Menu Meny

BOSNIA: Trekking i Sutjeska nasjonalpark

Bosnia og Hercegovina har aldri vært kjent for sine fantastiske turmuligheter ‒ før nå.

Regnet kom natten før. Fem dager med uhemmet sol over Sutjeska nasjonalpark før himmelen knakk i to. Guiden vår, Ogrien Ogicih, stryker kjærlig over dashbordet og mumler takknemlige ord mens vi akselererer støt for støt gjennom sølehavet.

‒ Biler har følelser, sier han. ‒ Akkurat som deg og meg. Denne mer enn de fleste.

Denne er «Del Boy», en knirkete, rusten og tilsynelatende ustoppelig Toyota Hiace, oppkalt etter David Jasons karakter i den britiske komiserien Only Fools and Horses.

‒ Akkurat som karakteren, sier Ogrien. ‒ Sterk, røff i kantene og full av optimisme!

Det samme kan sies om sjåføren, tenker jeg først, men å kalle Ogrien røff i kantene blir urettferdig. Eller kanskje hva det ytre gjelder, med sylkvass todagersskygge, bukser fra krigen og et langt, halvmåneformet arr over høyre vik. Under overflaten, derimot, er 43-åringen alt annet enn fryktinngytende. En teddybjørn i trekkingstøvler: tidligere soldat, senere tannlege og nå ansatt av Green Vision Tours som turguide i Bosnias fjellheim.

‒ Turisme er en av de få industriene i landet som faktisk vokser, forteller han. ‒ Utdanningen får jeg kun nytte av i utlandet. For mange av oss er det dere som er fremtiden!

Trnovačko innsjøen: både turens og nasjonalparkens ende. Rett over fjellsiden, ute av syne, venter Montenegro.
Trnovačko innsjøen: både turens og nasjonalparkens ende. Rett over fjellsiden, ute av syne, venter Montenegro.
Katherine Gentry bor til vanlig i New Zealand, og er vant til vandring i spektakulære landskap.  	- Dette bør være langt mer berømt i Europa, sier hun.
Katherine Gentry bor til vanlig i New Zealand, og er vant til vandring i spektakulære landskap. - Dette bør være langt mer berømt i Europa, sier hun.
Mustafa Sorgus, DJ på fritiden og nylig kommet hjem fra India-reise, vil snart være guide for Green Visions, et øko-bevisst trekking selskap i Sarajevo. - Turisme er trolig den beste bransjen å være i akkurat nå, sier han.
Mustafa Sorgus, DJ på fritiden og nylig kommet hjem fra India-reise, vil snart være guide for Green Visions, et øko-bevisst trekking selskap i Sarajevo. - Turisme er trolig den beste bransjen å være i akkurat nå, sier han.

«Fremtiden» sitter i baksetet, litt bilsyke og groggy av søvn. Vi er mor og datter og tante fra Canada, et par snurpete tyskere, to australske venninner og meg selv, på humpete vei til en av de beste reisemålene for trekking og naturopplevelser Balkan har å by på. Det er også Mustafa Sorgus ‒ DJ, praktikant og vordende guide for selskapet ‒ som nylig var i India, har håret samlet i en munkeknute og fra tid til annen krøller fingrene og blir ett med universet. Ogrien skrur opp radioen og smaker på den berusende lukten av våt jord, sevje og granbar.

‒ Det er noe helt spesielt med dette landskapet, sier han, og gir Del Boy nok et oppmuntrende klapp. ‒ Jeg var her da jeg var liten, gjennom tenårene, som soldat under krigen og nå som guide. Både jeg og Bosnia har kanskje endret seg enormt på den tiden, sier han. ‒ Men alt dette forblir nøyaktig det samme.

Jeg hadde sett for meg et «østeuropeisk» landskap, liksom fargeløst og vakkert på samme tid, men dette er irrgrønt og postkort-alpint, med høye fjell, dype daler, innsjøer, tømmerhytter og fossefall. Forskjellen fra Sentral-Europa ligger bare i trafikken på stiene.

Som vanlig er jeg dårlig forberedt, det er bare å innrømme det med en gang: Det var da ingen grunn til at byliv i Sarajevo og trekking i høyfjellet ikke kunne dekkes av samme par sko, tenkte jeg, og pakket like gjerne dem som gikk best med olabukser. Etter få minutter strever jeg over dammer med søle og slimete røtter, noe de snurpete, velutstyrte tyskerne godter seg synlig over.

‒ Slapp av, sier Ogrien. ‒ Stiene her er for det meste veldig gode. Jeg har ennå ikke hatt med noen som ikke har kommet seg fra start til slutt og tilbake igjen.

I det øyeblikket vi forlater skogen, titter solen frem bak skylaget. Søyler av lys gjør fjellene til gull, mens vinden røsker og sender bølger nedover dalbunnen. Jeg hadde sett for meg et «østeuropeisk» landskap, liksom fargeløst og vakkert på samme tid, men dette er irrgrønt og postkort-alpint, med høye fjell, dype daler, innsjøer, tømmerhytter og fossefall. Forskjellen fra Sentral-Europa ligger bare i trafikken på stiene. Fra morgen til kveld er vi mutters alene, med kun hverandre og et par folkesky fjellgeiter til selskap.

‒ Det er fortsatt early days, sier Ogrien. ‒ Men ting er for alvor i ferd med å skje her oppe. Dette er første året vi har måttet si nei til folk på grunn av overbooking.

På grunn av jevnlige jordskred går enkelte deler av turen over ustø grunn. - Gå sakte, bestemt og aldri se ned sier Ogrien.
På grunn av jevnlige jordskred går enkelte deler av turen over ustø grunn. - Gå sakte, bestemt og aldri se ned sier Ogrien.
Deler av ruten går heldigvis gjennom vakker og sval skog. Bosnias sommersol kan være brutal
Deler av ruten går heldigvis gjennom vakker og sval skog. Bosnias sommersol kan være brutal

‒ Folk er lei av tradisjonell sightseeing, sier Ogrien. ‒ De vil kjenne melkesyre i beina og en følelse av prestasjon når dagen er omme. Og ikke minst kan det bidra til å endre imaget vårt internasjonalt, fra noe tragisk til noe positivt.

Sutjeska nasjonalpark er den eldste og mest berømte i Bosnia og Hercegovina. I disse dager er den kjent for et landskap som gjør en lamslått, tidløse landsbyer og som hjem til en av Europas to gjenværende urskoger, men under grunnleggelsen i 1962 lå fokuset mer på historisk arv etter annen verdenskrig.

For de fleste, derimot, meg selv inkludert, var det ikke naturopplevelser som sto øverst på to-do-listen før en reise til Bosnia og Hercegovina. Heller rolig spankulering gjennom historiske bysentre, klodens beste børek, uforsvarlige mengder bosnisk kaffe og selvfølgelig ‒ en bedre forståelse av den tragiske konflikten som herjet landet på 90-tallet.

‒ Folk er lei av tradisjonell sightseeing, sier Ogrien. ‒ De vil kjenne melkesyre i beina og en følelse av prestasjon når dagen er omme. Og ikke minst kan det bidra til å endre imaget vårt internasjonalt, fra noe tragisk til noe positivt.

Turen gjennom Sutjeska passer seg for de aller fleste. - Jeg har aldri hatt med noen som ikke har fullført turen, sier Ogrien.
Turen gjennom Sutjeska passer seg for de aller fleste. - Jeg har aldri hatt med noen som ikke har fullført turen, sier Ogrien.
Ogrien Ogicih, tidligere soldat, utdannet tannlege og nå guide i Sutjeska nasjonalpark, har kjent disse skogene og fjellene siden barndommen.   	- Bosnia har kanskje endret seg, sier han, - men dette forblir nøyaktig det samme.
Ogrien Ogicih, tidligere soldat, utdannet tannlege og nå guide i Sutjeska nasjonalpark, har kjent disse skogene og fjellene siden barndommen. - Bosnia har kanskje endret seg, sier han, - men dette forblir nøyaktig det samme.
Lillian Fouler og Katherine Gentry hadde aldri assosiert Bosnia med trekking i alpint landskap, før en venn av en venn sendte melding. - Uten hadde vi aldri havnet her, sier de.
Lillian Fouler og Katherine Gentry hadde aldri assosiert Bosnia med trekking i alpint landskap, før en venn av en venn sendte melding. - Uten hadde vi aldri havnet her, sier de.
Et par deler av ruten mot Trnovačko går over ulendt terreng. Resten er tilrettelagt med gode og brede stier.
Et par deler av ruten mot Trnovačko går over ulendt terreng. Resten er tilrettelagt med gode og brede stier.

20 år etter beleiringen av Sarajevo tok slutt, forblir den som et grotesk varemerke for Bosnia og Hercegovina.

Likevel er det ikke til å unngå. Krigen. 20 år etter beleiringen av Sarajevo tok slutt, forblir den som et grotesk varemerke for Bosnia og Hercegovina.

‒ Det er mange unge bosniere nå som på en måte misunner sine foreldre for opplevelsene deres på 90-tallet, forteller han. ‒ Og jeg blir like såret hver gang jeg hører det. For det spiller ingen rolle hvor ille vi har det. Fred ‒ uansett ‒ er alltid bedre enn konflikt.

Mens han forteller om tiden som soldat, om dagene og årene og de mange vennene som gikk tapt, kjenner jeg en tilbakevendende klump i magen. For ordene og fortellingene hans gir mening for meg, men ikke stort mer. Det er som innehaveren av en te-salong fortalte meg i Sarajevo.

‒ Menneskeheten er delt opp i to grupper. De som kjenner til krig. Og de som ikke gjør det.

Da, som nå, nikker jeg forståelsesfullt når vi vandrer langs dalbunnen og Ogrien forteller, vel vitende om at jeg tilhører den siste kategorien. Når jeg ser bildene fra Srebrenica-massakren, blir tilbudt saltbøsser smidd av gamle patroner i Sarajevos basar eller leser gravsteinene på Mostars kirkegård (1993, 1993, 1993, 1993), blir jeg beveget, men de er til syvende og sist statiske symboler på en tragedie jeg aldri vil fatte omfanget av. Mer sa hun ikke om krigen, kvinnen i Sarajevo, men ikke bare fordi minnene var sterke, men fordi «Bosnia må bevege seg videre. Vi må komme oss til punktet hvor vi assosieres med annet enn krig og elendighet». Og selv om Ogrien sier det samme, understreker han betydningen av dialog.

‒ Det er enormt viktig at disse historiene fortelles videre, sier han. ‒ Forstår man ikke historien, er vi dømt til å gjenta den.

Turen til innsjøen tar bare tidlig morgen til sent på kveld, men Sutjeska nasjonalpark byr på langt større turer for de med sterke bein og bedre tid.
Turen til innsjøen tar bare tidlig morgen til sent på kveld, men Sutjeska nasjonalpark byr på langt større turer for de med sterke bein og bedre tid.

Etter mye opp og ned, etter mange andpustne timer gjennom tykk skog og åpne sletter, ankommer vi til slutt Trnovačko-innsjøen og parkens ende. Rett over fjellsiden, ute av syne, ligger Montenegro, med sine solbrente åser og forførende småbyer. Og her i vannkanten, mer enn noensinne, får jeg lyst til å slå meg på brystet og jodle av fulle lunger. Snødekte fjell, gressende kuer, blåklokker og forglemmegei; alt som mangler er Julie Andrews som synger og danser over slettene. Australske Lillian Fouler og Katherine Gentry er like imponert som meg.

‒ Trekking er knapt nevnt i guideboken, sier Lillian. ‒ Hadde det ikke vært for en venn av en venn som tipset, ville man blitt i Sarajevo. Jeg kan ikke begripe hvorfor ikke flere snakker om dette.

Men det burde de kanskje, tenker jeg. For Bosnia og Hercegovina er mer enn bare byliv og krigshistorie. Og selv om sistnevnte skal fortsette å både advare og utdanne, særlig for de av oss som aldri har levd med nød eller konflikt, er det kanskje på tide med en ny unnskyldning for å sette kursen østover i Europa. Det er som Ogrien sier:

‒ Naturen vår er et godt sted å begynne.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!