Menu Meny
Leder: Blåfjes

Jeg har akkurat satt meg ned i sofakroken på det hyggelige Casa d’Alagoa i Faro ‒ et klassisk hostel. Kjøkken med stort spisebord, foosballbord og en hel vegg med tips og kart. Jeg blir nostalgisk. Det er noe med dette stedet. En ekte backpacker hangout. Jeg tipper at de som kommer hit, har vært på reisefot en stund. Jeg kjenner igjen greia. Dette er et sånt sted der praten flyter, reisende møtes, historier utveksles, reiseruter sammenlignes, nye veier oppdages. –Hvor er du fra? Hvor skal du videre? Jeg har lest om et kult sted oppover kysten, skal vi dra dit sammen?

Men her er det helt stille. Det er nemlig wifi her. Den er bra, og den er gratis.

I San Sebastian klarer jeg å kapre den aller siste ledige sengen. En lørdag i slutten av mai markerer starten på høysesongen, og selv et auberge, et nitrist vandrerhjem, er fullbooket for kvelden. Men det er allikevel tomt. Ikke en eneste reisende i sikte i gangene. Det bor tre gutter på rommet. Det står en trillekoffert i hvert hjørne. Den ene sier så vidt hei. Han sitter krokbøyd over en PC i øverste køyeseng.

Å være backpacker er et fenomen i utvikling, og du trenger ikke lenger å velge bort komfort og bekvemmelighet selv om du reiser på budsjett.

Toget tar meg med videre til Paris. Jeg har sjekket inn på Generator i nærheten av Gare du Nord, selve moderskipet av nye og hippe hosteller i Europa. Det er rent, det er funky, det har alt det en ung reisende trenger. En boks å låse bagasjen din inn i, internett og de to magiske hullene i veggen ved hver seng. Å være backpacker er et fenomen i utvikling, du trenger ikke lenger å velge bort komfort og bekvemmelighet selv om du reiser på budsjett. Tjue euro gir deg en seng, nystrøkne laken, et håndkle, en nattklubb, takterrasse, chilloutlounge, spillrom, tv-rom, kafé, restaurant og et par barer. Den perfekte møteplass. Men her er det ingen Hi, how are you? Folk sitter i transe foran hver sin duppeditt. Opplyste blå fjes. Hva er det som er så viktig? Hvorfor er du i Paris hvis du bare skal sitte og stirre på en skjerm?

–Hei! Jeg lurte på noe.

Jeg titter overrasket opp.

– Kan jeg låne laderen din? Jeg ser at vi har samme type Mac, og laderen min er ødelagt. Jenta ser på meg med lettere desperasjon i blikket.

– Selvfølgelig. No worries.

Hun setter seg to bord bortenfor. I nærheten av stikkontakten. Jeg sitter der selv med en maskin foran meg, så noe godt eksempel er jeg jo ikke. Så her sitter vi. I et rom fullt av mennesker, fra alle verdens hjørner, på et av disse self-check-in-maskineri-hostellene i København. Det er flere backpackere her enn jeg har sett på hele reisen gjennom Europa. Allikevel er det merkelig stille. Jeg logger meg på nettet. – Velkommen til Urban House København. Vil du møte andre reisende? lyder meldingen.

Ja! Men hvor er de?

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!