Menu Meny

INDONESIA: I Kalamantans regnskog

Regnskogen – den grønne lungen. Mytisk og mystisk. Ufremkommelig og krevende også, men først og fremst eksotisk.

Flyplassen i Putussibau, Kalimantan, Indonesia. Lite fly, liten flyplass. Det står bil og venter. Det er ikke så lange kjøreturen inn til sentrum. Rolig trafikk, men med enkelte anarkistiske innslag. Jeg spiser lunsj, drikker kaffe og tar en bit av en av de mest fargerike kakene jeg noen gang har sett. Skolejenter kommer forbi, ser at jeg er utlending. Det er ikke så mange av dem her, og de blir ivrige da jeg forteller dem at jeg er norsk. De vet mye om Norge, har lest om Jostedalsbreen. Jeg smigres og forteller om fine skiturer over Høgste Breakulen. Det ler de av, men jeg tror ikke det går helt inn. Og så ler vi sammen.

Jeg går ned på markedet. Får en følelse av nostalgi. Her er det som da jeg begynte å reise, ingen turister. Eksklusivt, på en måte.

Vi er ventet. De som bor i huset, står på rekke og rad i annen etasje for å ønske oss velkommen og utføre den velkomstseremonien skikken krever.

Veien er smal, men god for den er viktig, den strekker seg opp mot grensen til den malayiske delen av øya Borneo. Litt skolelærdom: Borneo er verdens tredje største øy, etter Grønland og Ny-Guinea. Mesteparten av øya er indonesisk, men Malaysia har en stripe helt i nord.

Det er mot denne grensen vi har satt kursen. Vi skal ikke krysse den, men holde oss i den indonesiske provinsen Vest-Kalimantan. Målet vårt er den lille landsbyen Batu Lintang i Sungai Utik.

Så viser det seg at vi ikke kommer til noen landsby i tradisjonell mening. Hele landsbyen består stort sett av ett eneste hus, det er huset som er landsbyen. Et langhus – rumah panjang – en enorm trebygning, bygget på påler.

Vi er ventet. De som bor i huset, står på rekke og rad i annen etasje for å ønske oss velkommen og utføre den velkomstseremonien skikken krever.

En fin, liten gris blir leid fram, den skal ofres. Landsbyen leder, jeg nøler med å kalle ham høvding siden har er kledd i vestlige klær, stikker et spyd i grisen. Den hyler, og landsbylederen må stikke flere ganger før den holder opp. Jeg føler meg ukomfortabel, ikke på grunn av grisedrapet, jeg har vært med på slakting mange ganger, men denne gangen ble grisen slaktet på grunn av oss, til vår ære og for å blidgjøre åndene. Det føltes ikke godt.

– Helt umulig for dere å stige inn i huset før åndene blir blidgjort, sa lederen vår.

– Eldgamle ritualer det er viktig å følge.

Risen renses, mesteparten lagres, men noe selges og gir kontanter.
Risen renses, mesteparten lagres, men noe selges og gir kontanter.
Apay Janggut, sprek regnskogguide på 86 år.
Apay Janggut, sprek regnskogguide på 86 år.
Glade unger i landsbyen. Aldri hørte jeg noen voksne heve stemmen overfor dem.
Glade unger i landsbyen. Aldri hørte jeg noen voksne heve stemmen overfor dem.
Fast utrustning i regnskogen.
Fast utrustning i regnskogen.

350 meter langt og bolig for 90 familier med over 500 familiemedlemmer. Et bygg i fire avdelinger: Først en lang «veranda» som brukes til lager, til tresking av ris og til lek.

Jeg går opp trappen, nærmest en stige, opp til selve langhuset. Der får jeg oversikt over et mektig byggverk. 350 meter langt og bolig for 90 familier med over 500 familiemedlemmer. Et bygg i fire avdelinger: Først en lang «veranda» som brukes til lager, til tresking av ris og til lek. Så en smal overbygd avdeling hvor man kan sitte og skue ut mot regnskogen også når det regner, så en lang korridor hvor folk møtes, hvor man sitter og arbeider, prater og spiser. Korridoren er ofte dekket av stråmatter, men de blir rullet sammen igjen når de ikke er i bruk og satt opp mot veggen. Langs den ene veggen av korridoren fører dørene inn til hver families private domener.

Jeg har en vertsfamilie og får en madrass i en romslig stue. Et baderom, et sted vi skal spise. Enkelt, men mer enn jeg hadde forventet.

Grupper sitter rundt om i korridoren. De yngste løper omkring, de eldre barna passer på. Aldri hører jeg en voksen heve sin røst mot et barn.

En eldre dame sitter og vever, en mann splitter lianer som skal bli materialer til en kurv. Jeg senker skuldrene, setter meg inntil en vegg og bare sitter der. Observerer. Ingen bryr seg om det. Det er en betagende stemning i dette langhuset, en attraktiv ro som smitter.

Det kommer mat på bordet, og det er gulvet som er bord. Mange skåler med ukjente retter, alt funnet eller laget i nærheten. Småfisk fra elva, eggene har hønene bidratt med, grønnsaker dyrker eller finner de i skogen. Risen har de også dyrket selv.

Jeg er litt nølende ved matfatene, litt mistenksom, på en måte. Er ikke bedre. Fremmed mat, av og til med en styrke som må dempes av en håndfull ris. Men maten er god, dette skal bli bra.

Kurvfletting, første trinn.
Kurvfletting, første trinn.
Med spennende nistepakker på tur.
Med spennende nistepakker på tur.

Hanen galer, det er morgen. Klokken viser tre. For tidlig ute, hanefaen! Senere på dagen ser jeg at eieren tar den med til en hanekamp. Håper den taper.

Aktiviteter tilpasset klima – om morgen og om ettermiddagen. Midt på dagen, på det varmeste, holder vi pause.

Vi må bli med ned til elven, barna vil danse for oss. Tankene mine tenker: Stakkars unger, pliktløp for turistene. Det er en fordom jeg må revurdere, her er det snakk om lyst. Med tradisjonelle drakter, så stolte, så smittende glade. Og etterpå bader vi alle sammen, kaster oss ut i elva med alle klærne på. Den herlige, forfriskende elva, landsbyens pulsåre.

– Æh, lade mobilen? spør sjåføren vår.

Jo, men ikke før etter klokken seks, da startes generatoren, og da blir det lys overalt og muligheter for lading. Inntil den tid blir det LED-lys fra lykter ladet fra solceller. Og jeg oppdager at mange har mobiltelefon.

Først får vi et kart over skogen denne stammen, dajak iban, rår over. Ca. 55 000 mål er delt i flere enheter: Regnskog som skal få stå, noe skog som kan hogges for eget bruk, noe skog for salg og arealer for dyrking. Fasiten er det viktigste: Her satses det på å ha en felles bærekraftig drift!

Neste morgen er det undervisning, for denne turen har et formål. Vi skal få en innføring om regnskog og måter å utvikle regnskogen på en bærekraftig måte . Først får vi et kart over skogen denne stammen, dajak iban, rår over. Ca. 55 000 mål er delt i flere enheter: Regnskog som skal få stå, noe skog som kan hogges for eget bruk, noe skog for salg og arealer for dyrking. Fasiten er det viktigste: Her satses det på å ha en felles bærekraftig drift!

Tur i regnskogen, teori først, så praksis.

Vi er en liten gruppe. Landsbyens eldste, Apay Janggut, går foran, vi i midten – og bak, foran og alle steder går det en eldre, men smidig dame og sanker planter og frukt i en kurv hun har på ryggen. Hun tar med seg lianer som hun splitter og som hun senere skal bruke til kurver og matter, og hun plukker frukt og nøtter fra trærne. Hun stopper opp, smiler, viser oss hva hun har funnet, men sier ingen ting. Så tar hun det hun har plukket og legger bak i kurven, sin agak. En datter av regnskogen.

– Regnskogen er supermarkedet vårt, sier Apay. Han er 86 år og lett på fot. Han går barbent, jeg har solide støvler. Han stopper opp, viser oss blomster og trær, forteller om hva de kan brukes til. Alt på dajakenes språk, men vi er heldige, har med oss en guide som oversetter og som også har store kunnskaper selv.

I begynnelsen går det lett, vi rusler på stiene som går mellom landsbyene. Noen av dem er steinsatt, så det er tørt og greit å gå.

Det varer ikke lenge. Vi kommer inn i selve regnskogen. Apay bruker macheten sin hele tiden og slår seg en smal sti hvor vi følger etter. Det blir tyngre nå. Bakken er sleip, det er lett å skli på røttene, det er 95 prosent luftfuktighet, 36 grader i luften, og de høye trærne rundt oss sørger for at det ikke kommer så mye som et lite forfriskende vindpust i skogbunnen der vi går. Hyppige små pauser er nødvendig, for det er ikke bare jeg som begynner å bli sliten.

Ingen plikt, men ren lykke. Barna i med tradisjonelle drakter.
Ingen plikt, men ren lykke. Barna i med tradisjonelle drakter.
Ubehagelig, men viktig rituale før vi får gå inn i langhuset.
Ubehagelig, men viktig rituale før vi får gå inn i langhuset.

En lysning i den tunge skogen, så er vi der. Ved elva, ved leiren. Vi tar ikke av oss noe, bare kaster oss ut i vannet. Blir liggende i der en stund, sanser oss. Lykkelige.

Så finner Apay et bekkefar vi følger, og alt blir mye lettere. Vi går til knes i vann, og vi vet eller tror det er slanger her, men det gjør ingen ting, tilliten til vår leder er grenseløs. Han snur seg og smiler, og finner nye åpninger i skogen, som i løpet av dagen skal lede oss fram til en elv. Derfra, lover Apay, skal vi gli nedover elva i smekre båter, tilbake til Batu Lintang. Og den elva, sier vi, den kjenner vi, der badet vi i går. Det gjør det lettere, vi holder ut.

Det regner litt, men det skal det gjøre, vi er jo i regnskogen. Merkelig stille, vi hører noen fugler som gir lyd og farer av gårde. Det knekker også noen greiner inne i mørke skogen. Større dyr, men de vil ikke Apay snakke om, det bringer ulykke. Men vi får vite at det er mye hjortedyr i denne delen av regnskogen. Orangutanger? Sikkert ikke, mener han, men han er vag og vil ikke si mer om det.

En av oss har en sjokolade i sekken, den har en rennende konsistens, men vi slafser den i oss. Så sliter vi oss videre, men med nytt mot, tretthetsperioden er over.

En lysning i den tunge skogen, så er vi der. Ved elva, ved leiren. Vi tar ikke av oss noe, bare kaster oss ut i vannet. Blir liggende i der en stund, sanser oss. Lykkelige.

Båtmennene har bål. Noen av oss blir med på fiske, spenner et tynnmasket garn over elva og jager fisk i garnet. Små fisk, men den kan bli stor, påstår en av mennene, opptil et par kilo. Fluestanga, tenker jeg, jeg skulle hatt med fluestanga.

En av mennene tar macheten og kutter et bambusrør på en tyve‒tredve centimeter. Det fyller vi med småfisk og krydder og legger på bålet. Kokt småfisk. Grønnsaker samlet under turen bearbeides. Måltidet får en Michelin-stjerne, der og da.

Av sted igjen. Latmannstur, sier vi og ler. Smekre lange båter skreddersydd for elva. Av og til kan vi bruke påhengsmotoren, andre ganger lar vi oss bare drive med strømmen. Og så må vi ut av båten for å skyve den fram. Noen steder har store trær veltet over elva, men på en merkelig måte finnes det alltid en liten passasje slik at vi kommer oss videre. Variasjon. Det er ingen andre mennesker langs eller på elva. Bare oss – i regnskogen. Elva bukter seg, så turen tar tid, men vi er tilbake i landsbyen før det er mørkt.

I langhuset har vi fått besøk av en polakk. Han reiser alene, og det blir han som står for kveldens underholdning, for han vil tatoveres. Det er det tradisjon for her, både blant kvinner og menn. Og vi ser på, som om det var en turistattraksjon. Nål hamres inn i hud, det ser vondt ut.

– Full sjømann, tenker jeg bestandig når jeg ser en tatovering og vil egentlig revidere den tanken, ut fra tid, sted og gamle tradisjoner, men jeg får det ikke til.

En ny, god natts søvn og så galer hanene. Jeg går ut på den ytterste verandaen, setter meg sammen med noen eldre menn som ordner med noe redskap. De gir meg plass, ønsker meg velkommen uten ord. Ingen av oss sier noe, men vi utveksler et smil av og til.

Er jeg kommet til paradis? tenker jeg.

Sjakk, internasjonalt spill i regnskogen.
Sjakk, internasjonalt spill i regnskogen.
Lianer bringes til landsbyen. Der blir den splittet og brukt som materiale til kurver.
Lianer bringes til landsbyen. Der blir den splittet og brukt som materiale til kurver.
Verandaen på langhuset blir brukt blant annet til tresking og rensing av ris.
Verandaen på langhuset blir brukt blant annet til tresking og rensing av ris.
Landsbyens stolthet: skolen.
Landsbyens stolthet: skolen.

Nye generasjoner vil ha mopeder, datamaskiner og mobiltelefoner, så det er viktig å finne en balanse i skogsdriften slik at de unge vil være her, eller iallfall komme tilbake etter utdannelse, og ikke blir boende i byene.

Ikke helt, viser det seg. For dette samfunnet, som er på leting og delvis har funnet en bærekraftig vei framover, har også sine problemer. Noen av dem er påført dem av ytre krefter.

Vi er på tur igjen og kommer til en lysning i skogen. Her står trærne på rekke og rad. Plantede gummitrær.

– Fint, tenk jeg først, så får de penger slik at de kan kjøpe seg ting de trenger. I tillegg til alt de har dyrket og veidet selv.

Sannheten er en annen: De ble overbevist av noen som kom utenfra at de burde sette av arealer til gummitrær, at det ville bli en strålende forretning. Så de brente skog og plantet trær. Siden det tar noen år før gummitrær er store nok til å tappes, måtte de i mellomtiden holde underskogen nede. Det kunne de bare gjøre ved å sprøyte med ugressmidler. Da trærne var gamle nok til tapping, var prisen på kautsjuk på verdensmarkedet så lav at det ikke lønte seg. Bordet fanger, nå venter de på høyere priser. I mellomtiden må de holde underskogen nede …

– Heldigvis gjelder dette kun et mindre område, men vi lærte oss en ting: Stol mer på egen erfaring enn utenlandske forretningsmenn, sier Apay. Jeg nikker, skyldtynget, på vegne av utlendingene.

– Det er andre problemer også. Nye generasjoner vil ha mopeder, datamaskiner og mobiltelefoner, så det er viktig å finne en balanse i skogsdriften slik at de unge vil være her, eller iallfall komme tilbake etter utdannelse, og ikke blir boende i byene. Vi håper på at utvikling med bærekraftig turisme kan gi oss nye inntekstmuligheter og hjelpe oss med å nå det målet.

Så går vi videre, til rismarkene. Ikke terrassebruk som på Bali , men her i et område som er ryddet/brent for det formålet. Svibruk, på godt norsk. Så blir hvert eneste riskorn plantet for hånd. Senere høstes risen, også for hånd, tre ganger i året.

Tilbake til langhuset. Jeg rusler en runde, ser på skolen. Den drives av en katolsk organisasjon og ser riktig fin ut. Barna og lærerne kommer ut av klasserommene og vinker til meg.

Slenger innom stedets eneste landhandel. Kjøper en øl, tenker det skal bli godt i varmen, men ølet holder gode 36 grader, så jeg leverer tilbake flasken.

En av mennene fra langhuset roper på meg. Jeg blir med ham til en liten palmelund. En ung kar klatrer opp i et palmetre, tapper saft på en flaske, og da han kommer ned, må jeg smake på det lokale rusmiddelet, palmevin. Det var ikke noe for meg.

Kveld i korridoren. Alt virker så naturlig, det er som om vi ikke eksisterer, annet enn som naboer og samboere, og det gir en god følelse.

Jeg setter meg sammen med Apay Janggut. Han snakker om skogen, om hvordan de i klanen, tross påtrykk utenfra, vil bevare skogen slik den er, men at de også må tenke på neste generasjoner slik at folk blir boende. For flytter de, vil storkapitalen rykke inn, da vil avskogingen begynne.

– Men turismen, sier han, ‒ styrt turisme, den gir oss et nytt håp. I fjor tjente vi over 10 000 dollar på turistene.

Jeg lytter, han sitter der som en blanding av profet og naturfagslærer. Som turist føler jeg at dette er en av mine viktigste turer.

Turismen har mange ansikter, flere av dem riktig stygge, men her sitter vi i regnskogen og er overbeviste om at vi representerer de vakre.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!