduserte dette nymotens produkt til det karrige og primitive Norden. Smør fra Normandie kjøper man i dag i løs vekt til høy pris i delikatesseforretninger i Paris.

– Alt handler om balanse, sier Vincent, mens han ratter bilen gjennom enda en hårnålssving omkranset av trær og høye hekker.

– Hadde trærne stått tettere, blir det mindre plass til gresset som kuene spiser, og hvordan skal det da gå med fløten, smøret og osten?

Samme kveld går jeg på bryggen forbi de store steinvillaene og hotellene i Trouville. Fiskemåkene skriker. I luften er det en duft av hav og fritert mat. Jeg ser for meg en annen tid. På strendene spaserer kvinner i hvite tyllkjoler og med solparasoll, akkurat som på Claude Monets impresjonistiske malerier fra 1870-tallets Trouville.

Men jeg har ennå ikke fått svar på hvorfor det også er en strand i Stockholms skjærgård som heter Trouville. Ingen jeg snakker med i det franske forbildet har hørt om det svenske plagiatet, men noen påpeker at russerne bygget et kopi av nabobyen Deauville rett utenfor Moskva.

– Ja, se disse nyrike med alt sitt bling-bling, sukker en mann som jeg snakker med utenfor en av de mange luksusbutikkene på shoppinggaten rue Eugène Colas i Deauville.

Da jeg kommer hjem til hotellet, sender jeg en e-post til forfatteren Vivieca Sten som har skrevet en serie krimromaner med åsted Sandhamn. Om hun vet noe? Ja, det gjør hun. Stranden på Sandhamn ble døpt om til Trouville på slutten av 1800-talet, skriver hun. Hensikten var å lokke til seg flere gjester fra overklassen, gjester som kjente til den fasjonable franske stranden.

Nå de så kom tilbake til Stockholm, kunne de fortelle til sine venner at de hadde vært i Trouville.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!