Menu Meny

Roadtrip USA: Det lovede landet

Forbered deg på noen turopplevelser utenom det vanlige på denne episke reisen gjennom Nevada, Utah, Arizona, Colorado og New Mexico. Er det noen roadtrip som fanger essensen av USAs storhet, er det nettopp denne.

Moab, Utah. En tørr og sval vind sveiper over ørkenen. Vi sitter i det naturlige amfiteateret foran Delicate Arch og venter på at solen skal gå ned. Folk står i kø for å posere foran den imponerende buen av sandstein, en av de mest kjente formasjonene i nasjonalparken Arches. Det er et populært kveldsritual å gå en tur opp til Delicate Arch ved solnedgang.

En slank mann i shorts og sandaler, tynn i håret, bærer på en liten eske. Han heter Ron Lea og har kjørt hele veien fra Vancouver i Canada. I esken har han asken av sin avdøde kone.

– Vi var gift i 46 år. Vi skulle egentlig ha tatt denne reisen sammen for to år siden, men hun orket det ikke. Så nå reiser jeg rundt i de store nasjonalparkene og sprer ut hennes aske, sier han og heller ut litt på fjellet.

Det varer ikke lenge før vinden fører asken ut i ørkenen.

En skyfri og varm oktoberdag forlater vi blinkende neonlys og det støyende kjempekasinoet i Las Vegas og setter kursen mot øst. Det er en fryd å kjøre gjennom det åpne landskapet, helt uten forstyrrelser. Etter en stund steiker kveldssolen på Utahs røde klipper og får dem til å gløde.

Vi har nettopp startet på vår ukelange reise gjennom den sørvestre delen av USA. Fem delstater står på agendaen: Nevada, Utah, Arizona, en kort tur til Colorado og med New Mexico som endestasjon.

Sørvestre USA er et av landetes minst befolkede områder, men som venn av de åpne vidder, lar jeg meg ikke skremme. Vi reiser i vissheten om at noen av kontinentets virkelig store skatter ligger gjemt der ute i ørkenen.

Grand Canyon, selvfølgelig. Som en av USAs største severdigheter, med 4,5 millioner besøkende i året, er den neppe noen hemmelighet. Mange drar dit på en dagstur fra Las Vegas. Men vi drives av et ønske om også å se det som ligger litt lenger borte: nasjonalparker med navn som Zion, Arches og Monument Valley. Steder som fremkaller en strøm av superlativer hos alle som har hatt sjansen til å se dem.

Elvevandring. The Narrows er en av de mest populære dagsturene i Zion nasjonalpark. Det er viktig å se hvor du setter beina, slik at du ikke faller i det iskalde vannet.
Elvevandring. The Narrows er en av de mest populære dagsturene i Zion nasjonalpark. Det er viktig å se hvor du setter beina, slik at du ikke faller i det iskalde vannet.
Det var indianerkulturen som lokket Stephanie Beninato til New Mexico.
Det var indianerkulturen som lokket Stephanie Beninato til New Mexico.
Er du giftig, lille venn?
Er du giftig, lille venn?
Perri Speiser trives med jobben som parkvakt ved Grand Canyon North Rim.
Perri Speiser trives med jobben som parkvakt ved Grand Canyon North Rim.

I Zion nasjonalpark, tre timers kjøring fra Vegas, bestemmer vi oss for å ta en bilfri formiddag. Vi begir oss ut på en fottur i The Narrows, en av de mest populære turene i Zion. Stien går langs ravinen som ble dannet der Virginelva renner. Ofte må vi krysse i strømmende, iskaldt vann.

På strendene rundt vokser det trær, og det er grønt og frodig – til forskjell fra det karrige ørkenlandskapet vi passerer langs veien fra Las Vegas. Her er det også et rikt dyreliv. Prognosen lover 30 grader i løpet av dagen, men i skyggen av de bratte fjellveggene i ravinen er det svalt, og det grønne vannet er så kaldt at beina dovner.

– Se hvor dere setter beina, vannet er dypt enkelte steder, sier guiden Riley Taylor. Som de fleste andre som bor i distriktet her, er 25 år gamle Riley mormon. Mormonene kom hit på 1800-talllet, fra østre USA. I Utah mente de at de hadde funnet Guds land. Her kunne de praktisere religionen sin uforstyrret, og ha så mange koner de ville, mens de satte i gang med å forvandle den ufruktbare ørkenen til et blomstrende paradis.

I dag er polygami forbudt i Utah, og livet i de små mormonsamfunnene her skiller seg ikke så mye ut fra andre amerikanske småsteder, mener Riley.

– En ser muligens litt mindre fyll og spetakkel ute på byen, sier han.

Ron Lea fra Canada reiste til Utah får å spre asken etter sin døde kone i ørkenen.
Ron Lea fra Canada reiste til Utah får å spre asken etter sin døde kone i ørkenen.
Reisen gjennom det sørvestlige USA byr på et stadig skiftende landskap.
Reisen gjennom det sørvestlige USA byr på et stadig skiftende landskap.
En stille stund i magiske Antelope Canyon.
En stille stund i magiske Antelope Canyon.

Grand Canyon. Et sted jeg har sett utallige ganger på bilder og på film. Hvordan er den så i virkeligheten? En «larger than life»-opplevelse, eller bare en gigantisk flopp?

Smale og svingete veier leder oss ut gjennom den mektige Zion Canyon, og fjell på mer enn 2000 moh. reiser seg mot en blå himmel. Da vi passerer Kanab i Arizona, har mørket allerede senket seg. Lysene fra bilen fanger hele tiden hjort i veikanten, og flere ganger er vi en hårsbredd fra å kjøre på et dyr.

Noen timer senere våkner jeg i et tømmerhus på 2000 meters høyde. Ser skuffet på klokkeradioen over sengen‒ den viser fire. Pokkers jetlag! Ligger i sengen en time før jeg går ut halvmørket med en kopp svart kaffe og rusler bort for å se det stedet som så ofte symboliserer Amerikas storhet. Det lovede landet.

Grand Canyon. Et sted jeg har sett utallige ganger på bilder og på film. Hvordan er den så i virkeligheten? En «larger than life»-opplevelse, eller bare en gigantisk flopp? Ved utsiktsplassen er det stille, bare noen ganske få turister har tatt seg ut hit så tidlig på morgenen.

Grand Canyon er så stor at en ikke helt blir klok på den, uansett hvor mye man stirrer. Det er unektelig vakkert, men samtidig preges opplevelsen av de oppskrudde forventningene. Men det er selvfølgelig mektig når solen reiser seg over det karrige landskapet og gir det liv.

Møte langs veien. Hjortejegeren – Slik vi lever nå, har vi amerikanere gått for langt bort fra den visjonen vi hadde, sier Joshua Kirk og slår ut med hånden mot den vidstrakte prærien.
Møte langs veien. Hjortejegeren – Slik vi lever nå, har vi amerikanere gått for langt bort fra den visjonen vi hadde, sier Joshua Kirk og slår ut med hånden mot den vidstrakte prærien.

– Mange tror at alt er ørken her, men Grand Canyon er full av liv, både av dyr og planter. Indianerne har levd her i mer enn 10 000 år, forteller parkvakten Perri Speiser, som tar oss med på en guidet tur.

Perri har grå nystrøket skjorte og militærgrønne bukser og beige hatt med lærrem.

– Akkurat nå er vi i en tørkeperiode, og skogbranner er vanlige. Man tror dessuten at klimaforandringer er naturlig – de kommer i sykluser hvert 500 år.

– Unnskyld, men kan det stemme? spør fotografen Johan. Er det ikke bevist at det er menneskene som ligger bak de klimaforandringene som skjer nå?

Perri harker og ser litt brydd ut.

– Vi tror at bevisene ikke er tilstrekkelig sterke til at man kan si at det er menneskene som har skapt klimaforandringene, men alle har jo rett til å ha en personlig oppfatning av det.

Vi dropper videre diskusjon. Perri har tross alt en revolver tatovert på langfingeren. Det å være naturinteressert i disse områdene av USA behøver ikke innebære at man er en venstrevridd tømmerhugger. Både Utah og Arizona tilhører landets mest konservative stater.

Så vi ser istedenfor på et hvithalet ekorn som tygger konglen fra en ponderofuru.

– Dette er stedet jeg liker best i denne skogen. Jeg har sittet her og hørt tjue forskjellige fugler samtidig, sier Perri og foreslår et minutt i stillhet.

Horseshoe Bend. Stedet der Coloradoelva bøyer seg på en måte som minner om en hestesko, ligger like ved veien og er et opplagt sted for å fotografere ‒ utenfor Page i Arizona.
Horseshoe Bend. Stedet der Coloradoelva bøyer seg på en måte som minner om en hestesko, ligger like ved veien og er et opplagt sted for å fotografere ‒ utenfor Page i Arizona.
Ho-made pies? Retroskilt på veikro utenfor Kanab, Arizona.
Ho-made pies? Retroskilt på veikro utenfor Kanab, Arizona.
Reisen gjennom det sørvestlige USA byr på et stadig skiftende landskap.
Reisen gjennom det sørvestlige USA byr på et stadig skiftende landskap.
Naturlig fallossymbol i Arches nasjonalpark. Merk deg klatrerne på toppen!
Naturlig fallossymbol i Arches nasjonalpark. Merk deg klatrerne på toppen!

begynnelsen av 2000-tallet spilte artisten Britney Spears inn en musikkvideo i Antelope Canyon, og det bidro til en stor tilstrømming av turister. Den vakre ravinen er sannsynligvis en av USAs mest fotograferte naturfenomener, til tross for at den ligger litt avsides til. Det er nok derfor man ser busslaster med kinesiske turister med selfiepinner i høyeste beredskap.

Veien ut fra Grand Canyon går gjennom et høstlandskap der gul osp lyser opp i den grønne barskogen. Etter hvert åpner det seg opp en scene som tatt ut av det ville vesten ‒ Vermilion Cliffs. En smal og humpete vei snor seg gjennom den flate prærien, og vi ser forgjeves etter kondorene som skal være her.

Ikke lenge etterpå er vi inne i det enorme Navajo-reservatet. Navajo er i dag USAs største indianerstamme, og mange bor i dette vidstrakte og karrige området, som strekker seg inn i Utah, Arizona og New Mexico. Veiene er omkranset av små boder der det selges krimskrams og indianersmykker.

Page er en utspredt ørkenby ved stranden av den kunstige innsjøen Lake Powell, som ble dannet da Coloradoelva ble demmet opp. Her hopper vi inn i en buss for å besøke Antelope Canyon. Tidligere kunne hvem som helst gå inn i den smale dalen, men nå koster det penger, og du må være med en guidet gruppe, ofte ledet av en navajoindianer fra området. Et velkomment bidrag til reservatet, der arbeidsmulighetene ellers ikke vokser på trær.

I begynnelsen av 2000-tallet spilte artisten Britney Spears inn en musikkvideo i Antelope Canyon, og det bidro til en stor tilstrømming av turister. Den vakre ravinen er sannsynligvis en av USAs mest fotograferte naturfenomener, til tross for at den ligger litt avsides til. Det er nok derfor man ser busslaster med kinesiske turister med selfiepinner i høyeste beredskap.

Dette er litt av paradokset med Antelope Canyon, ja med hele denne ruten. Du kjører gjennom et svært øde landskap, men også langs en rekke med særdeles populære severdigheter, der man av og til må finne seg i å dele opplevelsen med mange andre. Kontrasten mellom det øde og trengsel kan virke forvirrende.

«Når jeg ser på den naturlige verdenen, merker jeg at utbyttet hadde vært større om det ikke er altfor mange som betrakter den samtidig som meg», skriver forfatteren og miljøaktivisten Edward Abbey i sin biografi Desert Solitaire. Boken skildrer året da Abbey jobbet som parkvakt i en av Utahs nasjonalparker.

Abbey, som døde i 1989, var skarp – med amerikanske mål ekstrem – i sin kritikk av hvordan nasjonalparkene blir drevet i USA. Han ville helst at hoteller og veier inne i parken skulle ødelegges slik at folk ble tvunget til å gå til fots, sykle eller ri. Først når masseturismen blir avskaffet, ville folk kunne begynne å sette pris på naturen igjen, mente han.

Men til tross for at vi er mange der, er besøket i Antelope Canyon en flott opplevelse, et besøk vi ikke ville være foruten. Sandsteinen som er slipt ned av vind og vann, ser ut som keramikkleirkar – eller sjokoladeis. Lyset trenger inn fra små åpninger i taket.

Å kjøre i det øde landskapet og se de rustrøde klippene reise seg mot horisonten er en andektig opplevelse.
Å kjøre i det øde landskapet og se de rustrøde klippene reise seg mot horisonten er en andektig opplevelse.

Det er morgen, luften er frisk og klar. Det ligger litt rim i det gyllengule gresset på vei opp mot Monument Valley.

Si, det er frost. Oppe i fjellene har det falt snø i hele natt, bekrefter en meksikaner som åpner en salgsbod i veikanten. En kråkefugl kraker hest fra en stolpe litt lenger bort.

Å kjøre i det øde landskapet og se de rustrøde klippene reise seg mot horisonten er en andektig opplevelse.

Regissøren John Ford forelsket seg i den utilgjengelige naturen rundt Monument Valley og spilte inn flere westernfilmer i området, som Diligencen fra 1939 med en ung John Wayne i hovedrollen.

De fotogene røde klippene har senere vært vist i filmer som Stanley Kubricks 2001 – et romeventyr og Forrest Gump (scenen der Forrest, spilt av Tom Hanks, bestemmer seg for å slutte å løpe etter drøye tre døgn, er tatt opp akkurat her).

Ved siden av veien ligger store flate sandsteiner. Andre steinformer er slanke og rake som katedraler. Vi stanser bilen, nyter stillheten og ensomheten og betrakter den ene underlige formasjonen etter den andre. Så bestemmer vi oss for å ta en avstikker fra den planlagte ruten, og setter kursen nordover mot Moab i Utah.

Et nygift par blir fotografert foran den mektige Zion Canyon. En kan tenkte seg dårligere innramming til bryllupsfotografiet!
Et nygift par blir fotografert foran den mektige Zion Canyon. En kan tenkte seg dårligere innramming til bryllupsfotografiet!

I Arches er formasjonene mer enn fantasifulle. Store buer likner romerske akvedukter. Eller steinfigurene på Påskeøya – like perfekt skapt. Forskjellen er bare at ingen menneskelig hånd har vært i kontakt med disse skulpturene, alt er et resultat av naturens erosjon.

Moab er ikke store byen, men etter noen dager i ødemarken føles den som en metropol. Deilig å kunne nyte sivilisasjonens fasiliteter! Den lange hovedgata er omkranset av moteller og butikker, og det lukter appetittvekkende fra grillrestaurantenes uteserveringer. Moab er et aktivitetssenter for sørvestre USA, og annenhver bil har en terrengsykkel på taket.

I den offentlige brennevinssjappa kjøper vi et par flasker øl som vi drikker med papirpose rundt ved motellets svømmebasseng, mens solen går ned over ørkenen. En halvmåne viser seg over de mørke konturene av La Sal-fjellene, og fra hovedgata høres brummingen fra trailerne på vei sørover.

I 1950-årene begynte man å utvinne uran utenfor Moab, og byen fikk besøk av folk som søkte lykken og drømte om å tjene store penger. Men da gruvene ble stengt i 1980-årene, måtte man finne noe annet å leve av. Turismen ble redningen. I dag lokker Moab til seg millioner av turister hvert år, for nær byen ligger det flere kjente nasjonalparker. På toppen troner likevel Arches nasjonalpark.

Da vi kjører opp dit neste dag, innser vi at Monument Valleys imponerende steinstøtter bare var en begynnelse. I Arches er formasjonene mer enn fantasifulle. Store buer likner romerske akvedukter. Eller steinfigurene på Påskeøya – like perfekt skapt. Forskjellen er bare at ingen menneskelig hånd har vært i kontakt med disse skulpturene, alt er et resultat av naturens erosjon.

Her kommer vi i direktekontakt med landskapet, det er det som gjør at opplevelsen føles forskjellig fra Grand Canyon. Vi deltar aktivt i stedet for bare å se. Folk klatrer oppe på flere av steinformasjonene, til tross for at det er forbudt.

En familie fra Salt Lake City passerer oss. De to barna springer rundt som spretne geiter, forbi steder jeg knapt vil tørre å gå selv, av redsel for å falle ned.

– Vi er ute på tur hele tiden, det er det vi gjør her. Bor man i Utah, må barna venne seg til det. Dette er deres naturlige miljø, sier moren.

Santa Fe fremstår som en stille og velstående by, og er kåret til en av de mest populære stedene å pensjonere seg i USA.

Colorados skog må vike for bølgende ørken og spansk-klinkende stedsnavn. Endelig er vi kommet til New Mexico. Landskapet føles kjent for meg, som de siste årene har vært slave av tv-serien Breaking Bad.

Storyen om kjemilæreren Walter White og hans forvandling til hensynsløs narkohandler utspiller seg rundt Albuquerque og var noe av det første som fikk meg til å lengte etter New Mexicos skyfrie og vidstrakte ørkenlandskap, til tross for det voldsomme temaet.

New Mexicos hovedstad Santa Fe er likevel så langt fra dopkarteller og ond, brå død som det går an å komme. Jeg jogger i bakkene langs Canyon Road, der små kunstgallerier ligger på rekke og rad. Den tynne og tørre luften får meg til å pese som en bikkje. Det er lett å glemme at Santa Fe ligger 2000 moh.

Adobehusene – bosteder av brun leire – som er så typiske for denne regionen, er pyntet med branngule gresskar og klaser av tørket chili. Det er bare et par uker til Halloween. Den svale luften lukter røyk.

Santa Fe er et sted som er forskjellig fra de andre stedene vi har vært innom. Delvis er det på grunn av beliggenheten, følelsen av å befinne seg i stor høyde. Byen ligger rundt den gamle plazaen, som gjør sitt til at byen minner om en spansk fjellandsby. Under arkadene rundt torget sitter indianere og selger sølvsmykker.

Plazaen er Santa Fes hjerte, ikke kun for turistene, men også for dem som bor der. Det lukter grillet kjøtt fra fajitaboden, og en mann i flanellsskjorte og cowboyhatt spiller fiolin. Det er ikke lett å forestille seg livet her for 400 år siden, da en gruppe nybyggere fra kolonimakten Spania levde i fullstendig isolasjon, utsatt for hyppige raid fra indianerne.

«To the heroes who have fallen in the battles with … indians» står det skrevet på en statue midt på torget.

– Ordet som er borte er savage (vill, primitiv), det ble hakket bort av en militant indiansk organisasjon på 1970-tallet, forteller byguiden Stephanie Beninato, som viser oss rundt i byen. Hun er en dame i sekstiårene, med grått, kort hår og en liten fleecevest. Det var interessen for indianerkultur som førte Stephanie til byen for drøye 40 år siden. Hun hadde sommerjobb ute i navajoreservatet og falt for landskapet og lyset.

– Solnedgangene her i New Mexico er utrolige, sier hun.

Det er vanskelig å ikke like Santa Fe, og man skjønner de amerikanerne som synes denne byen er magisk. Den lave bebyggelsen, de smale gatene og de åpne torgene. Kirker og hus fra 1600-tallet, spesielt i en nasjon som har eksistert så kort tid. Santa Fe fremstår som en stille og velstående by, og er kåret til en av de mest populære stedene å pensjonere seg i USA. Men at Santa Fe bare er en by for gamlinger, er feil, mener Tom Anderson, som jobber som bartender.

– Nei, det er mange unge her, og mange kunstnere. Men det er også folk som flytter hit og forventer seg at Santa Fe skal være en hektisk storby ‒ noe den virkelig ikke er. Byen er liten og ganske laidback.

Selv kommer han fra New York og flyttet hit for å komme nærmere fjellene. Fra Santa Fe er det kort vei til mange skisteder.

– Det blir ikke for kaldt om vinteren eller for varmt om sommeren. Det tar ikke lang tid å kjøre opp i fjellene for å stå på ski eller snowboard, gå turer eller sykle, sier han.

Morgenen etter ruster vi oss for den siste korte strekningen. Det går ikke lang tid før vi ser storbyen Albuquerque bre seg ut over den solfylte og flate dalen, som en dirrende luftspeiling.

Å se ørkenene og de karrige fjellene sørvest i USA har lenge vært en drøm for meg, og jeg har nok aldri kjørt gjennom et landskap med så stor variasjon.

Jeg tenker på Ron Lea, mannen fra Canada som jeg møtte i Utah, han som aldri rakk å dra dit sammen med sin kone, og hvor viktig det er å ikke utsette å realisere drømmene sine. Det kan plutselig være for sent.

Det føles også logisk at han valgte å spre ut sin kones aske nettopp i denne delen av USA. I dette åpne og ville landskapet burde til og med den mest rastløse av sjeler få fred.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!